Sekstiåtternes makt og avmakt
Sekstiåtterne er ikke lenger avvikere, pionérer eller «folkefiender» som taler makten midt imot, men er selv på en merkelig måte blitt samtidig mektige og maktesløse. Dagens radikale pensjonister kan minnes sin ungdoms kampsaker og se mange av dem vunnet i form av store samfunnsforandringer. Men sekstiåtterne har lidd store nederlag også. Det er ikke blitt større nærhet mellom politikere og folk, men mindre. Den politiske selvråderetten er snarere skrumpet inn enn vokst. Det kapitalistiske økonomiske systemet er ikke svekket, men styrket. Men på privatlivets område – dvs. i de lommer av frihet som den økonomiske og politiske makten tillater oss – er sekstiåtterne tidens tilårskomne herrer. Kulturradikalismen er kapitalismens lausunge, sa filosofen Gunnar Skirbekk en gang. Nå er lausungen blitt voksen og lever i borgerlig ekteskap med kapitalisten.
Hatet til Vesten
Et glemt og talende eksempel på hvordan det venstresosialistiske verdensbilde som før 1968 bare ble dyrket av noen få eksentrikere, nå inngår i horisonten for vårt liv og vår tenkning, er synspunktene til etnografen Gutorm Gjessing (1906-1979).
Gjessing var en av hovedmennene bak stiftelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961, og ledet en stund den pasifistiske organisasjonen Folkereisning mot krig. Han mente at vestlig sivilisasjon var en «syk», «gigantisk blekksprut» som med «utallige fangarmer» hadde fanget hele verden og svertet til «alle verdens kulturer» med sitt blekk. Gjennom sin usunne individualisme hadde Vesten sporet av fra menneskehetens naturlige instinkter, som ennå var levende i den tredje verden. Han mente at Vesten måtte finne tilbake til sin glemte, instinktive kollektivisme, slik at de rike nasjoner kunne forenes med de fattige. Da ville nasjonalitetsidéen bli erstattet av en «internasjonal klassebevissthet» som ville sprenge nasjonsgrensene og skape én verdenssivilisasjon, organisert som en global føderasjon under en verdensregjering, alt grunnlagt på menneskehetens felles, sunne og instinktive kollektivisme, som ville uttrykke seg i en global planøkonomi etter sovjetisk mønster.
Det er selvsagt noe karikert over Gjessings venstresosialistiske drøm, og ved første øyekast ser den ut som en fantasmogori. Men den har grunntrekk som litt omskrevet nå er gått over i almenbevisstheten. Hans kritikk av den eurosentriske utviklingsidé som plasserer Vesten på et høyere historisk utviklingsstadium enn afrikanske og asiatiske sivilisasjoner, har vunnet frem overalt. Til og med hans ekstreme oppfatning av den vestlige sivilisasjon som historisk enestående i sin ondskap, ble på 1960- og 70-tallet formulert med kunstnerisk kraft og etisk patos i Jan Myrdals En lillojal europeers bekjennelser og edel-sekstiåtteren Jens Bjørneboes Stillheten. Fra slike radikale forfattere og tenkere gikk den fundamentale kritikk av vestlig sivilisasjon over i unge radikaleres identitet på 1970-tallet, inntil den gjennom flere metamorfoser slo bredt gjennom i alminnelige tankeretningen for sosial rettferdighet og likhet siden 2010-årene.
Tredjeverdenismen
Kritikken av Vesten var først et uttrykk for ønsket om å avløse det kaptalistiske økonomiske systemet med en mer rettferdig ordning. Men fordi slik kritikk ofte var revolusjonær og knyttet til marxistisk klasseteori, fikk de vestlige opposisjonelle et problem med at den vestlige arbeiderklassen gjennom kapitalisme og sosialdemokrati var blitt velstående. I globalt perspektiv kunne det se ut som om de vestlige underklassene var en del av overklassen, mens den virkelige underklassen levde i den fattige, tredje verden. Rikdom og fattigdom, velferd og nød fulgte så å si hudfarvene: De hvite var alltid rike, de farvede alltid fattige. Det førte til at etterkrigstidens marxistiske renessanse aldri kom seg helt fri fra en skygge av rasetenkning.
Den arketypiske teksten som fremmet slik marxistisk rasetenkning var Jean-Paul Sartres forord til Franz Fanons Jordens fordømte fra 1961. Her rettet Sarte sitt raseri mot «europeeren» og det «feite, bleke [europeiske] kontinentet». Ikke bare kolonimaktenes ledere, men de europeiske «folkene» var skyldige i imperialismens forbrytelser. I Europa var «det å være menneske det samme som å være kolonialismens medskyldige, fordi vi alle uten unntak har profitert på den koloniale utbytting». Dermed oppstod tendensen til å oppheve forskjellen mellom klasser og individer i Europa og Vesten; alle ble «hvite».
Men implisitt i Sartres raseri lå det ett unntak. Den «hvite» som angrep Vesten, gikk fri, fordi han tok de fattiges standpunkt. Han ble som Jan Myrdal sa «en illojal europeer». I marxistisk perspektiv var han en borger eller småborger som skiftet klassestandpunkt og gikk over til arbeiderklassen. Men nå gikk de globale klasseskillene mellom hudfarvene. Sartre og de som tenkte og handlet som han, skiftet ikke bare syn; de skiftet hudfarve. Dette grep Dag Solstad intuitvt i Gymnaslærer Pedersens beretning (1982), der den skuffede marxist-leninistiske lektoren ansikt til ansikt med maoismens nederlag fastholdt grunnidéen i sitt verdensbilde med ordene: «Jeg gjør alt for ikke å være en hvit mann.»
Venstresidens traumer
Fra det revolusjonære oppsvingets tid på 1960-tallet til maoismens fall etter Maos død i 1976 og verdenskommunismens fall i 1989-90, var det lett å være revolusjonær. Halve verden var kommunistisk, en milliard kineserne gikk som et enormt marxistisk hornorkester i spissen for historiens tog mot det sosiale paradis, og i høyttalerne hørte vi allerede varslene om snarlig ankomst i det lovede lykkeland. Det syntes å være bare et spørsmål om tid før hele kloden var «frigjort», og i denne kampen stod de norske radikalere tett sammen med frigjøringsbevegelsene i den tredje verden.
Men flere uventede sjokk traumatiserte den venstresosialistiske bevegelsen: Kinas overgang til kapitalistisk despoti under Deng Xiaoping i 1979, massakren av demokrati-demonstrantene på Tienamenplassen i Beijing i 1989, og Sovjet-sonens sammenbrudd i 1990-91. Venstresosialismen er aldri kommet over disse skjebneslagene; de var for harde, vonde og personlige, også for udogmatiske sosialister som ikke hadde solgt sine sjeler til Moskva eller Peking. Det som gikk tapt var troen på kommunismens praktiske mulighet. Revolusjonene i Russland og Kina hadde ikke skapt den lykken de lovet, men dette var ikke så viktig. Det betød ikke så mye at disse revolusjonene hadde fått noen kritikkverdige resultater i form av hungersnød, konsentrasjonsleire og diktatur. Det viktige var at de utfordret kapitalismen og «beviste» at historien ubønnhørlig gikk i retning av kommunisme overalt. På grunn av Lenin og Mao kunne vi vite at folket var i stand til å velte de kapitalistiske økonomiske og politiske systemer over hele verden.
På 1980- og 90-tallet falt denne troen. Kinas og Sovjet-sonens farvel til kommunismen rammet venstreradikalernenes identitet så grunnleggende at mange som hadde levd med sosialismen hele livet, plutselig tok ut skilsmisse. Andre forstummet og sank tilbake i det private. Ingen var uberørte. En mer enn hundre år gammel tradisjon som hadde gitt svaret på alle den moderne tids gåter, var plutselig knust og ferdig. Hva nå?
Hverdagsperspektivet
De radikalerne som fastholdt sitt prosjekt, måtte oppgi tanken på snarlig reform av det verdensøkonomiske, kapitalistiske system, og i tillegg akseptere at det i overskuelig tid ikke fantes noe troverdig alternativ til det liberale, representative demokratiet med floraen av politiske partier og jevnlige valgkamper. Det var to enorme nederlag.
I praksis betød det at radikalerne måtte forsone seg med det verste de visste: den nyliberalistiske kapitalismen som lenket folk fast i rollen som utbyttet arbeidskraft og undergravde idéene om lokal og nasjonal selvråderett. Hva var det da igjen av hele venstresosialismen?
I det marxist-leninistiske miljøet, som kanskje var aller hardest rammet, skjedde krisehåndteringen gjennom et strategisk tilbaketog til hva Kjersti Ericsson, AKP(m-l)s leder i 1984-1988, kalte «hverdagsperspektivet»: Hun mente at de revolusjonære måtte legge sine politiske og økonomiske revolusjoner på is, og konsentrere kreftene om mindre oppgaver man faktisk kunne løse, fortrinnsvis knyttet til den hverdagslige livsverden. Helt konkret betød dette, skrev hun, at de revolusjonære måtte satse på kvinnekamp og antirasisme.
I Den flerstemmige revolusjonen (1991) gikk Kjersti Ericsson inn for å «bygge opp sosiale krefter, bevegelser, organisasjoner, organisasjonsformer, allianser, arbeidsmåter, kunnskap og bevissthetsformer som peker framover, som «foregriper» sosialismen», eller sagt på en annen måte: De revolusjonære skulle før revolusjonen skape samfunns- og bevissthetsformer som økte sjansen for at revolusjonen, når den kom en gang i fremtiden, ville lykkes. Hennes program var å gå inn for en kulturrevolusjon som kunne bane veien for et senere politisk og økonomisk systemskifte. Hovedsakene var som sagt kvinnekampen og antirasismen – og den sistnevnte var i praksis en kamp for innvandrere og innvandring. Det betyr at to av de mest fremgangsrike og synlige bevegelsene i det norske samfunnet siden 1990-tallet – kvinnesak og innvandring – stod øverst på den marxist-leninistiske agendaen i 1991.
Sekstiåtterne hadde naturligvis også andre kampsaker enn kvinnesak, antirasisme og innvandring. Men fra slutten av 1970-talet var disse sakene viktigst for de mest politisk bevisste ungdomsopprørerne i AKP(m-l) og omland. Tretti-førti år senere hadde modifiserte versjoner av det ytterste venstres syn på kvinnesak og innvandring spredd seg over hele det politiske spektrum.
Kjønnsrevolusjonen
Men Kjersti Ericssons program var minst like tilbakeskuende som fremtidsrettet. Den kulturrevolusjonen hun anbefalte på kjønnsområdet hadde pågått i alle fall siden Georg Brandes kom til Kristiania med sin kulturradikalisme på 1870-tallet og Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet i 1884. På 1900-tallet ble kjønnskampen holdt oppe av kvinnesakspionérer som Katti Anker Møller og Tove Mohr, som grunnla og drev Mødrehygienekontoret i Oslo; av det gale geniet Wilhelm Reich som levde i Oslo som flyktning på 1930-tallet; av motdagisten og militærnekteren Karl Evang som utgav det epokegjørende Populært tidsskrift for Seksuell Oplysning, og av marxistisk og freudiansk inspirerte forfattere som Arnulf Øverland og Sigurd Hoel, og ikke minst Agnar Mykle med romanene Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin. Like viktig var Kim Friele, den første åpent homofile i Norge.
Men likevel var likestilling og seksuell frihet et elitefenomen inntil sekstiåtterne bragte kulturradikalismen til et bredt sosialt gjennombrudd på 1970-tallet, ikke minst ved at en radikale merkesak som selvbestemt abort ble først til seier. I forlengelsen av den seksuelle revolusjon, som løsnet båndene mellom reproduksjonen, seksualiteten og familien, er det vokst frem en økende sosial konsensus når det gjelder teknologiske inngrep i livsprosessene, også motivert av kulturradikale idéer om retten til lykke og behovstilfredsstillelse.
Idag er det ikke lenger «radikalt» eller «opprørsk» å være feminist, «myk mann», motstander av fastlagte kjønnsroller og diskriminering av det som på 1960-tallet ennå ble kalt «seksuelle minoriteter». På disse områdene er vi alle kulturradikalere, og her har sannelig sekstiåtterne seiret på bred front. Avvikerne og minoritetene er nå de som stiller seg tvilende til de nye normer eller ikke lever etter dem.
Sekstiåtternes seier i kjønnskampen er så overveldende at vi forlengst er begynt å ta fatt på de negative utslagene i form av tapt maskulin identitet, svekket reproduksjon og faren for genetisk manipulasjon av mennesket.
AKP(m-l) og fremmedarbeiderne
Mindre opplest og vedtatt er det at sekstiåtterne spilte en hovedrolle i å kjempe frem den liberale innvandringspolitikken som var en av grunnene til at såkalte «etnisk norske» etter SSBs beregninger vil være i mindretall i Norge før utgangen av vårt århundre. Men det ytterste venstre spilte en enda mer sentral rolle på innvandringsfeltet enn på kjønnsområdet.
I den altfor lite påaktede doktoravhandlingen Sosialmoralsk engasjement og politisk aktivisme (2007) gjennomgår historikeren Knut Nydal fremveksten av en antirasistisk bevegelse i Norge i tidsrommet 1975-1988. Her blir AKP(m-l) og det såkalte Immigrantenkollektivet, et møtested for innvandrerintellektuelle og sosialantropologer i Oslo, fremhevet som de to viktigste arnesteder for mye av den språkbruk, tenkemåte og aksjonsform som senere ble mer alminnelig i striden om innvandring og rasisme, og særlig når det gjelder sammenkoblingen av rasisme og innvandringsmotstand. I det følgande bruker jeg i i høy grad Nydals avhandling som kilde når det gjelder fakta i denne sammenhengen, men står selvsagt selv ansvarlig for hvordan fakta blir brukt.
Tidlig på 1970-tallet mente marxist-leninistene at «importen av fremmedarbeidere [var] en trussel mot norske arbeidere,» som AKP(m-l)-organet Klassekampen skrev under tittelen: «Steng grensene.» Masseinnvandring av mennesker på leting etter arbeid ble oppfattet som uttrykk for storkapitalens ønske om mobil arbeidskraft på tvers av nasjonsgrensene, og følgelig noe arbeiderklassen måtte sette seg til motverge mot. Dette er et synspunkt som ennå forsvares av sosialdemokratisk orienterte tenkere med konservativ legning, som f.eks. sosiologen Ottar Brox.
Men mot slutten av 1970-tallet skiftet AKP(m-l) hovedvekten fra sin linje om en nasjonal kommunistisk utvikling til en internasjonalisme preget av ideologisk tredjeverdenisme. Partiet mente nå at innvandringsstoppen som Stortinget hadde vedtatt i 1975, var et uttrykk for «statlig rasisme», et nesten nytt begrep i norsk sammenheng. På denne tiden hadde AKP(m-l) et slags monopol mellom de politiske partiene på innvandringssaken. Alt i 1976 hadde Faglig 1. mai-front, som var dominert av marxist-leninistene, laget en egen avdeling i førstemaitoget for fremmedarbeidere, med paroler mot rasisme, og knyttet dermed innvandringsmotstand til rasisme. I februar 1978 utgav Klassekampen et femspråklig spesialnummer med «fremmedarbeidere og rasisme» som tema. Idéen om at innvandringsskepsis dypere sett er rasisme, kom fra marxist-leninistene.
Immigrantenkollektivet
Men ikke bare fra dem. En annen ideologisk sterk gruppe på venstresiden var Immigrantenkollektivet, opprinnelsen til det senere Antirasistisk Senter. Denne gruppen var oppstått etter innføringen av innvandringsstoppen i 1975, som hadde direkte innvirkning på hverdagslivet til utenlandsstudenter som finansierte studiene med deltidsarbeid, men nå fikk problemer med arbeidstillatelse. Ideologisk ble det lille miljøet sterkt preget av den pakistanske forfatteren og menneskrettighetsaktivisten Khalid Salimi som kom til Oslo i 1976, og ifølge Nydal tilførte den lille gruppen et klart definert tredjeverdenperspektiv, dvs. at det norske samfunnet ble betraktet i et globalt perspektiv der den sentrale motsetningen gikk mellom industrisamfunn som utbyttere og utviklingsland som utbyttede. Flere i kretsen rundt Khalid Salimi var studenter ved sosialantropologisk institutt på Blindern, og møtet mellom disse to miljøene førte til dannelsen av bo- og arbeidskollektivet Immigrantenkollektivet, som i fellesskap utgav og redigerte tidsskriftet «Immigranten», som kom med sitt første nummer i 1979.
I lederartikkelen het det at «Norge i dag (er) et samfunn som består av flere raser», og at i slike «moderne fler-rase-samfunn blir minoriteter – som for eksempel innvandrerne – neglisjert og fratatt de fleste rettigheter. […] Selv etter at slaveri og direkte kolonialisme stort sett er fjernet, er rasisme en sterk undertrykkende kraft i mange samfunn,» mente lederskribentene i «Immigranten».
Immigrantenkollektivets målsetning var å påvise rasisme i Norge, som ble presentert som et land med en rasistisk historie: «Vi har lang erfaring med diskriminering av andre grupper: 1. samene, 2. sigøynerne, 3. jødene, 4. fremmedarbeiderne.» Den famøse «jødeparagrafen» fra 1814 som nektet jøder adgang til riket, ble plassert i samme kategori som innvandringsstoppen fra 1975. På denne måten ble behandlingen av innvandring og fremmedarbeidere definert som utslag av rasisme, samtidig som rasisme ble forklart som majoritetsbefolkningens makt- og undertrykkelsesredskap overfor minoriteter.
I Rasismens røtter (1987) fremstilte Khalid Salimi noen år senere dette historie- og samfunnssynet på en forenklet og forståelig måte. Norsk industriutvikling ble ført tilbake til inspirasjon fra engelsk teknologi, som var blitt bygget opp med kapital fra «kolonihandel, slavehandel og utbytting av kolonienes råvarer»; slik var også norsk modernisering bygget på rasistisk maktovergrep. «Rasisme,» skrev Salimi, «var ett av de midler som førte til at Vesten etterhvert hadde økonomisk kontroll over hele verden.»
Nyrasismen
Utfordringen for Immigrantenkollektivets analyse var at de oppfattet Norge som en del av et globalt undertrykkelsessystem som ytret seg rasistisk, samtidig som det i liten grad fantes klassisk, biologisk basert rasisme i Norge. Denne situasjonen forandret seg etter utgivelsen av Martin Barkers The New Racism (1981), som redegjorde for et utvidet rasismebegrep.
Barker ville vise at de politiske høyrekreftene hadde oppgitt den biologiske rasismen etter at den var blitt diskreditert av nazismen, men nå videreførte den på kulturelle premisser. Akkurat som den biologisk baserte rasismen hadde hevdet at menneskene var biologisk determinerte, hevdet den kulturelle rasismen at menneskene var kulturelt determinerte. Hvis mennesker blir like formet og fanget av «kultur» som av «rase», kan «kultur» brukes på samme måte som nazistene hadde brukt «rase» som makt- og undertrykkelsesredskap.
Ved hjelp av dette begrepet om nyrasisme eller kulturrasisme, ble den usynlige rasismen synlig som ved et trylleslag. Idéen om at det var «naturlig» å føle avstand til etnisk fremmede mennesker, fremstod som identisk med idéen om essensielle forskjeller mellom grupper, og dermed ble snakk om «kulturforskjeller» avkledd og fremstod som basert på rasistisk tankegods.
Den fremste forkjemperen for begrepet om «nyrasisme» i norsk sammenheng, var psykologen Sunil Loona. Han hadde indisk bakgrunn, deltok i Immigrantenkollektivets studiearbeid, dyrket et strukturmarxistisk perspektiv og var tilhenger av Gramscis hegemonilære. Loona ville begrunne at alt snakk om innvandring som problem var utslag av «akkumulering av negativitet mot innvandrere». De mentale bildene av fargede mennesker som strømmet inn i Norge og skapte problemer fordi de var fremmede, sprang fra «norsk rasisme». Etter Loonas mening ble den gamle, biologisk baserte rasismen omkodet til innvandringsmotstand basert på idéer om at innvandrere kunne være så kulturelt «fremmede» at det utelukket muligheten for assimilering i vertssamfunnet på kort tid eller i større antall. Slike idéer om kultur som skille mellom mennesker, var omkodet rasisme.
Denne analysen fikk ikke noe umiddelbart gjennomslag i norske fag- og pressemiljøer, fordi mange oppfattet teorien om nyrasisme eller kulturrasisme som ekstrem. Men filosofen Ragnar Næss skriver i en artikkel fra 1999 at det i virkeligheten kom et senere gjennomslag, først i Regjeringens handlingsplan mot rasisme 1998-2001, hvor rasisme i all hovedsak ble definert etter innholdet i Barkers nyrasismebegrep. Også i innvandringsdebatten er det lett å finne eksempler på at et utvidet rasismebegrep vant frem. Da kommunalminister Haraldseth i 1987 foreslo å ta i bruk anleggsbrakker som midlertidige løsning på boligproblemet for asylsøkere, beklaget Khalid Salimi, som nå ledet det nye Antirasistisk Senter, at «slike rasistiske fordommer finnes helt oppe i regjeringen». Tove Strand Gerhardsen kalte Haraldseths forslag for «et soloutspill som ikke var blitt diskutert i regjeringen». Anette Thommesen i NOAS kalte forslaget «rasistisk». Klassekampen betegnet Haraldseths utsagn som et eksempel på «den nye rasismen» som ikke brukte den klassiske rasismens begreper, men i praksis ville stenge mennesker ute, skape syndebukker og opprette ghettoer. Også statsminister Erna Solbergs utsagn om «religiøs rasisme» fra 2018 kan føres tilbake tilbake til Immigrantenkollektivets og Martin Barkers utvidede rasismebegrep.
Polariseringens frukter
Men koblingen mellom innvandringsmotstand, rasisme og nyrasisme sprang også fra den konkrete gatekampen mellom militante grupper på venstre- og høyresiden. Dannelsen av det nynazistiske Norsk Front i 1975, bombeattentater og ildspåsettelser mot Oktober-bokhandler i 1978 samt terrorangrepet mot Faglig 1. maifronts tog i Oslo i 1979, førte til at AKP(m-l) og dets frontorganisasjon «Enhet mot Rasisme» kunne nå langt utover sine egne rekker når de mobiliserte til kamp mot rasisme. De høyreekstreme gjorde det mulig for venstresiden å mobilisere store deler av samfunnet i et konfliktbilde som var dominert av politiske yttergrupper og stemte med et verdensbilde svært få delte i detalj.
Inspirert av det britiske Rock Against Racism arrangerte det norske antirasistiske miljøet med Enhet Mot Rasisme i spissen, Rock Mot Rasisme-konserter i Oslo og Hamar i 1979, med henholdsvis ca. 1.300 og 2.000 deltagere, de største antirasistiske massearrangementer i Norge til da, med brodd mot særlig Vivi Krohgs «Organisasjon mot skadelig innvandring i Norge», som på denne tiden gjorde seg gjeldende med løpesedler og demonstrasjoner. En motdemonstrasjon samlet to tusen mennesker mot Vivi Krohgs markering ved Wergelandsstatuen 1. oktober 1980, og ble i Klassekampen feiret som en stor politisk seier for venstrekreftene, som så ut til å lykkes i å skape «ei brei anti-rasistisk front».
Et avgjørende gjennombrudd for den antirasistiske bevegelsen kom i 1983, da Sagene skole mottok en bombetrussel i forbindelse med skolens deltagelse i barnetoget 17. mai, knyttet til at barn fra etniske minoriteter skulle gå i toget. Det førte til en allianse mellom venstreaktivister og vanlige borgere som reagerte med avsky mot voldstruslene mot barna. Mens antirasistiske aktiviteter hittil hadde vært noe av en spesialitet for Klassekampen, ble Sagene-saken dekket i alle medier. «For første gang framsto en bred og samlet presse samtidig med fokus på norsk rasisme og med en antirasistisk posisjon,» skriver Nydal.
Den samme prosessen skjedde med Immigrantenkollektivet, som gikk fra å være en usynlig og hard ideologisk kjerne til å lede dannelsen av Antirasistisk Senter, som ble åpnet i 1984 under en egen «antirasistisk uke» i Oslo 11.-17.mai. Arrangementet oppnådde omfattende dekning i de store mediene, og i stor utstrekning på de små antirasistiske miljøenes ideologiske premisser. De antirasistiske ideologene – mellom dem Sigurd Allern, Khalid Salimi og Sunil Loona – lyktes i å skape et sett med paroler som etablerte «en overgripende dikotomi mellom rasistene og det framvoksende storsamfunnet av antirasister», skriver Nydal. Antirasistene gikk dermed fra å være ekstreme randfigurer til å bli fortropp for storsamfunnet. Særlig truslene mot innvandrerbarna på Sagene skole førte til at både pressen og politikerne tok samme posisjon som avantgardistene i AKP(m-l) og Immigrantenkollektivet.
En sammenligning mellom hovedartikler skrevet av AKP-lederen Sigurd Allern (Klassekampen 19. mai 1983) og Arbeiderparti-nestoren Per Brundvand (Arbeiderbladet 17. mai 1983) viser at venstresiden i offentligheten modifiserte og delvis avideologiserte sin antirasisme slik at den falt sammen med en skjerpet nasjonalismekritikk i det «normale» politiske sentrum. Brundvand snakket om «et ufordragelig nasjonalt hovmod» hos nordmennene som ikke var «kultiverte mennesker» i høy nok grad til å leve fredelig sammen med «noen få tusen innvandrere på egen jord», og betegnet dette som «et nasjonalt problem» som krevde at «vi nå tar oss selv i nakken og bevisst går inn for å rydde bort alle rasistiske tendenser, både i våre omgivelser og i oss selv».
Forestillingen om eller innsikten i at det norske samfunnet var gjennomsyret av rasistiske holdninger hadde med andre ord spredd seg fra den hjemmelagede protestavisen «Immigranten» og ml-organet «Klassekampen» til regjeringsorganet «Arbeiderbladet» Før neste stortingsvalg i 1985 stod antirasismen på de fleste politiske partiers programmer, og samme år fikk Radio Immigranten Fritt Ords Honnørpris.
SOS-rasisme
Den norske antirasistiske bevegelsen tok enda et skritt mot full sosial aksept gjennom SOS-rasisme-bevegelsen, som var en omplanting av den franske massebevegelsen fra 1985 mot vold og diskriminering som rammet minoriteter. Det norske initiativet kom fra Sosialistisk Ungdom, men ledelsen av prosjektet gikk etterhvert over til Khalid Salimis Antirasistisk Senter, som utformet en forenklet ideologisk plattform der menneskerettighetene stod i sentrum, men som samtidig hadde spor av tredjeverdenisme. I formålserklæringen for SOS-rasisme ble «den systematiske diskrimineringen av innvandrere i Norge når det gjelder tilgang på bolig, arbeid, utdanning og rettsbeskyttelse» beskrevet som et faktum, og organisasjonen ville «rette søkelyset både på årsakene til og symptomene av rasismen i det norske samfunnet» samt «den offisielle diskrimineringen av innvandrere og turister med mørk hud».
Som massebevegelse handlet SOS-rasisme om fordømmelse av aggressiv mobbing og diskriminering av særlig barn og unge med minoritetsbakgrunn. Men samtidig beskrev «SOS-rasisme» i sin første løpeseddel slike overgrep som «bare toppen av et isfjell». Khalid Salimi uttalte i forbindelse med lanseringen av merket at «rasismen er så infiltrert i hele det norske samfunnet at det krever innsats av hver enkelt for å bekjempe den».
Slik hadde SOS-rasisme et lettfattelig og mobiliserende ansikt vendt mot offentligheten i form av det velkjente merket med den knyttede neven og teksten «Ikke mobb kameraten min», en oppfordring som hele nasjonen kunne støtte; men bak merket skimtet man konturene av teorien om nyrasisme, som paradoksalt definerte den nasjonen som ble mobilisert mot rasisme, som rasistisk.
Rundt 250 ungdomsorganisasjoner ble bedt om å tilslutte seg SOS-rasisme, og ifølge Antirasistisk Senter fikk den nye organisasjonen stor tilslutning. Frode Forfang i Landsrådet fro Norske Ungdomsorganisasjoner, NRK, Kong Olav og stortingspresident Jo Benkow støttet prosjektet. Før utgangen av 1987 hadde den nye organisasjonen over seksti lokallag. Gjennom SOS-rasisme fikk den norske antirasistiske bevegelsen sitt definitive gjennombrudd, skriver Knut Nydal.
Rasisme og innvandring
Utviklingens gang så ut til å ha gitt de antirasistiske pionérene i AKP(m-l) og Immigrantenkollektivet rett. Analysene som disse miljøene fremsatte på slutten av 1970-tallet av Norge som et rasistisk samfunn, var i popularisert form blitt akseptert av den alminnelige offentligheten. Innvandringen hadde skapt nye minoritetsgrupper i landet, og dette hadde bragt opp rasisme og fremmedhat som var blitt akseptert som reelle problemer av politikerne og pressen. I en viss overfladisk forstand godtok alle stortingspartiene nå hovedtrekkene i den antirasistiske analysen.
Men samtidig som rasismen i tilknytning til innvandring ble akseptert av alle, ble det samme spørsmålet om rasisme og innvandring stadig sterkere knyttet til ytre venstre og ytre høyre, nynazisme og gateslag, blitzere og «Folkebevegelsen Mot Innvandring» og dets leder Arne Myrdal med hans stokker og dynamitt. Det innsnevret innvandringsdebatten mer og mer til to hovedposisjoner: Marxistleninistenes og Immigranternkollktivets liberale innvandringspolitikk, og nynazistenes og høyrepopulistenes fremmedhat.
Også de som inntok mellomstandpunkter ble av politiske motstandere karakterisert som ekstreme. Selv ikke på regjeringsplan var det lenger mulig å presentere informasjon om samfunnskostnader ved innvandring uten å bli betegnet som rasist. Da finansminister Gunnar Berge i 1987 sa at asylsøkerstrømmen ville koste Norge 1.1 milliarder kroner, ble han av NOAS-lederen Anette Thommesen anklaget for å bidra til å «spre rasistiske holdninger».
Pionérene i AKP(m-l) og Immigrantenkollektivet hadde i virkeligheten mobilisert det norske samfunnet på grunnlag av et klassisk rasismebegrep som saklig sett bare rammet nynazister og fremmedhatere, slik at det overveldende flertall av nordmenn med god samvittighet kunne slutte rekkene mot noen aggressive bøller, samtidig som pionérene på venstresiden opererte med et mer sofistikert rasismebegrep som gjorde de fleste nordmenn til ubevisste rasister, betegnet den norske staten som rasistisk og knyttet rasisme til all motstand mot liberal innvandringspolitikk. Satt på spissen kunne man si at den norske antirasistiske bevegelsen mobiliserte befolkningen mot en klassisk rasisme som ikke fantes, på grunnlag av et utvidet rasismebegrep ingen oppfattet.
Ved at mobiliseringen mot en usynlig rasisme ble knyttet til den stadig mer synlige innvandringen, ble rasisme identifisert med all innvandringsmotstand, og ble uanstendig. Men ved at innvandringsmotstand ble uanstendig, ble de anstendige trukket aktivt inn i en kamp for innvandring som hadde sin ideologiske begrunnelse i tredjeverdenismen, som de fleste anstendige knapt hadde hørt om.
De anstendige
Fra AKP(m-l)s og Immigrantenkollektivets relativt snevre oppland på ytterste venstreside på slutten av 1970-tallet hadde den antirasistiske bevegelsen spredd seg til store ungdomsgrupper og oppnådd full sosial aksept i politikken og pressen ti år senere. Med dannelsen av Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) i 1984 ble antirasismens ideologiske grunnlag utvidet ved at det liberale innvandringssynet ble begrunnet på rent humanistisk grunnlag og forsvart med henvisning til Fritjof Nansens arbeid for flyktninger. Ved at Nansens innsats ble knyttet til et liberalt innvandringsregime, ble et restriktivt innvandringssyn indirekte betegnet som inhumant og i strid med de beste norske tradisjoner.
I en 17. mai-tale NOAS-lederen Anette Thommesen holdt i 1987, og som hun gjengir i boken NOAS ark, leverte hun mange av de argumenter som siden ble gjengangere i et humanistisk og liberalt basert innvandringssyn. Hun åpnet med å si at den norske utvandringen til Amerika på 1800-tallet var prisipielt samme sak som innvandringen fra sør til Norge i vår tid, som om kolonialiseringen av Amerika og innvandringen til Norge skulle være sammenlignbare hendelser. Hun skildret norsk uavhengighet og frihet som et «privilegium», som om det norske samfunnet skulle være falt ned i befolkningens hender ved en tilfeldighet og ikke være kjempet frem, bygget opp og vedlikeholdt av generasjoners arbeid og innsats, sågar i krig. Innvandringen fra sør skildret hun som «en spennende utfordring» som gav nordmennene «muligheten til å møte nye kulturer i Norge», som om et multikulturelt samfunn skulle være en slags verdensutstilling med pittoreske kulturpaviljonger som nordmennene kunne besøke. Ved å underholde seg med dette menneskelige menasjeri og bli facinert av eksotiske mennesker, kunne vi benytte de fremmede til å oppnå indre vekst, «utvikle den norske sjelen, finne annerledes og nye verdier», skrev hun.
Men selv om Anette Thommesen og NOAS ville være en rent humanitær organisasjon og i ideologisk forstand stod langt fra AKP(m-l) og Immigrantenkollektivet, gled den humanistiske retorikken ofte over i en terminologi hentet fra teorien om nyrasistisme. Når justisministeren pekte på at bare et mindretall av asylsøkerne var reelle flyktninger, anklaget Anette Thommesen ham for «statlig rasisme», et begrep som var blitt introdusert av AKP(m-l) på 1970-tallet. Hun beskrev den norske staten som rasistisk, og mente at denne rasismen slo ut i offentlig nedrakking av flyktninger og uvilje til å legge praktisk til rette for å ta imot flyktningestrømmene, og at den rasistiske statens handlinger fremelsket høyreekstremisme og fremmedhat i befolkningen. Det var en analyse som idémessig stammet fra den antirasistiske kjerneideologien i miljøene rundt AKP(m-l) og Immigrantenkollektivet.
Også Thommesens beskrivelser av innvandring som problemfritt og berikende kunne man åtte år tidligere ha lest i tidsskriftet Immigranten, som oppfordret sine lesere til ikke å se på innvandringen som noe problematisk som førte til utgifter og konflikter, men isteden oppfatte innvandring som «en berikelse for det norske samfunnet, både økonomisk og kulturelt». De ideologiske utgruppene fra syttitallet hadde på åttitallet seilt helt inn i samfunnets sentrum.
De kristne og innvandringssaken
Et særlig tydelig tegn på at det norske samfunnets nå drev inn i et ideologisk farvann som tidlig på 1970-tallet ble betraktet som «venstreekstremistisk», er Kirkens og kristenfolkets allianse med bevegelsen som sprang fra marxist-leninistene og Immigrantkollektivet på innvandringsfeltet. Her fulgte kristenfolket samme rute som NOAS: Straks innvandringssaken ikke ble sett i et politisk perspektiv, men fortrinnsvis som en etisk utfordring overfor hjelpetrengende enkeltindivider, ble de kristne mottagelige for en liberal innvandringspolitikk, siden slik liberalisme syntes å stemme overens med kristen-humanistisk etikk og følelsen av å ha humantære forpliktelser. Dette perspektivskiftet gjorde det naturlig å se motstand mot innvandring som utslag av rasisme; men dermed havnet også kristenfolket innenfor en verdensbilde som stammet fra marxist-leninistene og Immigrantenkollektivet.
Allerede i 1979 behandlet bispemøtet «Kirken og innvandrerne» som et eget tema, og fokuserte særlig på «rasefordommer og negative holdninger overfor innvandrere». Biskopene uttalte seg også kritisk om innvandringsstoppen, og plasserte seg dermed politisk til venstre for Arbeiderpartiet, også i spørsmålet om assimilasjon eller integrering, der de gikk inn for en flerkulturell strategi som tillot «innvandrerfamiliene [å] leve sammen slik de er vant til fra sitt hjemland».
Karakteristisk for biskopenes holdning var den nevnte omdefineringen av innvandring som et politisk og nasjonalt spørsmål til en moralsk og individuell sak. I Arbeiderpartiet ble slik omdefinering ennå holdt på avstand. I et foredrag i Oslo Arbeidersamfund 1.11.83 forsvarte partiets nestleder Einar Førde innvandringsstoppen med at en liten nasjonalstat som samtidig ville være en velferdsstat for alle, ikke kunne «overlate vitale styringsreidskaper til ofte diffuse og tilfeldige marknadskrefter», dvs. at grunnen til at Norge ikke kunne tillate en ustyrt strøm av billig arbeidskraft inn i landet, ikke var «rasisme», men at «den vesle nasjonalstaten» under slike forhold ville miste styringen over sin arbeidsmarkeds- og sosialpolitikk.
Sentralt i Kirken beskrev man derimot innvandringsstoppen som rasediskriminerende, fordi den hadde mange unntak som slapp utdannet arbeidskraft fra vestlige land inn, men konsekvent stengte fattige mennesker fra sør ute. Men det var det samme synspunktet som AKP(m-l) hadde gått inn for siden 1978, da Klassekampen beskrev innreisereglene i forbindelse med innvandringsstoppens som en «seleksjonsmekanisme» som «fungerer rasistisk».
Idéer om innvanding og norsk rasisme som først oppstod mellom tredjeverdenistene i AKP(m-l) og Immigrantenkollektivet, viste seg således kort tid etter i de sentrale kirkelige miljøene. I et senere intervju med Inger Nesvåg, som i 1984 var innvandrerkonsulent i Oslo Bispedømme, sammenlignet hun norske holdninger til innvandrere rundt 1980 med apartheidsystemet i Sør-Afrika. Inger Nesvåg var sentral i et tverrkirkelig nettverk hvor hun sammen med bl.a. kvekermisjonæren Egil Hovdenak ifølge Nydal bragte med seg erfaringer fra den tredje verden og «versjoner av tredjeverdenperspektivet». Selv om disse versjonene kanskje ikke var marxistiske, var tredjeverdenperspektivet marxist-leninistenes og Immirantkollektivets hovedperspektiv på 1980-tallet.
Kirkeasylbevegelsen som venstresidens triumf
I kirkeasylbevegelsen på 1990-tallet fløt slike tredjeverdenperspektiver, marxist-leninistiske inspirasjoner, sekulær humanisme, humanitært arbeid og offisiell kristendom metaforisk sammen til en toneangivende kulturell og politisk kraft.
Bevegelsens bakgrunn var justisminister Grete Faremos beslutning om hjemsendelse av kosovoalbanske asylsøkere etter at krigsfaren ble regnet som over på Balkan. En leder i SOS-rasisme tok kontakt med en kapellan i Elverhøy kirke i Tromsø, og foreslo at de skulle samle asylsøkere som ville unndra seg retur, og gi dem tilflukt i kirken. Idéen slo an hos presten, som sørget for å utstyre kirkerommet med madrasser og andre nødvendigheter, mens SOS-rasisme organiserte innflyttingen. Kapellenen erklærte til journalistene at «vi vil presse Faremo til å la kosovoalbanerne bli», og aksjonen fikk umiddelbart støtte av biskopen.
Det var en sivil ulydighet som spredde seg raskt og fikk stor støtte i pressen og i befolkningen. I løpet av høsten flyttet hundrevis av asylsøkere inn i kirkene over hele landet i aksjoner som ble administrert av «SOS-rasisme», en organisasjon med bakgrunn i Immigrantenkollektivet og fra 1993 ledet av marxist-leninister som hadde overtatt organisasjonen gjennom et kupp.
Plutselig arbeidet marxist-leninister, misjonærer, antirasister, menighetsmedlemmer, prester, Human-etisk forbund, bliztere og baptister sammen om å hindre gjennomføringen av retur av flytninger, mot lovlig fattede vedtak og for en ny innvandringspolitikk.
Disse nye alliansene var blitt mulige gjennom det samme perspektivskiftet i innvandingspolitikken som Anette Thommesen og NOAS hadde foretatt. Idet immigrasjon ikke lenger var en politisk-nasjonal, men en individuell-etisk sak, opptrådte kravet om nestekjærlighet i hver eneste utsendelsessak. Men bak dette perspektivskiftet lå også det vensteorienterte ideologiske synspunktet om at innvandringsregulering i seg selv er rasisme og umoralsk. Slik var den norske offentligheten, innbefattet kristenfolket og humanetikerne, på 1990-tallet begynt å handle ut fra en underliggende ideologi som på 1970-tallet bare ble inntatt av AKP(m-l) og tredjeverdenistene i Immigrantenkollektivet.
Sekstiåtterne som systembærere
Utover på 1980- og 90-tallet imploderte AKP(m-l). Men på kjønns- og innvandringsområdet fremstod den gamle venstreradikalismen i det nye årtusen som normal sentrumspolitikk i form av likestilling mellom kjønnene, humanistisk antirasisme, flerkulturell toleranse og moderne internasjonalisme. Venstreradikalismen forsvant ved at «venstre» ble sentrum og «radikalt» normalt.
Hverken AKP(m-l)s maoisme eller Immigrantenkollektivets tredjeverdenisme er i ren form gått over i norsk tenkemåte og samfunnsstruktur. Men mye av venstreradikalismen er blitt poularisert til kjønnskamp og innvandringsliberalisme. Dette ble oppnådd ved at den grunnleggende ideologien ble holdt tilbake, og ved at systemendring på politikkens og økonomiens områder ble oppgitt, nesten identisk med strategien i Kjersti Ericssons Den flerstemmige revolusjonen.
I et intervju med Klassekampen 17. februar 2018 beskriver den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama en lignende prosess i den internasjonale venstrebevegelsen i form av et skifte fra kampen for «arbeiderklassens økonomiske og sosiale situasjon» til en «identitetsagenda, hvor feminisme, innvandrere og minoritetsrettigheter har fått større plass». I Frankrikes venstrebevegelse er multikulturalismen blitt sentral, og «for den nye venstresida representerer muslimene ‘jordens fordømte’ i Franz Fanons termionologi»; dermed «representerer muslimene arbeiderne i den store fortellingen om hvem venstresida er til for»; det er stadig «en klassekamp, men den er basert på religion i stedet for økonomi».
Noe lignende skjedde med de norske sekstiåtterne. All deres revolusjonære og radikale energi gikk inn i kjønn og innvandring. Men ved å konsentrere alle sine krefter om «hverdagsperspektivet» – kjønn og rase – mistet venstrebevegelsen mye av sin eksistensberettigelse. Kjønnskampen og antirasismen, likestillingen og innvandringen går nå sin gang uten hensyn til venstreradikalerne, som gjennom sin kulturrevolusjonære strategi er havnet i arrangert ekteskap med sine politiske fiender, liberalistene av enhver avskygning. Fordi venstresiden lot sine kjernesaker ligge, mistet de dem. Sosialistiske grunnprosjekter som forandring av det politiske systemet i retning av større folkelig selvbestemmelse, og av det økonomiske systemet i retning av større begrensninger på kapitalen, er blitt kidnappet av høyrepoulistiske bevegelser, mens venstresosialistene selv er tatt til fange av saker som ifølge deres egne ideologiske analyser er tvetydige. Seksuell frigjøring, skrev Aldous Huxley i en kommentar til sin dystopiske roman Vidunderlige nye verden, er et styringsredskap for totalitære systemer. Det multikulturelle prosjektet, skriver den uortodokse marxisten Slavoj Zizek, er den moderne og globale kapitalismens redskaper til å gjøre oss alle til slaver og kunder og intet annet. Slik steg sekstiåtterne opp til sin alderdoms systembærere, men av nettopp det systemet de i sin ungdom så ivrig hadde bekjempet.
Denne artikkelen har vært publisert i Dag og Tid i 2018.
Litteratur det siteres fra:
Knut Nydal, Sosialmoralsk engasjement og politisk aktivisme. Framveksten av en antirasistisk bevegelse i Norge 1975-1988, Acta Humaniora, UiO 2007.
Ottar Brox, Jeg er ikke rasist, men… Hvordan får vi våre meninger om innvandrere og innvandring? Gyldendal Norsk Forlag 1991.
Ragnar Næss, «Den teoretiske veien til fortregning av rasismen», i Stifinnere – Pedagogikk og Psykologi i det flerkulturelle Norge, Antirasistisk Senter, Oslo 1999.
Anette Thommesen, NOAS ark, Cappelen 1987.
Terje Tvedt, Det internasjonale gjennombruddet, Dreyer 2017.
«Kirkeasyl», Christian N. Bjørke, Vårt Land 27.9.2008.
Yngve Troye Nordkvelle og Ingrid Tvete, «Nord-Sør-perspektivet i norske lærebøker«, Høgskolen i Lillehammer 2010.
Kjersti Ericsson, Den flerstemmige revolusjonen, Oktober 1991.
Kaj Skagen, Norge, vårt Norge, Dreyers Forlag 2018.