MENY

Forside >Artikler >Sol og antisol

Sol og antisol

Om Jens Bjørneboe og det tyske

Denne artikkelen finnes også på tidsskriftet Samtidens nettsider, publisert 13.11.2011.

Høsten 2009 ble Tore Rems biografi om Jens Bjørneboe, Sin egen herre, debattert i flere aviser. Det ble spurt om boken laget koblinger mellom nazisme og antroposofi som det ikke er dekning for, og om den knyttet navngitte personer i Bjørneboes ungdomsmiljø til nazismen eller ikke. I mindre grad ble oppmerksomheten rettet mot spørsmålet om Sin egen herre etablerer en tilsvarende forbindelse når det gjelder Jens Bjørneboe selv. Jeg vil i det følgende se nærmere på dette spørsmålet.

«Zarathustra-gjengen»

I Sin egen herre forteller Rem at Jens Bjørneboe tidlig fattet interesse for det tyske. Mot slutten av sin skoletid i Kristansand tilhørte han en vennekrets som ble kalt «Zarathustra-gjengen», fordi de slo om seg med sitater fra Also sprach Zarathustra og Reidar Øksnevads antologi Hvad sier Goethe, Schopenhauer og Nietzsche? I forordet til denne antologien skriver Øksnevad at han under arbeidet med boken fikk følelsen av at «tre av Tysklands største døde paa mirakuløst vis sa sin mening om en tid som de hadde været lykkelige nok til ikke at faa se.» Det forekom Øksnevad at «disse tre aandelige stormænd», så «dypt tyske» de enn var, talte imot «diktaturets, korporalismens, tvangsarbeidets, koncentrationsleirenes, den officielle kunst og videnskaps, chauvinismens, racehovmodets, jødeforfølgelsenes og sterilisationens Tyskland».1 Øksnevad mente altså at Goethe, Schopenhauer og Nietzsche stod i motsetning til nasjonalsosialismens Tyskland. Her må dermed den unge Bjørneboe ha støtt på ideen om et kontinuitetsbrudd i tysk kultur mellom Goethe og Hitler. Rem kommenterer dette slik:
 
Men verken tyskvendtheten eller nietzscheanismen betydde nødvendigvis vennligsinnethet overfor samtidens Tyskland. Øksnevads utvalg av aforismer fra de tre store tyskere hadde en særskilt politisk og historisk innramming. Den var et forsøk på å vende det tyske mot det tyske. Forordet påsto at Goethe, Schopenhauer og Nietzsche henvendte seg kritisk til ‘vor tids Tyskland’ […] Slik ble nåtidens Tyskland fordømt av fortidens.Rem 51
 
Denne tekstens tvetydighet slår an en tone som klinger gjennom nesten alle biografiens berøringer av Bjørneboes forhold til det tyske. Rem sier at Bjørneboes «tyskvendthet» ikke «nødvendigvis» innebar nazistiske sympatier, fordi Øksnevad fremhever motsetningen mellom eldre tysk kultur og nasjonalsosialismen. Men samtidig sier Rem at dette var en «særskilt» oppfatning, dvs. at den var litt spesiell. Øksnevad skal ha forsøkt å «vende det tyske mot det tyske», en formulering som antyder at det tyske er noe homogent, og at Øksnevads idé er ulogisk. Denne betydningen styrkes ved at motsetningen mellom Goethes og Hitlers Tyskland betegnes som en påstand. Samtidig sier teksten at Bjørneboes interesse for tysk kultur kunne ha vært uttrykk for en motstand mot nazismen. Så avkreftes dette i neste avsnitt, hvor det fastslås at Bjørneboe «er ikke interessert i politikk», men kun i «åndsliv som noe som står i motsetning til politikken». Rem synes med andre ord å mene at de politiske implikasjonene i Øksnevads forord, enten det er hold i dem eller ikke, er irrelevante for Bjørneboe, som «interesserer seg for det tyske kun som åndsliv».Rem 51

Bjørneboe i Tyskland 1939

I en beskrivelse av en reise Bjørneboe foretok sammen med sin mor i Tyskland i 1939, forteller Rem at Bjørneboe kan ha vært personlig begeistrert over det han så og hørte i Nazi-Tyskland rett før utbruddet av verdenskrigen:

På turen hjem gjennom Tyskland dro de fra Heidelberg til Hamburg. De møtte et folk i krig, tyskere som forklarte dem om behovet for Lebensraum, at deres store folk trengte plass. Overfor en venn skal Jens Bjørneboe mange år senere ha innrømmet at man ble begeistret.Rem 91
 
Disse to setningene har ingen prominent plass i biografien. Etter mitt skjønn er de likevel betydningsfulle når det gjelder hvordan Bjørneboes forhold til nazismen blir beskrevet. Hvis han på reisen gjennom Tyskland, mens den nasjonalsosialistiske eufori var på sitt høydepunkt, ble personlig «begeistret» for tanken om Tysklands behov for større «livsrom», dvs. for Hitlers erobringsplaner og den nært forestående verdenskrigen, så må dette bety at den nittenårige Jens Bjørneboe sympatiserte med nazismen. Ved at setningen mangler forfatterkommentar, blir det opp til leseren å ta stilling til den. Hans Hauge leser den som et eksempel på «antydningens kunst».2 Men setningen sier klart at Bjørneboe privat skal ha innrømmet at han på reisen i 1939 tok parti for det nazistiske Tyskland. Samtidig sier Rem at Bjørneboe både før og etter 1939 var likegyldig i politiske spørsmål. Hvis det skal være sammenheng mellom disse utsagnene, må dette bety at Bjørneboes upolitiske interesse for tysk kultur driver ham inn i begeistring for Hitlers planer. Hans «tyskvendthet», som Rem sier, disponerer for alt som er tysk. Og i 1939 er det ingenting som er så tysk som nazismen.

Tvilsom slektsforskning

Denne tendensen i Sin egen herre til å oppfatte alt «tysk» som noe i bunn og grunn ensartet og kanskje ondartet, kommer til syne når Bjørneboe i 1941 blir innført i den antroposofiske goetheanismen. Rem lar dette skje i en «nazifisert» «sal» pyntet med hakekors, av en offisiell «antroposofisk misjonær» (Conrad Englert) som «markerer» sin tyskvennlighet med å betegne Alsass-Lorraines befolkning som «germansk», er opptatt av at Steiner må være «arisk», formidler raseideer som er beslektet med nazismen og interesserer seg for «jødeproblemet».Rem 124-128 Det er et bilde som slår sammen nazisme og goetheanisme.3

Det finnes andre avsnitt i Sin egen herre som kan tyde på at Rem ser «vesentlige forskjeller» mellom begreper som den nazistiske «nasjon», det völkische «Volk» og den antroposofiske «folkeånd», og at han skjelner mellom en biologisk-rasistisk tenkemåte og en mer spirituell oppfatning av «folk» og «folkeånd».Rem 237 Samtidig mener han at det antroposofiske og det nazistiske synet på «folk og rase» til tross for sine «vesentlige forskjeller» har felles «røtter», nemlig «dypt nede i tysk romantikk og idealisme».Rem 128 Rem opererer med et organisk («røtter») slektskap mellom antroposofi og nazisme når det gjelder folk- og rasetenkning. De to retningene skal  på dette området være idémessige fettere eller tremenninger. Hvis vi sier at en «idémessig generasjon» dekker et tidsintervall på omlag 30 år, blir det fire ledd fra nasjonalsosialismen til Goethe. Da blir Englert og Hitler firemenninger på dette området, for så vidt et nokså fjernt familieforhold. Den eldre Steiner og de før-nazistiske völkische bevegelser blir tremenninger, og den yngre Steiner blir tremenning med antisemittene på slutten av 1800-tallet. To ledd bakover finner vi Goethe og Hegel som felles stamfedre for begge slektsgrener. Herfra skal det altså gå en direkte linje til Hitler, som nå blir Goethes idémessige tippoldebarn.

Det er usikkert om denne slektsforskningen er særlig funksjonell eller opplysende. Overhodet er oppsporing av forsvunne slektninger eller fremtrylling av ukjente familiemedlemmer på grunnlag av fjernanalyse og nærlesing en av idéhistoriens og kulturkampens mest populære og minst pålitelige sportsgrener. For eksempel synes linjen fra Darwin og Mendel til Himmler å være minst like opplagt eller håpløs som den fra Luther til Hitler. De som dyrker denne tvilsomme sportsgrenen har dessuten en tendens til å dukke opp med stamtavler som begynner med deres uvenner og ender med Hitler. Da er idéhistorien blitt til sammenlignende politikk på det personlige ressentimentets premisser.

En antroposofisk historiker

En innfallsport til en annen forståelse av forholdet mellom antroposofi og nazisme, kan være Karl Heyers Wenn die Götter den Tempel verlassen fra 1947.4 Heyer (1888-1964), en av Steiners yngre medarbeidere, var dobbeltdoktor i jus og filologi, og har skrevet verker om den franske revolusjon og rosenkreuzerne. Han gjennomskuet tidlig nazismen som en ødeleggende kraft, og underkastet den en analyse fra et antroposofisk synspunkt. Denne analysen ble presentert i forbudte foredrag i hemmelige småsirkler under nazistyret og skrevet ned i 1945, men på grunn av papirrasjoneringen ikke utgitt før i 1947. Etter forbudet mot Antroposofisk Selskap i 1935, opplevde Heyer husundersøkelser og fikk sitt bibliotek beslaglagt i 1941.

Foto av Karl Heyer
Karl Heyer

Heyers utgangspunkt er at oppfatningen av tysk kultur som homogen inngikk i nasjonalsosialismens selvbilde og propaganda. Nazipartiet ønsket å fremstå som de sanne arvtagere av tysk kulturell fortid. Derfor ble også dets tiårsjubileum lagt til Weimar, Goethe og Schillers by. Heyer skriver at:

avisene bragte de skjendige bilder av Hitler, Rust, Ley, Lutze, Rosenberg, Frick, Himmler som marsjerte gjennom gatene i Goethe-byen, og av plassen foran Weimars Nasjonalteater fylt av hakekorsfaner; inn i mellom så man de totalt motsatte skikkelser – Goethe og Schillers skikkelser i Goethe-Schiller-minnesmerket – et redselsfullt og gruoppvekkende  syn.5

Her møtes altså de tyskfiendtlige med nasjonalsosialistene, som også hevdet at «all tysk historie er bare forhistorien til nasjonalsosialismen.»6 Også nazistene mente at tyskerne hadde en slags fundamentale raseinstinkter som disponerte dem for kollektivisme, antidemokratiske styreformer og forakt for menneskeretter.7

I motsetning til slike synsmåter mente Heyer at det beste i tysk kulturtradisjon måtte søkes i den goetheanske strømningen, som uttrykker seg i to uadskillelige grunnideer: individualisme og universalitet. Heyer sier at den tyske idealisme fra Fichte til Hegel strebet etter en filosofisk og samfunnsmessig humanisme hvor det alment menneskelige ble oppfattet som «hinsides alle nasjonale og geografiske grenser». Den som gjennom dannelsen ble individ, realiserte seg samtidig som kosmopolitt, fordi det dypeste individuelle også er universelt.8

Det kan være av interesse at Bjørneboes intellektuelle mentor under krigen, vennen Karl Brodersen, senere beskrev goetheanismen som nasjonalsosialismens motsetning på samme måte som Heyer. Brodersen siterer også Goethes utsagn om at tyskerne ville fordummes av den politiske nasjonalismen, som ville få dem til å strebe etter verdensherredømme, og innbringe dem verdens hat.9

Det avgjørende omslaget i tysk kultur kom etter Heyers mening på 1840-tallet, da den humanistiske goetheanismen ble avløst av materialistisme og positivisme som kulturell hovedstrøm. Fra dette tidspunktet utgjør idealister og goetheanister en tysk subkultur. Tyskland opphører å være «dikternes og tenkernes land», og blir et europeisk sentrum for industriell, økonomisk og naturvitenskapelig fremgang. Det kulturelle vakuum som oppstår i og med goetheanismens nederlag, fylles av militarismen og den nye sentralstaten. Heyer kaller dette «tyskernes selvoppgivelse og forræderi av sitt eget høyere vesen».10 Tysk kultur ble polarisert i to motsatte strømninger, som skapte to forskjellige Tyskland, det goetheanske og det preussiske:

Det er dette [preussiske] Tyskland som i annen halvdel av det 19. århundre stadig mer ensidig hengav seg til økonomiske og tekniske og snart også til maktpolitiske interesser, politisk støttet fremfor alt av Preussen og det preussiske militærvesen, som mer og mer gjennomtrengte og behersket alt liv i Tyskland på skjebnesvanger måte.11
Først i den tyske vendingen mot økonomi og teknikk etter Hegels og Goethes død, og i den preussiske militarismen og enhetsstaten, begynner en tysk utvikling som fører videre til nazismen. Goetheanismens begreper om individualisme og universalitet ble erstattet med et nasjonsbegrep som nasjonalsosialistene ga rasistisk innhold. Innad i Tyskland ble det rasemessige nasjonsbegrepet brukt til å begrunne den nazistiske forfølgelsen av enkeltindividet. Utad ble det samme nasjonsbegrepet brukt til å begrunne krig og erobring. Dette raseorienterte nasjonsbegrepet står ifølge Heyer i en absolutt motsetning til det goetheanistiske begrepsparet individualisme-universalitet.

Det skal altså ikke være noen kontinuitet fra Goethe til Hitler, men et brudd mellom dem. Tysk idealisme og goetheanisme ble ikke forvandlet til det senere 1800-tallets positivisme og materialisme, men gikk under jorden på 1840-tallet. Steiner kaller i 1918 idealismen og goetheanismen «en glemt strømning i tysk åndsliv» som etter Hegels og Goethes tid bare ble videreført som marginalisert sidestrøm av den yngre Fichte, Troxler og Planck.12 Ut fra den antroposofiske selvforståelsen er det denne glemte goetheanske strømningen som blir videreført og videreutviklet i antroposofien. Det er en selvforståelse som støttes av at Steiners prosjekt har sitt utgangspunkt i forsøket på å gjenoppvekke goetheanismen gjennom innledningene til nyutgivelsen av Goethes naturvitenskapelige skrifter på 1880- og 90-tallet.13

Latent nazisme

Forestillingen om «to Tyskland», og nazismen som uttrykk for det «radikalt onde», er i dag helt dominerende i antroposofiske miljøer.14 Heyers tilfelle viser at denne tankegangen også fantes i dette miljøet helt tilbake til 1930-tallet. Vi vet at Karl Brodersen alt i 1942 stilte spørsmålet om Hitler ikke var et medium for en ond åndsmakt.Rem 131 Legen og steinerskolelæreren Eugen Kolisko mente i 1929 at «demoniske makter» var i ferd med å gripe inn i tysk politikk.15 Lederen for det internasjonale antroposofiske selskap, den sveitsiske dikteren Albert Steffen, så også på Hitler og nasjonalsosialismen som symptomer på «det onde».16 Det synes vanskelig å tro at Bjørneboe under krigen skilte seg så sterkt fra sitt antropopsofiske miljø at han oppfattet tysk kultur som homogen, og først på 1960-tallet oppdaget forskjellen mellom tysk klassistikk (Goethe og Schiller) og «brølene fra radiopropagandaen og bombeflyene».Rem 239

Det er heller ikke dette Rem sier. Han sier at Jens Bjørneboe i alle fall på 1940-tallet var uten interesse og blikk for kulturens politiske elementer og konsekvenser:

Han vender seg innover, mot kunsten og åndslivet. Han er ikke involvert i motstandsarbeid. Slik sett fremstår han enn så lenge som idiot, i ordets opprinnelige, greske betydning. Han er en privatperson, en som ikke forstår, eller ønsker å forstå seg på statssaker, et upolitisk menneske.Rem 135

Men mye av nasjonalsosialistisk ideologi har altså  ifølge Rem sine røtter «dypt nede i tysk romantikk og idealisme». Jens Bjørneboe er samtidig «upolitisk» og «tyskvendt». Det vil si at han er åpen for tysk kultur i sin alminnelighet, uten å oppfatte eller bry seg om dens sammenhenger med samtidspolitikken. Dermed bringer «tyskvendtheten» ham inn i en motsetningsfri tysk kultur som i kraft av sin indre dynamikk frakter ham inn i nasjonalsosialismens nærhet.

Slik oppretter Sin egen herre nærheten mellom Jens Bjørneboe og nazismen på indirekte vis gjennom bruken av begrepet «tyskvendthet» som noe som trekker mot «det tyske», men uten at dette blir klart diffensiert. For eksempel kan Rem snakke om «den tyske tradisjonen» fra «Bildungs-idealet» til nazismen.Rem 238 Men når tysk kultur fremstår som homogen, blir nazismen noe som ligger latent i det «tyske». Dermed får goetheanisme og hitlerisme tendensen til å gli over i hverandre.17 At Bjørneboe er «tyskvendt», kan da bety at han i kraft av selve vendingen mot tysk kultur har mindre motstand mot nazismen enn vanlig, simpelthen fordi nazismen er tysk. Han kan få en latent sympati for nazismen.

Når man betrakter Rems begrep om Bjørneboes «mellomposisjon» mellom «rettenkende nordmenn» og nazismen, sammen Rems begrep om å være «tyskvendt», blir altså implikasjonen at tysk kultur må være homogen i den forstand at goetheanisme og nasjonalsosialisme ikke motsier hverandre. For «tyskvendtheten» har en dynamikk som trekker Bjørneboe inn i «mellomposisjonen» mellom nazisme og avvisning av nazisme. En slik dynamikk kunne ikke Bjørneboes «tyskvendthet» hatt, om «det tyske» hadde innholdt goetheanismen som nazismens motsetning.

Antroposofi og «antroposofi»

Den latente sympati for nazismen som gjennom begrepet «tyskvendt» tillegges Bjørneboe, styrkes ved at en annen av Rems viktige tolkningsnøkler, nemlig begrepet «antroposofi», også gis en affinitet til nazismen.

«Antroposofi» må her stå i anførselstegn, fordi Sin egen herre har lite empirisk underlag for hvordan Bjørneboe oppfattet antroposofien og hva den betød for ham personlig. Bjørneboes forhold til antroposofien fremstilles ved hjelp av Rems og andres lesning av Steiner, som om antroposofien skulle være en objektiv størrelse på tvers av personer, miljøer og tidsepoker.

En følge av å konstruere en «antroposofi» av sekundærlitteratur skrevet på premissene til samtidens kulturelle hovedstrøm, er at Steiner blir bisarr. Hans grunnorientering i ungdommen knyttes til obskurantisme i form av «alkymi, astrologi, magi, numerologi, hermetisme, kabbala, paracelsisk naturfilosofi, foruten teosofi og altså rosenkreuzianisme»,Rem 121 intet mindre. Det finnes ingen dokumentasjon for noe av dette, bortsett fra at Steiner gjorde seg kjent med H.P. Blavatskys teosofi under sin tid i Wien på 1880-tallet. Rem sier også at «Steiners monisme» går ut på at «Jeg er i altet, Altet i meg», og at Bjørneboe følgelig har «fått en total teori om tilværelsen».Rem 287 Det er vel slike meningstomme utsagn som får Andreas Hompland til å gi Rem sin anerkjennelse: «Han tar det esoteriske hos Steiner på ramme alvor og viser kordan det faldar seg ut som spirituelt og grumsete vrøvl.»18 Rems «antroposofi» er da også en besyndelig trosretning. For eksempel sier han at «de» – antroposofene som gruppe – «deler en bokstavtro» på at «fortellingen om skålen med Kristi blodsdråper, Den hellige gral, er sann»,Rem 312 dvs. sann i naturalistisk, ikke allegorisk mening. Steiner tillegges et usagn om at han er «opphøyet over enhver villfarelse», og denne pavelige selvfølelse overføres direkte på Bjørneboe. Han også må oppfatte seg som ufeilbarlig, siden Steiner gjorde det.Rem 356 Hva Rem kan finne hos Steiner, eller i litteratur om Steiner, og som ofte fremstår som obskurt, blir ukritisk overført på Bjørneboe.

Et eksempel på dette er hvordan Rem beskriver Bjørneboes forhold til Steiners meditasjonslære. Han opplyser at Bjørneboe praktiserte meditasjon «av det bevissthetsutvidende slaget» i flere år:

Målet var å få syn for det oversanselige. Man skulle betrakte blomstringen, man skulle lytte til dyrelyder, og etter hvert ville denne nærheten til naturens prosesser føre til et endret tanke- og følelsesliv. Man ville se hvordan ens indre liv korresponderte med soloppgangen eller med månens bane over himmelen. Slik ville man kunne høre naturen hviske sine hemmeligheter. Slik skulle man bli ‘åndsforsker’.Rem 212

Dette er en kuriøs fremstilling av Steiners meditasjonslære. Her har Rem referert flere bøker på fem linjer. Sammendraget latterliggjør både meditasjonslæreren, meditasjonen og den mediterende. Skulle man bruke denne fremgangsmåten på annet stoff, kunne man like gjerne si at f. eks. Dag Solstads Arild Asnes 1970 handler om en mann som interesserer seg for jernbanetog, drømmer om å skrive en roman om et rekeselskap, planlegger å rane et postkontor, bærer på en EPA-pose med aviser og tror at dette til sammen vil føre til en maoistisk verdensrevolusjon.

Allerede ved at Rems «antroposofi» er obskurantistisk, bringes den inn i nazismens dunkle oppland i dennes formative periode. Rem knytter sin «antroposofi» direkte til den rasistiske, nasjonalistiske og antisemittiske völkische bevegelsen.Rem 237 Han identifiserer aldri nazisme og «antroposofi». Men han planter dem i samme biotop. For eksempel heter det at antroposofien har «konservativ-revolusjonære tendenser», hvilket må leses som en evfemisme for fascisme/nazisme.Rem 326 Steiner skal ifølge Rem ikke bare ha vært «sterkt påvirket» av den völkische nasjonalismen, men sågar ha «gått noen skritt videre» – underforstått: i retning av nasjonalsosialismen.Rem 128 Rem presenterer også en helt ny tolkning av Steiners tregreningslære som en nærmest teokratisk samfunnsmodell, og lar denne tolkningen danne grunnlag for mange omtaler av «antroposofien» som en anti-demokratisk retning.Rem 371, 421

Presentasjonen av «antroposofi» er samlet sett slik at den danske litteraturviteren Hans Hauge med rette kan si at «Rem gjør det vel også klart, at antroposofien i tænkemåde var så tæt på nazismen, at den ikke ville kunne fungere som modstandsmiddel» mot hitlerismen.19 Det er denne «antroposofien», «tæt på nazismen», som Rem uten nærmere kommentar flytter inn i Jens Bjørneboe i årene 1944-57.

Ved at begge disse viktige tolkningsnøklene til Bjørneboes liv – «tyskvendthet» og «antroposofi» – plasserer ham i større enn vanlig nærhet til nazismen, blir nærheten fordoblet. Samtidig beskriver Rem den unge Bjørneboe som «idiot» eller «upolitisk menneske»Rem 135 en som er «utenfor alt, ikke minst sitt eget lands skjebne».Rem 180 Rem kaller dette hans «særegne antroposofiske mellomposisjon». Denne ligger som sagt mellom «rettenkende nordmenn» på den ene side og nazismen på den annen side. Logikken i denne posisjoneringen kan være at Bjørneboe gjennom sin politiske likegyldighet og sin lidenskap for tysk-kulturell finkultur og metafysikk, blir offer for idealismens og obskurantismes iboende gravitasjon mot det ekstreme høyre. Slik trekkes den politiske «idioten» Jens Bjørneboe  mot nazismen av tyngdekraften i tysk kultur.

Lisel og Jens

Samtidig finnes det enkeltutsagn i Sin egen herre som svekker driften i retning av Hitler. Rem skriver slik at motstridende utsagn får leve parallelt i boken, og ikke sjelden så nær hverandre at underteksten motsier teksten. Bokens beste eksempel på dette er Rems kommentar til en tegning som Bjørneboe laget i 1944.

Under sitt opphold i Sverige under annen verdenskrig møtte Jens Bjørneboe sin første kone Lisel Funck. Fra disse årene er det bevart en sparsom korrespondanse mellom dem, fra hans side ofte med humoristiske og poengterte illustrasjoner. Denne illustrasjonen fra  sommeren 1944 viser Lisel («Giotto») og Jens («Bärlein») i en rebusaktig komposisjon med en særlig gåtefull detalj, nemlig et hakekors som Bjørneboe har tegnet på seg selv.Rem 177

Illustrasjon av Jens Bjørneboe.
Illustrasjon av Jens Bjørneboe i brev til Lisel Func, 1944. Gjengitt i «Sin egen herre».

I Sin egen herre presenterer Tore Rem den følgende løsning av denne gåten:

Et av Bjørneboes brev til Lisel fra denne tiden akkompagneres av en helsides illustrasjon. Den forestiller engelen Lisel – om hun enn kalles Giotto og ‘kjæreste løvemann’ – omgitt av flyvende eurytmister, av små, antroposofiske kjeruber.   En  av  de flyvende er ‘engelens spesielle elskede’.  Seg   selv   harBjørneboe tegnet som den inkarnerte ondskap, en mørk kunstner plaget av sine demoner. Det synes å handle om fristelser, om sanselighet, selv om en av de omkringstående djevlene visstnok er en tidligere malersjel. Men det i denne sammenheng mest påfallende er at Bjørneboe har tegnet ‘den onde bjørnekameraten’ med et hakekors på jakkeslaget. I flere av brevene fra denne perioden avslutter han også med nazihilsenen ‘heil og sæl’.

Det kan være vanskelig å forstå at han overfor en som har måttet flykte fra nazistenes regime, skulle relativisere denne systematiske ondskapen ved selv å assosiere seg med den. Men ingen kilder antyder at han på noe vis sympatiserte med nazismen. Og hva med hans påståtte jødiskhet? Samtidig befinner han seg nå i et miljø preget av ambivalens, hvor mange også føler entroskap mot Tyskland, uavhengig av regimets art. Utvilsomt reagerer de på hva de oppfatter som andres karikering av det nye Tyskland. For dem er tysk kultur fremdeles et nødvern. Nazismen er ond, og Bjørneboe har selv ondskapen i seg. Hitler i oss selv. Så enkelt kan det ha vært. Men samtidig synes tegningen å ha karakter av intim betroelse, av allusjon, av et språk bare  de to forstår.Rem 176

Denne skrivemåten blir tvetydig fordi den bruker begreper som «nazisme» og «hakekors» i en litt uklar kontekst. Disse begrepene har en smittsomhet som straks infiserer det som nevnes i samme åndedrag. Innenfor slike infeksjonsområder gjelder loven om at benektende utsagn har bekreftende virkning. Når leseren må forsikres om at Jens Bjørneboe   ikke   var   nazist,   oppstår    en  mistenkeliggjørelse   gjennom underteksten. Skriver man ut denne underteksten og setter den inn i hovedteksten, kan det ovenstående avsnittet lyde omtrent slik, med sitater fra Rem i kursiv og underteksten i hakeparenteser:

– Bjørneboe har tegnet seg selv med et hakekors på jakkeslaget. Dette er påfallende. [Kan han ha vært sympatisk innstilt til nazismen?] I flere av brevene fra denne perioden avslutter han også med nazihilsenen «heil og sæl». [Det er flere ting enn hakekorset som tyder på at Bjørneboe i denne perioden kan ha vært nazist.] Men det er vanskelig å forstå hvordan Bjørneboe overfor en tysk-jødisk flyktning kunne relativisere nazismen ved selv å assosiere seg med den. [Jens Bjørneboe kan ha assosiert seg med nazismen.] Vi har ingen kilder som tyder på at Bjørneboe sympatiserte med nazismen. [Men om slike kilder senere skulle dukke opp, kunne vi få forklaringen på hans hakekors på jakkeslaget.] Ingenting taler for at Jens Bjørneboe sympatiserte med nazismen. Men samtidig var han i i et miljø preget av ambibvalens, hvor mange også føler en troskap mot Tyskland, uavhengig av regimets art. [Jens Bjørneboe kan ha følt seg knyttet til nazismen fordi han hadde et nært forhold til tysk kultur og nazismen var tysk.] I miljøet hans var det mange som opplevde kritikken av nazismen som en karikering av det nye Tyskland. [Han kan ha vært påvirket av dette og ment at nazismen var bedre enn sitt rykte.] Men han kan også ha ment at nazismen er ond, og at siden alle mennesker, også Bjørneboe, bærer ondskapen i seg, så kan han ha ment at vi alle kan ha Hitler i oss selv. [Jens Bjørneboe mente at han hadde Hitler i seg.] –

Til sammen åpner dette for at Jens Bjørneboe kan ha sympatisert med nazismen i denne perioden. Riktignok sier Rems tekst også det motsatte. Vi har å gjøre med en polyfon sakprosa hvor underteksten på det assosiative og emosjonelle plan driver frem konklusjoner som strider mot eksplisitte utsagn i teksten.  Det er en skrivemåte som over bordet konverserer ektemannen mens den under bordet benflørter med hustruen. Dermed skal det ikke være sagt noe om Rems hensikter i denne forbindelse. Det er Rems tekst vi ser på, ikke hans hjerte og nyrer.

Plexus Solaris

Jakkeslaget er et sted hvor man tilkjennegir et standpunkt med pins e.l. Her kan man bære et Røde Kors-merke som tegn på at man støtter humanitært arbeid, eller et politisk partimerke. Her fester vi også 17. mai-sløyfer. Derfor ville det ha vært spesielt om Bjørneboe-figuren på tegningen hadde hatt et hakekors på jakkeslaget, slik som Rem sier. Men her har nok Rem vært offer for et synsbedrag. Jakkeslagene på tegningen er helt uten symboler. Hakekorset på Bjørneboe-figuren er tegnet nedenfor jakkeslaget, midt på figuren, rett under brystbenet litt oppe på maven.

Maven er et veldig rart sted å bære en pin. Hvis noen går med 17. mai-sløyfe på maven, oppfatter vi det i beste fall som en spøk, i verste fall som en harselas. Det kan være at Bjørneboe har ment dette hakekorset som en slik spøk eller harselas, akkurat som det latterlige «heil og sæl» i privatbrevene. Vi vet jo at Bjørneboe hadde svart humor. Men hvor tilfeldig er plasseringen?  Anatomisk ligger den på  solarplekus, Plexus Solaris, «solens flettverk». I den indisk-teosofisk-steinerske tradisjonen er dette stedet for selvbevissthetens chakra, et energisentrum for «en fullkommen likevekt mellom sanselighet (legeme), lidenskap (sjel) og idé (ånd)».20 Hva chakraene stod for, har Bjørneboe sikkert kjent til fra Steiners meditasjonslære. Chakra er sanskrit for «hjul», samtidig som svastikaen tradisjonelt betegnes som et «solhjul». Viser hakekorset på tegningen kanskje ikke bare til den aktuelle, nazistiske betydning, men til den tradisjonelle, som kan peke på f.eks. solens gang over himmelen? Peker det ved sin fysiske plassering mot selvbevissthetens chakra eller det menneskelige «jeg»?

Tegningen gir selv noen spor vi kan følge. Det virker opplagt at hakekorset ikke er en pin, men en knapp. Hakekorssymbolet er tegnet inn på Bjørneboe-figurens jakkeknapp. Følger man dette sporet videre i form av den svingende linje som går fra hakekors-knappen opp mot Lisel-figuren, ser man at den peker på knappen i Lisels jakke. Men også Lisels jakkeknapp er et symbol, nemlig en sirkel med et punkt i sentrum, dvs. det astrologiske symbol for solen. Dermed henviser tegningen oss til å tolke disse to solsymbolene i sammenheng med hverandre. Men først må vi se på tegningen i dens helhet.

Sol og antisol

Også overskriften («God Midtsommer!!!») antyder at solen og dens metafysikk kan være et sentralt motiv. Midtsommer feires jo ved sommersolhverv, idet solen når sitt høydepunkt. I egenskap av Sankthans er midtsommer også knyttet til døperen Johannes, Kristi herold. I antroposofien, som på denne tiden var gjenstand for et felles studium for Lisel og Jens, og i Kristensamfunnet, hvor de begge var aktive medlemmer, er solen Kristi planet både i konkret og overført betydning; Kristus er «kosmischen Sonnengeist» eller Solånden.21 Også Lisels kjælenavn «Giotto» peker på kristendommen – som kjent finner vi renessansemalerens hovedverk i Scrovegni-kapellet i Padua i form av freskene over Jesu liv.

Solen dukker altså påny opp i jakkeknappene. Lisels knapp er som sagt tegnet som det astrologiske symbol for solen. Også Jens har et urgammelt solsymbol som knapp, nemlig  hakekorset. Men i og med nazismen hadde hakekorset fått motsatt fortegn og blitt en antisol. Slik kan knappenes symboler stå i  motsetning til hverandre, som motpoler.

Det ville være naturlig om de gjorde det, for hele tegningen forøvrig er utformet etter polaritetsprinsippet, en gjenganger i både goetheansk og steinersk tenkning: Nede er det kaktus, oppe friske blomster. Nede veps, oppe sommerfugler. Nede djevler og tortur, oppe engler og musikk. Lisels hender og hår strekkes oppad,  Jens’ armer og hår faller nedad. Oppe er lyset, nede mørket. Lisels jakke er åpen, Jens’ jakke lukket. Også disse motsetningene bindes sammen av den slyngede streken.(Det kan i denne sammenheng være interessant at Bjørneboe i etterordet til 1967-utgaven av Før hanen galer sier at «tilbøyeligheten til å uttrykke seg gjennom motsetninger, ved å sette kontraster hårdt og uformidlet opp mot hverandre» er en del av hans «egenart som forfatter».)

Motsetningsprinsippet er hele tegningens grunntanke. Det «gode» og «guddommelige» er oppe og knyttet til «Lisel»; det «onde » og «demoniske» er nede og knyttet til»Jens». Komposisjonens sentrale motsetning er mellom knappene eller solsymbolene. Hakekorset eller nazismen er plassert nede – som sentrum for det «onde» og det «demoniske».

Soldemonen

Denne motsetningen har en forbindelse til miljøet rundt Kristensamfunnet, som Bjørneboe tilhørte i Stockholm-tiden. I Dornach i 1924 holdt Steiner flere foredrag for kristensamfunnsprestene hvor han omtaler en dyster åndsmakt som kalles Sorat eller Soldemonen, som knyttes til kampen mot kristendommens oppfatning av enkeltmenneskets frie åndskarakter.22 For Steiner er enkeltmenneskets frie åndskarakter noe som blir til gjennom den enkeltes skapende aktivitet.23 Idet individualiteten er oppstått gjennom egen aktivitet, har mennesket frembragt noe i seg som er uavhengig av kroppen og miljøet. Soldemonens ødeleggende makt retter seg mot nettopp denne frie, «høyere» individualitet, det åndelige i mennesket, «det kristelige prinsipp», og på en slik måte at «mennesket, hvis det hengir seg til Soldemonen, ikke vil søke å oppnå tilslutning til Kristi guddommelighet, men heller vil bli i det undermenneskelige».24 Mennesket vil da oppgi sin streben etter å komme opp på et nivå hvor tenkning og motivasjon ikke er bestemt av arv og miljø. Men fordi det evige i mennesket skal oppstå just ved denne streben, får individet heller ingen varighet uten den, og vil etter nytestamentlige begreper, steinersk tolket, «gå fortapt».

1933

Steiner-referater som det ovennevnte var kjent i Kristensamfunnets indre sirkler, hvor også muntlige overleveringer om hva Steiner i all fortrolighet skulle ha sagt til prestene i 1924,  sirkulerte. En av disse overleveringene gikk ut på at Soldemonen ville inkarnere på jorden i året 1933. Kilden til dette er Karl Heyer. I sine erindringer skriver han:

Det var den 30. januar 1933, dagen for nasjonalsosialistenes ‘maktovertagelse’. Umiddelbart ble hele himmelen formørket, og den onde, forferdelige epoke hvor det tyske folks fall skulle nå sitt ytterste dyp, brøt løs. Som jeg etter en tid fikk vite, hadde Dr. Steiner til styret i Dornach og noen av […] prestene i Kristensamfunnet, snakket om at det i året 1933 ville inntreffe en åpenbaring i samfunnslivet av den mørke åndsmakt som man kan betegne som Soldemonen. Dette var den egentlige nøkkel til fenomenet.25

I denne tradisjonen, litt i periferien av den antroposofiske bevegelse, hvor som nevnt Jens Bjørneboe hadde sin sterkeste tilknytning, regnet man altså med at Soldemonen i konkret og personifisert forstand var inkarnert i Adolf Hitler og nazibevegelsen.

Heyers skriftlige analyse av nasjonalsosialismen fra 1947 har naturligvis ikke kunnet påvirke Bjørneboe i 1944, men tankegodset har vært i omløp i kristensamfunnsmiljøet helt fra 1933, kanskje helt fra 1924. At forestillingen om nazismen som demonisk og Hitler som besatt, var velkjent i Bjørneboe-kretsen allerede i 1942, har Rem som sagt dokumentert. Det er med andre ord sannsynlig at Jens Bjørneboe på 1940- og 50-tallet har kjent til oppfatningen av nazismen som et sosialt uttrykk for den demoniske makt som Steiner kaller Sorat eller Soldemonen. Det er ingen urimelig antagelse at han har brukt denne kjennskapen i tegningens lek med motsetninger.

Solånden og Soldemonen

Vi vender nå tilbake til Bjørneboes tegning og sammenfatter det foregående i det følgende: I antroposofisk tenkning er solen det fysiske uttrykk for Kristus. I overensstemmelse med den goetheanske polaritetstenkning har enhver god åndsmakt en motpol. I dette tankeuniverset er Soldemonen den antikristne åndsmakt par excellence. Sirkelen med et sentralpunkt, tegnet som knapp på Lisels jakke, er solens og dermed Kristi symbol. Hakekorset, tegnet på Jens’  jakke, er antisolen, Soldemonenens symbol. De to symbolene viser motsetningen mellom sol og antisol, Solånden og Soldemonen, Kristus og Antikrist, menneskets høyere og lavere jeg.

I dette perspektivet reiser hakekorset på jakkeknappen ingen vanskelige spørsmål om Jens Bjørneboes forhold til nazismen på 1940-tallet. Tegningen synes ikke å anskueliggjøre noe politisk standpunkt, men later til å være et spill med solens motsatte symboler innenfor en esoterisk-antroposofisk tradisjon.  Ville man allikevel politisere tegningen, synes den å vise at Jens Bjørneboe må ha kjent til kristensamfunnsmiljøets metafysiske samtidsforståelse, hvor Hitler ble betraktet som besatt av Soldemonen og nazismen som et demonisk innslag i samfunnslivet.

Før hanen galer

Kristensamfunnsmiljøets oppfatning av nazismen som et utslag av det «radikalt onde», dvs. som styrt av en personifisert, demonisk makt, er i et større tidsperspektiv ikke så uvanlig som det kan virke innenfor et snevrere blikkfelt. Også Thomas Mann fant forestillingene om demoni og besettelse som de mest funksjonelle for en beskrivelse av nazismens vesen i romanen Doktor Faustus, skrevet i årene 1943-47. Kristne tenkere har oppfattet Hitler som «inkorporasjonen av det demoniske menneske».26

Men til tross for at Bjørneboe gjennom 1940- og 50-tallet stod innenfor en slik tanketradisjon, valgte han etter krigen en annen tilnærming når det gjaldt å forstå nazismen. Den beste åpne kilde til denne tilnærmingen synes å være det lange essayet «Det utrolige» fra 1949.27 Siden dette essayet ble publisert på vårparten, kan vi anta at det er skrevet i 1948. Det bygger i utstrakt grad på Eugen Kogons Der SS-Staat. Das System der deutschen Konzentrationslager fra 1946. Kogon var en aktiv anti-nazistisk sosiolog og skribent som satt i den tyske konsentrasjonsleiren Buchenwald fra 1939 til 1945. Her ble Kogon tvunget til å være en slags «vitenskapelig assistent» under de nazistiske legeeksperimentene med bl.a. flekktyfus. Like før den tyske kapituasjonen i 1945 skulle han henrettes, men unngikk dette ved å bli smuglet ut av leiren i en likkiste. Der SS-Staat var fra 1946 og er til dels ennå standardverket om organiseringen av de tyske konsentrasjonsleirene. Dette verket later til å utgjøre mye av grunnlaget for såvel Bjørneboes oppfatning av nazismen rent generelt, som for måten nazismen blir fremstilt på i Før hanen galer i 1952.

Essayet «Det utrolige» er uten metafysiske eller spekulative innslag. I stedet leter Bjørneboe mellom de foreliggende skriftlige dokumenter etter «produkter som er så ekstreme at man kan si at de betegner et høidepunkt og som samtidig er så særegne at de er karakteristiske for nettop det som vilde leve sig ut i Det tredje rike».28 Her finner han de følgende fire kjennetegn:

  1. Et system som er organisert med det formål å utvinne økonomisk fortjeneste av mennesker uten hensyn til deres behov og rettigheter.
  2. En systematisk opplæring til og kultivering av grusomhet.
  3. Fullstendig utryddelse og undertrykkelse av regimets motstandere.
  4. Eksperimentering for viviseksjon av mennesker og for utryddelse av uønsket og unyttlig liv.

Bakenfor disse fire kjennetegn ser Bjørneboe et fellestrekk, nemlig de «offisielle naturvidenskabelige tankeganger». Når mennesket oppfattes som kun «et høiere pattedyr» må både privatmoralen og samfunnsmoralen bygges på rene makt- og nyttehensyn uten hensyn til menneskeverd. Nasjonalsosialismen trakk konsekvensene av dette naturalistiske menneskesynet:

Det vil alltid bli nasjonalsosialismens fortjeneste at den like foran våre øine trakk konsekvensene av vår livsanskuelse. Den har erobret en erkjennelse for oss. […] Konsentrasjonsleirene i Tyskland tjente den gjennomførte biologiske nyttehensikt i enhver henseende å styrke en bestemt rase økonomisk, politisk og hygienisk. Vi må forsone oss med det faktum at de aldri vilde ha vært tenkelige uten den nyere naturvidenskaps forestilling om mennesket som artsvesen.29

Dette synspunktet går igjen i Før hanen galer. Hos Rem utlegges dette som at det i romanen  er «vitenskapen snarere enn nazismen som gis skylden for Holocaust».Rem 323 Dette er en veldig spesiell formulering. I sammenheng med biografiens forøvrig tunge vektlegging på Bjørneboes «mellomstandpunkt» og «tyskvendthet», blir det lett å oppfatte denne formuleringen som et utsagn om at Før hanen galer er et forsøk på å «unnskylde» nazismen og nazistene for overgrepene i konsentrasjonsleirene.

Hvis Rem hadde ment at Bjørneboes analyse av nazismen i «Det utrolige» er reduksjonistisk på en slik måte at det nazistiske rasevanviddet får en mindre plass i helheten enn det fortjener, så ville dette ha vært et tema man selvfølgelig kunne diskutere. Men Rem later til å mene at Bjørneboes analyse frikjenner nazismen og tyskerne. Men det finnes mange andre analyser som fører nazismen tilbake til ikke-nasjonale forutsetninger som f.eks. moderne vitenskapelighet eller moderne statsbyråkrati. Av nyere tenkere gjelder dette bl.a. Zygmunt Baumann.30 Også Kogon, som Bjørneboe bygger på, karakteriserer det nasjonalsosialistiske diktaturet med å si at «ufornuft og umenneskelighet bygges ut til system ved hjelp av fornuft og vitenskap».31 Men ingen har av den grunn kommet på å si at Kogon  gir «vitenskapen snarere enn nazismen» skylden for Holocaust. Også den åpne og konsekvente antinazisten Johannes Hohlenberg mente at ideen om den enkelte som produkt av arv og miljø «i psevdovitenskapelig forkledning er blevet til den nazistiske lære om individets avhengighed af racen», og førte dermed nazismens rasevanvidd tilbake til 1800-tallets vulgærmaterialisme.32 Den kristenfilosofisk orienterte Aasmund Brynildsen betegnet Hitler som «den store fellesnevner for den efterkristne tid», og hevdet med det at kristendommens fall hadde ledet til en alminnelig nihilisme som fikk sitt mest treffende uttrykk i nazismen.33 Men foreløpig har ingen tenkt på at Brynildsen dermed skulle ha villet unnskylde nazismen og Hitler.

Rem nevner selv at «fremtredende marxister, av Frankfurter-skolen» var nådd frem til en analyse av nazismen som lignet på Bjørneboes,Rem 241, 323 og tenker vel da på Horkheimer/Adornos Opplysningens dialektikk fra 1947. At Bjørneboes tankegang også finnes hos fremtredende marxistiske tenkere, kunne i denne sammenheng tale til hans fordel. For hverken Horkheimer eller Adorno unnskyldte nazismen selv om de ville forstå den i sammenheng med det moderne. Dette punktet er nevnt tre forskjellige steder hos Rem, og med to motsatte kommentarer. Ett sted sier han at Bjørneboes syn på nazismen her inneholder «mer moderne trekk».Rem 238 Tre sider etter kaller han sammentreffet mellom Bjørneboe og Adorno «paradoksalt».Rem 241 Paradokset kan bestå i at Frankfurter-filosofenes analyse av nazismens årsaker stemmer overens med konklusjonen til Bjørneboe, som har inntatt et «mellomstandpunkt» i nazismens nærhet og ikke interesserer seg for politikk. Dessuten viser Rem til at mens Frankfurter-skolens filosofer faktisk tenkte, så skal Bjørneboe være kommet til sine konklusjoner «ad oversanselig vei».Rem 241 Det blir ikke forklart hva dette innebærer, men det kan bety at Bjørneboe skrev essayet «Det utrolige» og romanen Før hanen galer på basis av en eller flere åpenbaringer, selv om han ikke oppgir disse åpenbaringene i kildefortegnelsen.

Under en hårdere himmel

Rem ser også Bjørneboes roman om landssvikoppgjøret, Under en hårdere himmel, som uttrykk for hans «mellomposisjon». Han skriver at Bjørneboe

har vært disponert til å skrive en bok med et slikt perspektiv gjennom sin klassebakgrunn, sin upolitiske tilnærming i mellomkrigstiden, og sin særegne, antroposofiske mellomposisjon under krigen. I tillegg har flere av hans beste venner fra Flekkefjord og Kristiansand havnet på feil side. Hans egen families underlige skjebne, mistenkt både for u-ariskhet og landssvik, kan også ha spilt inn. Og ikke minst fetter Andrés møte med Æresdomstolen. Under en hårdere himmel er blitt Andrés bok, og kanskje bør den også betraktes som en apologi for hans elskede Hamsun.Rem 469

Disse spekulasjonene danner grunnlaget for en enda sterkere kommentar:

Nå nedtoner han Holocaust og de menneskeeksperimenter som utgjorde handlingen i hans første roman. Å støtte Tyskland er blitt en annen måte å forsvare fedrelandet på.

Her finnes ingen spor av den smertefulle innsikten Bjørneboe så ofte påberoper seg å ha hatt som ung gutt, om nazi-Tysklands ondskap og til og med om Holocausts komme. Om solen som slukner allerede midt på 1930 tallet. Her er det ganske annerledes. Som om informasjonen i bøker som Konsentrasjonsleiren Oranienburg eller Myrsoldater aldri skulle vært tilgjengelig.Rem 469

Bjørneboe  har en gang sagt at det eneste som hindret hans kritikere i å anklage ham for nazistiske sympatier da Under en hårdere himmel utkom, var at han like før hadde skrevet Før hanen galer om de nazistiske legeeksperimentene. Med sin tolkning av Før hanen galer som en slags unnskyldning av nazismen, har ikke Rem slike hemninger som kritikerne på 1950-tallet hadde, og går også lenger enn noen av dem i omtalen av Under en hårdere himmel.

Etter mitt syn hører Under en hårdere himmel til de norske romaner som ennå ikke er blitt lest uhildet, og Rems biografi endrer intet her. Få har vært lenger unna norsk mainstream enn Bjørneboe, og få av hans bøker er mer ytterliggående enn Under en hårdere himmel, kanskje mindre på grunn av innlevelsen i hvordan mennesker i idealistisk hensikt og god tro kunne bli medlemmer av Nasjonal Samling, enn i sin beskrivelse av rettsoppgjøret som skalkeskjul for et kulturradikalt-sosialistisk statskupp. Det ble norsk litteraturs mest hatede roman. Heller ikke her innebærer Rems biografi noen justering.

Rem gir mange eksempler på at Bjørneboe kan ha diktet sin fortid,48 og det skal mye til at han ikke har noe rett i dette. Få er utstyrt med objektiv erindring, og de av oss som har både fantasi og handlekraft dikter til og med sin fremtid. Men selv om en forfatter er part i saken om sitt eget verk, kan det være av interesse å minnes hvordan Bjørneboe selv skildret  sine motiver for å skrive Under en hårdere himmel:

Mennesker som er unge idag har neppe noe levende bilde av den episode i norsk historie som fikk navnet «Landssvikoppgjøret». Man husker ikke den sanseløse nasjonalisme og den politiske nyanseløshet fra den gang. Men for oss som husker det, er allerede uttrykket ‘gode nordmenn’ nok til å få det til å gå koldt nedover ryggen på oss. Ensrettingen i presse, litteratur og juridisk fremgangsmåte var av en skremmende karakter. Ikke under Quisling, – men etter krigen, kom den fascistiske periode i norsk historie. Den munnet ut i beredskapslovene som i prinsippet erklærte alle venstreradikale Ex Lex og Varg i veum.

[…]

På dette tidspunkt, kort etter krigen, virket selvfølgelig pressens ensretting uhyre provoserende på enhver som ønsket å opprettholde en nyansert politisk tenkning. Det massive kollektive hyl om de ‘gode nordmenns’ fortreffelighet, selvforherligelsen, nasjonalismen kontra de mer eller mindre politisk bevisste knallpatrioter som hadde sluttet seg til N.S. for å motvirke ‘bolsjevismen’ i Norge, førte i alle fall hos undertegnede til en umåtelig lyst til å gjøre oppmerksom på realitetene. […]

Hva jeg senere har skrevet i romaner og skuespill om et anakronistisk, demoralisert rettsapparat har sin første opprinnelse i innsikten i landssvikoppgjøret. Det er til dags dato min mening at landssvikoppgjørets totale brudd mellom rettspleie og moral har vært, og er, en livsskade for norsk rettsliv. Smittestoffet fra fascismen ble overført i de dager da vi feiret vår demokratiske frihet.34

Jeg synes ikke dette avsnittet bærer preg av så sterk oppdiktning at det ikke fortjener plass i en biografi. Samtidig med Sin egen herre utkom historikeren Ingerid Hagens Oppgjørets time. Om landssvikoppgjørets skyggesider og Helle Aarnes’ Tyskerjentene. Historiene vi aldri ble fortalt. Det er to bøker som femti år etter gir Bjørneboe rett i sin krasse bedømmelse av rettsoppgjøret som den uhyggeligste epoke i nyere norsk historie. Ingen som leser disse to bøkene kan være i tvil om at de faktiske forhold den gangen måtte være nok til å motivere en roman som Under en hårdere himmel. Bjørneboes vel dokumenterte motsigelseslyst, sammen med rettsoppgjørets like godt dokumenterte urett, fyller vel behovet for å forstå hvorfor han kunne skrive en roman som Under en hårdere himmel. Letingen etter ytterligere motivasjon i form av et halv-nazistisk «mellomstandpunkt», sympati for landssvikere eller et ønske om å nedtone det nazistiske barbari, virker påfallende.

Oppsummering

Det finnes også en rekke andre enkeltheter i Sin egen herre som trekker Jens Bjørneboe i retning av nazismen. For eksempel legges det stor vekt på å vise at Bjørneboe hadde en «unasjonal» holdning under krigen. Hans forsøk på å ta del i kamphandlingene i 1940 blir latterliggjort.Rem 97 Den eldre Bjørneboes fortelling om hvordan han i 1940 under artiumsprøven i norsk «rolig og kynisk» regnet ut hva slags stil sensorene ville ha og så skrev denne, får Rem til å si at «han har skrevet en riktig 17. mai-stil, uten å mene noe med det».Rem 99 Bjørneboes nærmeste ungdomsvenner beskrives som tiltrukket av nasjonalsosialismen.Rem 118 I forbindelse med flukten til Sverige understreker Rem at «å nekte tysk arbeidstjeneste var ennå ikke blitt en motstandshandling»,Rem 135 men nevner ikke at hjemmefronten regnet tyskerarbeidet for en av sine verste hindringer, og sier heller ikke at det sommeren 1943 var dødsstraff for ulovlig utreise fra Norge.35 Også Bjørneboes miljø i Stockholm skildres som til dels vennligsinnet overfor nasjonalsosialismen og tysk krigføring.Rem 173 Det antroposofiske etterkrigsmiljøet i Oslo omtales konsekvent som anti-demokratisk.Rem 188

Rem skildrer ikke Bjørneboe som nazist, men som en «tyskvendt» aristokratisk individualist, hvis personlige selvopptatthet og utstrakte mangel på politisk interesse og forankring lot ham drive bevisstløst inn i nazismens grenseland:

Som om Bjørneboes borgerlige individualisme har ført ham inn i et opprør mot rettenkende nordmenn, snarere enn mot den tyske okkupasjonsmakten.Rem 168

Alt i alt har Rem reist tvil om Bjørneboes holdning til nazismen. Men ikke engang Rem selv finner noen kilder til støtte for denne tvilen.Rem 176 Allikevel danner den en bunnfarve i  biografien. Som et enda dypere lag ligger en ironisk-moraliserende karaktertegning som alltid har blikk for personlighetens mindre prisverdige sider, også der et annet syn er mulig. Det er klart at en person som Jens Bjørneboe  ikke kan ha vært noe dydsmønster i borgerlig forstand. Men Rems tekst virker prinsipielt ikonoklastisk med tendens til alltid å se etter den verste mening. Når Bjørneboe under krigen begår handlinger som er åpenbart risikable for ham selv, tolkes de gjerne ut fra hans egeninteresse eller overklassebakgrunn.Rem 102, 116 «Selvbiografiske» innslag i Jonas som kan kompromittere ham politisk blir trodd på som historiske fakta,85 mens det blir brukt mye tid på å avvise innslag i samme roman som kunne tyde på et sosialt og etisk engasjement.Rem 46-48 Flere eksempler kunne nevnes, som skildringen av Bjørneboes personlige interesse for Lisel Funck som en overfladisk fascinasjon for noe eksotisk,Rem 159 eller innføringen av rene hevnmotiver for personskildringen i romanene,Rem 468 etc.

En forklaring på denne slagsiden i karaktertegningen kan være den utfordring som må ha ligget i å skrive en biografi om en forfatter som så mange mennesker beundrer. Rem har sikkert og med rette vært innstilt på å unngå en hagiografisk tilnærming, men kan av samme grunn være blitt rykket over i den motsatte ytterlighet. Også mange lesere kan ha oversett Rems ekstreme fremstilling av Bjørneboes karakter, miljø og idéverden på grunn av den saklig irrelevante, men ikke desto mindre nærværende og formildende belysningen fra Bjørneboe-ikonografiens mange husaltre. Det kan synes som om biografien ble både skrevet og lest i dette lyset av Bjørneboes høye stjerne. Kanskje har man oversett eller tolerert beskrivelsen av hans nærhet til nazismen rett og slett fordi man under lesningen ikke kunne  tro sine egne øyne.

Men i et lengre perspektiv, når de som vokste opp med Bjørneboe har slått følge med ham og er borte, vil det ytterliggående i Sin egen herre stå igjen uten det forsonende skjær fra gårsdagens heltedyrkelse. Det bør kritikken av boken ta hensyn til alt i dag.

Litteratur

GA er forkortelse for «Rudolf Steiner Gesamtausgabe».

Noter

1) Øksnevad, forordet.

2) Hauge, s. 36.

3) Jeg har kommentert dette bildet i «Dag og Tid» 18/9 og 2/10-2009. Se også min artikkel «Oscars gate 43. Litt lokalhistorie fra krigens dager» i «Libra» 1/2010.

4) Heyer 1947.

5) Sst, s. 11.

6) Sst, s. 20.

7) Evans, s. xxiv.

8) Heyer, 1947, s. 11-15.

9) Brodersen, s. 282

10) Heyer 1947, s. 16.

11) Sst, s. 17.

12) GA 20, s. 58ff.

13) GA 1.

14) Lindenberg.

15) Werner, s. 9.

16) Sst, s. 33.

17) Berg Eriksen.

18) Hompland, s. 26.

19) Hauge, s. 37.

20) GA 10, s. 137.

21) GA 238, s. 81.

22) GA 346, s. 114-125.

23) GA 4.

24) GA 346, s. 117.

25) Heyer 1990, s. 94f.

26) Aschheim, s. 301.

27) Bjørneboe, 1949,  s. 101ff.

28) Sst, s. 102.

29) Sst, s. 109.

30) Berg Eriksen/Harket/Lorenz, s. 490.

31) Kogon, s. 2.

32) Hohlenberg, s. 203.

33) Brynildsen, s. 15.

34) Bjørneboe, 1969, s. 225ff.

35) Hagen, s. 289-90; 305.

Forside >Artikler >Sol og antisol