En lykkejegers bekjennelser
«Kaj Skagens drøm om glede og og uskyld er mer ønsket om muligheten for innadvendt fastholdelse og konsentrasjon i en verden som splittes og revner. Derfor minner Kaj Skagen (…) om den yngling Baudelaire nevner: han som løper hjemmefra for å fylle en hybel med sublime tanker. I grunnen er dette det Skagens lykkejeger ønsker: et offersted, et alter, et sakralt punkt. I ønsket om det sakrale punkt ligger ønsket om å skape det store monument. Og dermed ser vi en tredje skikkelse stige frem i Skagens lykkejeger. Ennu har ikke Skagen skapt denne skikkelse i sin fulle rustning, men han antyder ham såpass markert at vi kan ane omrisset av den dikter Kaj Skagen kan bli. Dette finner vi understreket i den spesielle form Kaj Skagen velger å kle sitt stoff i. Boken veksler mellom prosatekstens beretning og poesi i dikts form. Disse dikt står ikke som fremmedelementer i boken, men er nøye vevet sammen med innholdet, de både skaper og tolker boken for oss. På denne måten kan man se på boken som en slags diktsamling hvor leseren får bli med bak poetens maske. (…) Forfatteren forteller oss med dette at det vanskelige liv han i sin prosa beretter om – at dette liv ikke bare vil meddeles i en naturalistisk og journalistisk form, men krever å bli gjenskapt som ånd og poesi. (…)Kaj Skagen er kanskje en dikter som kan stå imot. Bare det å ønske en livsmyte er allerede i seg selv forvandlende. Og det er meget – nu.»
Ole Jørgen Lehmann i Morgenbladet