MENY

Forside >Dikt >Sarosperiodene >Forfatteren om «Sarosperiodene»

Forfatteren om «Sarosperiodene»

Nattehimmel over skogen
Foto: Kaj Skagen.

«Mens jeg arbeidet med Morgen ved midnatt, begynte jeg i sene netter å skrive de diktene som utkom som Sarosperiodene i 2009. Jeg søkte tilflukt i dette arbeidet fordi jeg følte at pliktene med Steiner- biografien og familiens daglige liv fratok meg noe av min personlige eksistens. Jeg protesterte ikke lenger mot dette livet, og følte meg ikke fremmedgjort i det. Hvem andre enn jeg skulle passe på at tenåringsdatteren vår ikke rotet seg bort i noe på en eller annen løssluppen fest, og at hun kom seg hjem fra et eller annet foreldreløst hus sent på lørdagsnatten? Hvem andre kunne være i huset når barna kom fra skolen klokken to eller tre, enn jeg som hadde arbeidet mitt hjemme? Hvem andre skulle ta gutten vår på fotballkamp og fisketur? Jeg gjorde alt dette som noe selvfølgelig jeg hadde glede av, og barna var nå store nok til at jeg kunne fortsette med Steiner-biografien ved siden av. Men idet livet falt til ro i alle disse nødvendighetene som jeg visste ville være der i enda mange år fremover, kanskje så lenge jeg levde, gikk det opp for meg at jeg hadde størstedelen av livet bak meg. Jeg kunne ikke lenger regne med store forandringer og skifter. Jeg kunne selvsagt rammes av uforutsette ulykker, men samtidig fikk jeg følelsen av at det livet jeg hadde var det livet jeg ville ha. Det var hit jeg var nådd, veien endte her. Tiden var inne for å sette opp et regnskap. Jeg begynte å skrive for meg selv, om hva jeg virkelig følte når det gjaldt meg selv og mitt liv, uten sensur i form av tanken på at det skulle bli lest av noen. 

Det første diktnotatet er fra 23. oktober 2005, da jeg fylte seksogfemti, og het først «Månens og dødens port», en tittel som henspiller på idéen om de store livskrisenes rytme på atten år, syv måneder og ni dager. Beskrivelser av forskjellige slike biografiske rytmer, ofte knyttet til astronomiske fenomener, er spredt rundt i Steiners foredragsverk. Temaet går igjen i tallmystikken innen- for alle esoteriske disipliner fra babylonsk religion og kabbala til astrologi og pytagoréisk mystikk. Feltet er vidt, og den bestemte livsrytmen på rundt nitten år er bare en av mange slike hemmelige livsrytmer. Det finnes ikke noe vitenskapelig grunnlag for slike tanker om sammenheng mellom menneskelivet, kulturepokene og planetsystemene. Men dikt og selvrefleksjon bygger på intuisjon, ikke naturvitenskap. Om natten, mens jeg skrev Sarosperiodene, grep jeg til de rytmiske fenomenenes billedverden for å uttrykke min selvopplevelse. 

To år etter bruddet med det antroposofiske miljøet gjennom kon- fliktene på Steinerskolen i Bergen, søkte jeg med andre ord igjen til esoterikken da jeg ville forstå overgangen fra manndom til alderdom. Det forteller meg at den metafysiske dimensjonen var en del av meg, og at det fremfor alt var Steiner som hadde tolket den for meg. Som sagt tror jeg ikke at Steiner er den eneste inngangen til steder som gir utsyn over åndelige verdenanskuelser. En rekke slike innganger – katolsk kristendom, protestantisk pietisme, buddhisme, kunstnerisk arbeid, filosofisk fordypelse, ideologifri kontemplasjon og mange andre vinklinger som kunne nevnes – er likeverdige. Men inngangene er alltid knyttet til det individuelle livet. Ingen kommer i dypet av noe om de ikke har følgesvenner de elsker, slik Dante hadde Vergil og Beatrice. Man må ha en tilknytning. For meg lå denne tilknytningen sterkest i Bibelen og antroposofien. 

Likevel skiller jeg mellom metafysikken som jeg tror på, og livet slik jeg må leve det. Hverken i dagliglivet eller når jeg skriver om samtidsspørsmål orienterer jeg meg ut fra antroposofi eller kristen- dom. Jeg tenker ikke at noe er «karma» eller «Guds vilje». Jeg lever, tenker og skriver på grunnlag av det jeg ser, leser, hører og tenker, i den samme verden som de fleste andre. Samtidig tror jeg denne verden grenser mot mystikkens verden; jeg bærer denne andre verden i meg, og søker noen ganger tilflukt i den. 

Sarosperiodene ble «nullet» da den utkom i 2009. Det kalles «nulling» fordi all ny norsk skjønnlitteratur i prinsippet blir innkjøpt til bibliotekene for statens regning. Men en komité av skjønnlitterære forfattere og litteraturvitere går gjennom innkjøpene og «nuller» ut de som etter deres mening ikke fyller minimumskravet til litterær kvalitet. Rent praktisk betød det at Sarosperiodene ikke kom inn under innkjøpsordningen, og ikke ble kjøpt inn til bibliotekene, slik at det påløp et økonomisk tap for forlaget, og et årlig tap for meg i form av lavere biblioteksvederlag så lenge jeg lever, og for mine barn etter meg. Men det verste var selvsagt den offentlige ydmykelsen. Bare litt over ti prosent av utgitt norsk lyrikk blir årlig underkjent på denne måten. Jeg debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1971 med diktsamlingen Gatedikt, og hadde siden utgitt ti diktsamlinger og romaner; samtlige var blitt innkjøpt, og jeg hadde aldri sett for meg den muligheten at jeg kunne «nulles». Sarosperiodene var min andre skjønnlitterære bok siden Hodeskallestedet i 1994, på femten år. Livets tre, legendesyklusen med bibelsk struktur som kom i 2002, var som sagt blitt fullstendig oversett. Da jeg rundt 2005 samlet artikler og essays fra de siste årene og sendte dem til Cappelen som hadde vært mitt forlag siden 1988, var jeg blitt avvist. Jeg leverte manuskriptet videre til Gyldendal, men her var det heller ingen interesse. Plutselig hadde jeg ikke noe forlag, og jeg skrev på et verk om Rudolf Steiner som jeg ikke kunne vite om noensinne ville bli ferdig. Jeg ble jeg kassert som forfatter straks jeg skrev noe. Det understreket for meg hvor uendelig langt borte fra det litterære og kulturelle sentrum jeg befant meg.»

Fra Den forseglede ordre. Opplevd og tenkt 1949-2019.


Kritikken

Debatten om kulturrådet

Forside >Dikt >Sarosperiodene >Forfatteren om «Sarosperiodene»