Om starten av tidsskriftet Arken

Da jeg kom til Bergen, hadde jeg ennå ikke gitt opp tanken på å etablere meg som dikterbonde. Jeg sendte et brev til Stend jordbruks- skole og søkte om studieplass. Det fikk jeg, men ved en feil ble ikke brevet om tildelingen sendt meg. Da alle frister var ute og jeg ikke hørte noe, regnet jeg med at jeg ikke hadde fått plass. I mellomtiden fikk jeg et brev fra økoanarkisten Stein Jarving, som ville at jeg skulle redigere et nytt tidsskrift som skulle samle alle fløyer i motkultur- bevegelsen. Dette var ingen ny idé for meg. Et par år tidligere hadde jeg annonsert i Jan Bojers Vannbæreren etter forhåndsabonnenter til nettopp et slikt tidsskrift som skulle spenne fra anarkisme til antro- posofi. Det var denne annonsen Jarving hadde sett, og som fikk ham til å skrive til meg. Den gangen hadde jeg på grunn av min livssituasjon oppgitt å virkeliggjøre planen. Men når jeg nå kjøpte aviser i Narvesen- kiosken på Fisketorvet i Bergen, kunne jeg bli rasende over utvalget av trykksaker, og mer enn én gang hadde jeg forbannet meg på at jeg skulle starte en avis eller et tidsskrift som med en ny stemme kunne blande seg inn i det enstonige norske koret. Jeg skrev derfor tilbake til Stein, som drev Holmen gård i Lyngdal ved Farsund, og sa at jeg var interessert i et samarbeid. Etter at forberedelsene var kommet godt igang, fikk jeg brev fra Stend jordbruksskole om at jeg likevel hadde plass ved skolen fra høsten av, og de beklaget at brevet jeg skulle ha fått, var blitt forlagt. Men jeg kunne ikke være både forfatter, utgi tidsskrift og gå på jordbruksskole. Det ble Arken isteden. 

En medvirkende grunn til denne beslutningen var essayet Det perverse paradis som jeg skrev i 1977 og senere ble trykket i essaysam- lingen Notater om virkeligheten. Essayet handlet om abortdebatten, men også om sammenhengen mellom en ekstremistisk feminisme som satte opp frigjøringen fra naturen og kroppen som en forutset- ning for likestilling mellom kjønnene. Dermed ble svangerskap og fødsel noe som slavebandt kvinnene, slik at det teknokratiske despoti som parodieres i Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden ble til et feministisk ideal. Jeg sendte essayet til det antroposofiske tidsskriftet Libra, hvor det ble refusert med bemerkningen om at tendensen var for mye i retning av «tilbake til naturen». Da tenkte jeg at jeg måtte ha mitt eget tidsskrift for å få det jeg skrev på trykk. 

I mai var vi i Lyngdal på Stein Jarvings gårdsbruk, sammen med forfat- teren Jan Bojer, som lånte oss navnet sitt for å gi det nye tidsskriftet en best mulig start, skjønt han selv ikke hadde tid til å delta i redak- sjonen eller være med i det praktiske arbeidet. Stein på sin side ville være med i redaksjonen og skrive innlegg til bladet. Men jeg ville ha det redaksjonelle og økonomiske ansvaret, og stå for alt det praktiske arbeidet alene. Da jeg leste Steins første brev, hadde jeg trodd at han hadde i tankene en finansiering av virksomheten og en tilgang til noen ressurser som kunne gjøre prosjektet mulig. Det falt meg ikke inn at han foreslo at jeg skulle bruke halve arbeidstiden min på et fellesprosjekt uten betaling, men Stein hadde ikke tenkt lenger enn at tidsskriftet ville finansiere seg selv. På Holmen gikk det opp for meg at hele den økonomiske risikoen, som var betydelig, ville falle på meg. Men nå var jeg nådd for langt i planlegningen til at jeg ville oppgi saken. Jeg organiserte et andelslag som kunne slås konkurs om det første nummeret ble en fiasko, og fant et trykkeri i Bergen som var villig til å løpe risikoen. Da jeg advarte typografen om at det kunne ende med konkurs, bare ristet han på hodet: «Hysj, hysj! Ikke nevn det ordet!» Så sendte vi ut en oppfordring til forhåndstegning av abonnement, og fikk inn to hundre bestillinger, som jeg syntes var litt lavt, men nok til å gå igang. Hvordan det skulle gå med mitt forfatterskap når halve arbeidstiden min forsvant inn i dette idealis- tiske prosjektet, tenkte jeg ikke på. 

Mens jeg holdt på med dette, fant jeg et offisielt brev med regjerings- logo i postkassen, og tenkte straks på mulige overtredelser jeg kunne ha på samvittigheten, og hvilken pris jeg nå kanskje måtte betale for gamle synder. Jeg rev opp brevet og så at det var fra Kirke- og under- visningsdepartementet, som skrev at man hadde tildelt meg statens garantiinntekt for kunstnere, med tilbakevirkende kraft fra og med året 1977. Forbløffet over presisjonen i denne gunstige tilfeldighet, leste jeg at det jeg hadde til gode, nesten åtti tusen kroner, ville bli satt inn på min konto en av dagene, og for året 1978 ville jeg få utbetalt litt i overkant av syv tusen kroner månedlig. Denne ordningen, innbe- fattet fremtidige justeringer, ville fortsette til jeg nådde pensjonsalder, altså i førti år. Med ett slag var min økonomiske livssituasjon, som alltid hadde vært prekær, blitt ordnet, om enn på et nøkternt nivå. Jeg kunne ikke annet enn å tro at jeg for resten av livet ville være fri til å arbeide med mitt forfatterskap uten å tenke på pengene. 

Det var to grunner til at jeg fikk dette privilegiet. For det første satt Karin Bang, Aasmund Brynildsens kone, i komitéen som tildelte garantiinntekter, og Aasmund fortalte at hun hadde kjempet drabelig for å få meg oppover på listen, fordi hun trodde på mine muligheter. For det andre hadde Forfatterforeningen, hvor marxist-leninisten Bjørn Nilsen var formann, boikottet ordningen fordi staten ikke hadde villet la den omfatte samtlige av foreningens medlemmer, men bare tolv av oss. Like før søknadsfristen skrev Espen Haavardsholm – en annen marxist-leninistisk forfatter som hadde et kjent navn i 1970-årene – et åpent trusselbrev i Dagbladet, rettet mot de svikefulle forfattere som skulle våge å bryte boikotten og søke om å komme inn under ordningen, stikk i strid med fagforeningens parole. Jeg hadde ikke tenkt å søke, siden jeg regnet det som usannsynlig at jeg ville nå opp. Men da jeg leste Haavardsholms advarsel i Dagbladet, gikk jeg hjem og fylte ut papirene. Slik fikk jeg garantiinntekt og en normal økonomi takket være maoistene. 

Stein Jarving ville ha et tidsskrift som kunne fungere som et fellesorgan eller åpent forum for hele motkulturfeltet, med meg som redaktør og administrator for et mangfoldig innhold. Det passet meg dårlig. Jeg ville ha et tidsskrift med mer individuell profil, i retning av Aksel Sandemoses Årstidene, som nærmest hadde vært en del av hans forfatterskap, og skrev tilbake til Stein at jeg måtte ha en mer aktiv rolle som redaktør enn han forestilte seg. Stod vi stod hverandre nært nok tankemessig til at dette ikke var noe problem? Det var han sikker på at vi gjorde. Han var praktisk orientert, idémessig romslig og over- bevist om at godvilje kunne løse alle tenkelige samarbeidsproblemer. 

Her tok han feil, for det var større avstand mellom oss enn han trodde. Vi delte overbevisningen om at det var nødvendig med økolo- gisk og økonomisk omlegging, men Stein var også en ekstrem kultur- radikaler og forløper for en kulturell omveltning som snart skulle bli alminnelig i hele samfunnet, mens jeg var en utidsmessig, kristen- antroposofisk kulturkonservativ. Denne grunnleggende motsetningen ble tilslørt for oss av vår felles bakgrunn i hippietiden, men kom snart til syne da vi skulle meisle ut en redaksjonell linje for det nye tidsskriftet. 

Stein ville at vi skulle presentere velvillig stoff om behavioristen B.F. Skinner og det venstreaktivistiske Friedrichshof-kollektivet, som Wencke Mühleisen siden skrev om med selvkritiske ettertanker; han sendte meg artikler som fremstilte seksualpraksisen hos natur- folkene i Melanesia for hundre år siden som ideal for samtiden, og foreslo at flyplasser og jernbanestasjoner skulle bygges som kjærlig- hetsarenaer med lett tilgjengelige avlukker hvor reisende kunne improvisere seksuelle relasjoner mens de ventet på flyet eller toget. Jeg fikk artikler fra ham hvor han gikk inn for boformer hvor mono- game kjærlighetsforhold ble beskrevet som noe man måtte avstå fra, og i sin bok Likevektssamfunn gikk han inn for å løse verdens problem med overbefolkning ved å innføre økonomisk straff for mer enn én barnefødsel hvert tiende år, og foreslo tyve års tvungen fødselspause for alle mennesker. 

Jeg reagerte på det verdensbildet jeg syntes jeg så bakenfor slike idéer, på samme måte som jeg noen år senere reagerte på den radikale norske samtidslitteraturen i Bazarovs barn, og uttrykte meg like avvisende. I lange brev til Stein beskrev jeg hans artikler og bok, men også Gateavisa og Vannbæreren, som videreføringer av det psyke- deliske miljøets stoffideologi og dekadente okkultisme. Jeg mente at denne delen av motkulturen grep tilbake til fortiden med dens astrologi, indianermytologi, mugne okkultisme og stammepregede sosiale former, og unnså meg ikke for å snakke om råtnende idéer som skapte grobunn for sosial determinisme og totalitær ideologi. Jeg kunne knapt komme på noe samtidig idékompleks jeg nødigere ville bli assosiert med, skrev jeg, og varslet at jeg ville legge ned arbeidet som redaktør for tidsskriftet om jeg ikke fikk forme det i en helt annen retning. 

Konflikten med Stein tilspisset seg da han utgav romanen Syvstjernen på Gateavisas forlag. Det var en bok som heiet frem alt det jeg reagerte allergisk på i hans tankeverden: at en ny samfunnsordning måtte grunnlegges på frigjøringen av seksualkraften, at idealene for frem- tidens liv og samfunn kunne hentes fra urfolkskulturer og naturfolk, og at bruk av rusmidler kunne være byggende og konstruktivt. Denne konflikten var som sagt ikke en nabotvist mellom to motkulturister med lett avvikende synsmåter, men et sammenstøt mellom kulturra- dikalisme og kristent orientert tenkning. Jeg var på vei inn i en større offentlighet med mitt forfatterskap, og ville ikke for alt i verden bli knyttet til den hippieideologien som på hengende håret hadde drept meg. 

Stein var en ekte sekstiåtter som hele livet var tro mot de kultur- revolusjonære idealer fra 1960-årene, mens jeg var en uekte sekstiåtter som hadde hoppet av alt i 1972. Jeg brøt av samarbeidet mellom oss idet jeg tilbød ham å overta tidsskriftet alene, hvorpå han trakk seg. Senere hørte jeg at han ble sentral i den nyhedenske heksebevegelsen og wicca-religionen. 

Fra Kaj Skagen, Den forseglede ordre. Opplevd og tenkt 1949-2019, Dreyer 2019.

Forside >Tidsskriftet Arken >Om starten av tidsskriftet Arken