MENY

Forside >Artikler >Ja, vi lyver for dere

Ja, vi lyver for dere

Av Kaj Skagen

Yes, I’d lie to you var tittelen på en mye omtalt artikkel i The Economist 10.09.16. Den handlet om løgn som virkemiddel i politikken. Skjønt politikere aldri hadde følt seg forpliktet til absolutt sannferdighet, hadde de stort sett visst hvor grensen mellom sannhet og løgn gikk, og vært på det rene med når de krysset den. Men nå skulle løgnaktigheten være gått under skinnet på mange nyere politikere på en slik måte at de knapt selv visste forskjellen på sant og usant. Den siste og fremste representanten for denne nye æra av post-truth politics, skulle være Donald Trump, en mann som ifølge «Politico»lyver gjennomsnittlig én gang hvert femte minutt når han snakker, hvilket han gjør ustanselig.1

Som eksempel på denne løgnaktigheten ble det brukt en samtale mellom Trump og radioverten Hugh Hewitt om president Barack Obamas rolle i ISILs oppkomst og fremgang i Irak etter at amerikanerne trakk seg ut av landet i 2011. I august 2016 hadde Trump skapt overskrifter ved å kalle Obama for «grunnleggeren av ISIL», og i intervjuet med Hewitt, forfatteren av The Brief Against Obama (2012) som betegnet Obamas presidentskap som en «episk katastrofe», oppstod en meningsutveksling mellom radioverten og presidentkandidaten om ordbruken:

 «Jeg vet hva du mente,» sa Hewitt: «Du mente at (Obama) skapte vakuumet, (at) han tapte freden». 

 «Nei,» svarte Trump: «Jeg mente at han var grunnleggeren. Han var den viktigste aktøren.» 

Hewitt viste da til at Obama hater ISIL og prøver å drepe dem. 

«Det gir jeg blaffen i,» svarte Trump: «Han var grunnleggeren. Den måten han kom seg ut av Irak på, det var grunnleggelsen av ISIL, ok?» 

Stikk i strid med denne siste setningen, som «The Economist» selv siterer, trekker artikkelforfatterne den konklusjonen at Trump hadde snakket om Obama som «grunnleggeren av ISIL» i bokstavelig forstand, slik at denne påstanden innebar at Obama med vilje skulle ha opprettet ISIL, og at dette var nok et tegn på at verden virkelig var gått inn i en epoke av post-truth politics. Det later til å være det samme for Trump, het det i artikkelen, om det han sier har noe med virkeligheten å gjøre, bare det oppflammer velgerne.

Men om man leser hele utskriften av samtalen mellom Hewitt og Trump, der den fortsetter etter at Economist avbryter, ser man at Trump med betegnelsen av Obama som «grunnleggeren av ISIL» nettopp ikke mente at Obama personlig skulle ha opprettet terrororganisasjonen, men at USA’s tilbaketrekning fra Irak åpnet opp for at ISIL kunne erobre store områder i Irak og Syria. Det er riktig som Economist skriver at Trump først later til å avvise denne tolkningen, men han kom straks tilbake til definisjonen av «grunnlegger»: «Jeg mener, med (Obamas) dårlige politikk, det var den som gjorde at ISIL oppstod,» og  han fortsetter: Hvis Obama hadde «gjort sine ting skikkelig, så ville vi ikke ha hatt ISIL».

«Sant nok,» svarte Hewitt.

«Derfor var han grunnleggeren av ISIL,» presiserte Trump.

«Og det er… jeg ville bare ha brukt et annet språk til å få frem dette,» svarte Hewitt.

«Men med språket ditt ville ingen ha kommet til å snakke om det,» repliserte Trump: «Med mitt språk blir det snakket om.»

«Vel vel, godt poeng, godt poeng,» avrundet radioverten.2

Den venstreliberale nettavisen Vox oppfattet straks at Trump hadde omtalt Obama som «grunnleggeren av ISIL» i overført mening, og kommenterte hans uttalelser slik: «Dette høres sannelig ut som om Trump anklager Obama for å ha skapt ISIL i all hemmelighet. Men det Trump egentlig mener, hvilket han forklarte i et påfølgende intervju med radioverten Hugh Hewitt, er at ISIL var det direkte resultat av den tilbaketrekning av amerikanske tropper fra Irak som Obama iverksatte.»3 Dette er også den opplagt korrekte tolkning av Hewitts intervju med Trump. 

Det vil si: Artikkelen Yes, I’d lie to you, som er blitt stående som programartikkel for begrepet «postsannhet», innledes med et amputert Trump-referat som ikke gjengir korrekt det han sa og mente.

Denne fordreiningen illustrerer problemet med å knytte sannhet og løgn til bestemte personer i stedet for til bestemte utsagn og argumentasjonsmåter. For da kommentatorer, journalister og politikere begynte å bruke begrepet post-truth, satte de uvilkårlig opp et moralsk skille mellom seg selv og de som lyver. Et slikt skille gjør det lettere å være usannferdig for den som er blitt plassert på den rette siden, mens den som er havnet på feil side får vanskeligere for å bli trodd også når han snakker sant. 

Dermed undergraver begrepet post-truth i seg selv sannheten i offentligheten, fordi det stempler visse politikere  og medier som løgnaktige, og lemper på sannhetskravet for de som stempler.

Sannhetsmarkedene

Det betyr ikke at det ikke var noe sant i Economists analyse, som helt korrekt pekte på hvordan vestlig publikum har tapt tilliten til vanlige politiske partier og presseorganer, samtidig som nye internettmedier formidler kunnskap utenom akademiske og redaksjonelle filtre. En undersøkelse foretatt av Gallup i juni 2016 viste at bare ni prosent av amerikanerne hadde «stor» eller «ganske stor» tillit til Kongressen; kun 20-21 prosent stolte på pressen og nyhetene på fjernsyn.4

Meningsmålingsfirmaet Gravis og den Trump-vennlige nettavisen Breitbart fant at hele 86 prosent av amerikanerne mente at politikerene tenkte mer på sine egne privilegier enn på befolkningens interesser.5 Ifølge Pew Research Center støttet 67 prosent av republikanske velgere i 2015 en mer restriktiv innvandringspolitikk enn hva partiets ledere gikk inn for.6

Denne kløften mellom «eliten» og «folket» åpner ikke bare for en bredere opposisjon, men også for subjektive verdensbilder, fantastiske historier og konspirasjonsteorier. Det var på dette markedet, hvor alle godtatte sannheter blir betraktet som suspekte, og hvor usannheter blir sanne bare de stemmer overens med et bestemt verdensbilde, at Donald Trump fikk avsetning for en ny innvandringspolitikk og en ny nasjonalisme, men også for mange bisarre enkeltstående utspill.

For eksempel påstod han at han i 2001 hadde sett en fjernsynsreportasje som viste «tusenvis» av arabere som i New Jersey jublet over angrepene på World Trade Center den 11. september, en hendelse som lot til å være satt sammen av rykter om at muslimer hadde feiret terroren med festligheter på hustak i New Jersey, og fjernsynsreportasjer som skal ha vist en mindre gruppe palestinere som feiret i Jerusalem.7 Trump ble konfrontert med mangelen på dokumentasjon om feiringer i New Jersey, men holdt hårdnakket på sitt: «Jeg så det. Masse folk så det,» sa han til NBC: «Jeg har en svært god hukommelse (…) jeg så det på fjernsyn et sted for mange år siden, og jeg har aldri glemt det.»8

Som Economist skriver, er usannferdighet mindre å lyve bevisst enn å stole på opplysninger som føles sanne, fremfor å sjekke dem med risiko for å finne ut av de er falske. Et annet eksempel på slik usannferdighet var Trumps retvitring den 22.11.15 av en falsk grafisk fremstilling av amerikansk mordstatistikk, og hans konfrontasjon med Bill O’Reilly på Fox News 23.11.15, der han forsvarte utsendelsen av falsk statistikk med at han ikke hadde tid til å sjekke alle mulige kilder.9

Hva er sannhet?

Mange av Trumps påstander som ble bedømt som usanne, var knyttet til Peter Schweitzers bestselger Clinton Cash, som kastet mistanke om korrupsjon over Hillary og Bill Clintons pengesaker, særlig i forbindelse med Clinton Foundation. Det gjaldt både en historie som begynte med Bill Clintons besøk i Kasakhstan og endte med salg av amerikanske rettigheter til uranutvinning til et selskap med russiske eiere, og beskrivelser av hvordan Clinton Foundation utnyttet jordskjelvkatastrofen i Haiti i 2010 til å kanalisere offentlige midler til et firma som takket for oppmerksomheten med å sende store pengegaver tilbake til stiftelsen.10

Begge sakene vekket oppmerksomhet i hovedstrømsmediene, også i Norge.11 Men mens The New York Times gjorde oppmerksom på at det ikke fantes beviser for en sammenheng mellom de tjenestene Clinton Foundation gjorde for sine pengegivere, og de store donasjonene som kom tilbake til stiftelsen fra de samme pengegiverne, tok Trump denne sammenhengen for gitt. Slike sprang fra mistanke til konklusjon er  kritikkverdige. Men selve strukturen i Clinton Foundation, med forbindelsene mellom utenriksminister Hillary Clinton, Bill Clinton, utenlandske statssjefer, store næringsinteresser og flyten av millionar av dollar inn i Clinton-familiens private konti, var i seg selv så kritikkverdig at Bob Woodward, en av de to journalistene som avdekket Watergate-skandalen i 1972, og som burde vite hva han snakker om, kalte Clinton Foundation «korrupt».12

På den republikanske høyresiden fremstår korrupsjonen i Clinton Foundation som så opplagt at det fellende beviset ikke trengs, eller man er hellig overbevist om at det ville blitt funnet, om bare rettsvesen og presse hadde gjort jobben sin og etterforsket stiftelsen. Kretsene rundt Schweitzer og Breitbart, og deres folkelige oppland,oppfatter Clinton-klanen, Det demokratiske partiet og hovedstrømsmediene, populært kalt «MSM», som en regelrett mafia, og Trump hører kulturelt til i disse kretsene. I et intervju med CNN fra 1988, lenge før han fikk politiske ambisjoner, sier Trump at «de menneskene jeg omgås lettest er drosjesjåfører, du skjønner, rike mennesker liker meg ikke (…) de som virkelig liker meg er drosjesjåfører og arbeidere (…)».13 Trumps valgtaler, når han forlater manuskriptet, har også noe av drosjesjåførens allvitende skråsikkerhet over seg, fundert på personlige iakttagelser og overfladisk lesning. For skjønt Trump har en bachelorgrad i økonomi, er han ingen lesende person. På spørsmål om hva han leser, svarer han at han aldri har tid til bøker, og kontoret hans har heller ingen bokhyller. Trolig har han ikke lest en bok sammenhengende siden studiene, men i høyden «setninger, avsnitt, kapitler», som han sier.14 I forhold til Trump var George W. Bush rene bokormen.15

Mistillit til vanlige nyhetskanaler, liten lesning og stor selvtillit kan disponere for stor åpenhet for sidestrømsmedier og alternative virkelighetsbilder. Hva som blir oppfattet som Trumps «løgner» kan da også ofte føres tilbake til dunkle offentlighetssirkler. Til tross for alle sine milliarder er Trump én av folket når det gjelder troen på at den moderne overklassen hersker gjennom bedrag, hemmelighetskremmeri og  drap, som i en okkult roman. I årevis kjempet han for å vinne frem med overbevisningen om at Barack Obama ikke var født i USA, og trolig var skjult muslim.16 I 2012 antydet han at en byråkrat fra Hawaii som døde i en flyulykke, egentlig var blitt myrdet for å skjule at han hadde utstedt en falsk fødselsattest til Obama.17 Samme år hevdet han at global oppvarming var en idé kineserne hadde funnet på for å utkonkurrere amerikansk næringsliv.18 Og i 2016 mente han at omstendighetene rundt den konservative høyesterettsdommeren Antonin Scalias død måtte granskes, underforstått at noen kunne ha myrdet ham for å åpne for liberalt flertall i høyesterett.19

Dette er elementer som går igjen i et alternativt verdensbilde som henter næring fra understrømsmedier som f.eks. endetids- og konspirasjonsteoretikeren Alex Jones’ InfoWars, som skal ha seks millioner unike besøkende i måneden.20 Under de republikanske primærvalgene i 2015 gav Trump et stort intervju til denne nettsiden. Jones er radiovert og filmskaper, foruten at han selger produkter for overlevelse i krig og krise, som jodtilskudd og mirakelvann som fjerner radioaktiv stråling. Hans mest drastiske videoer, nå nylig om faren for et attentat mot Trump, innledes med flysirener.I en artikkel i The New Yorkerfremhevet William Finnegan InfoWars som en kilde for mange av Trumps påstander.21 For eksempel hevdet nettsiden tre dager etter valget at det var blitt avgitt tre millioner stemmer fra personer uten lovlig opphold i landet.22 Ingressen var: «Trump kan ha vunnet nasjonalt flertall,» dvs. at tre millioner av Hillaray Clintons stemmer hadde vært ulovlige. Noen dager senere tvitret Trump: «… jeg vant nasjonalt flertall hvis man trekker fra millionene av mennesker som stemte ulovlig».23

Typisk for reportasjen i InfoWars og Trumps etterfølgende twittermelding, er at de bygger på et element av sannhet som blåses opp til proporsjoner det ikke er dekning for. Det er et kjent problem at mennesker som har opphold i USA, men ikke er amerikanske statsborgere og derfor ikke har rett til å stemme ved valgene, kan gjøre det likevel om de registerer seg ved hjelp av f.eks. et førerkort, og slik ulovlig stemmegivning går for det meste til Demokratene. Professor Jesse Richman fant i 2014 at mer enn fjorten prosent av mennesker med opphold og uten statsborgerskap, hadde registrert seg som velgere, et tall som kanskje er overdrevet, men som Trump gjentok i en valgtale i oktober.24 At det kan dreie seg om «millioner av stemmer» er det få som tror utenfor InfoWars’ publikum, men blant dette publikumet er Trump.

I oktober 2016 løp nyheten gjennom amerikanske sidestrømsmedier om at investoren George Soros, en støttespiller for Hillary Clinton, gjenstand for mange – av og til antisemittiske – konspirasjonsteorier og et av de fremste fiendebilder for konservative republikanere, stod bak det britiske firmaet Smartmatic, som skulle ha forsynt seksten amerikanske delstater med stemmemaskiner som man antok kunne ha en fikset programvare som omgjorde Trumps stemmer til stemmer for Clinton.25 I et foredrag gikk den landskjente og senere skandaliserte journalisten og provokatøren Milo Yiannopoulos, gjennom hva han mente åpnet for fusk i det amerikanske valgsystemet. Der var Soros’ stemmemaskiner med, men også saken med døde velgere, dvs. det forhold at amerikanere som dør ikke alltid blir systematisk fjernet fra valglistene, og at det forekommer organisert valgfusk der noen blir utgitt for å være de døde som ennå står oppført. I Virginia ble det i september avdekket et tilfelle der det var blitt levert inn registreringsskjemaer for 18-20 døde mennesker.26 I Yiannopoulos’ foredrag sies det at i «en av de sjeldne utrenskningene fra listene» fant man i Brooklyn oppført hundre tusen døde.27

For et etablert pressemedium som PolitiFact, det mest kjente amerikanske prosjektet for sannhetssjekking av politiske utsagn, var Smartmaticks redegjørelse for at George Soros ikke hadde eierandeler i selskapet, og selskapets erklæring av at ingen av deres maskiner ville bli brukt i presidentvalget, nok til å mene at Trump løy.28 Men mennesker med grunnleggende mistillit til de bestående institusjoner, bare ler av slike erklæringer. Når Trump, Yiannopoulos og Alex Jones får vite at Lord Mark Malloch-Brown, styreformannen i Smartmatic, også sitter i styret for Open Society Foundation som er grunnlagt av George Soros, er dette nok til å sannsynliggjøre eksistensen av organisert valgfusk. De personlige forbindelsene fungerer som bevis for en korrupsjon med direkte linje fra «crooked» Hillary Clinton til fiksede valgmaskiner. 

Faktasjekk som debattinnlegg

Helt siden Trump rammet verdens offentlighet med sin sensasjonelle opptreden under og etter den første primærvalgdebatten   i 2015, der han angrep programlederen Megyn Kelly med sin beryktede «blod-kommentar»,29 har det gått sport i å regne opp hvor ofte han lyver. The Washington Post, som deler ut «Pinocchio’er» til politikere som «lyver», gav Trump 59 slike troféer i 2015, mot bare syv til Hillary Clinton. Men mange Trump-utsagn som regnes som løgner, er uklarheter. Det gjelder for eksempel utsagnet om at han alltid har vært imot George W. Bushs invasjon av Irak i mars 2003, som amerikansk presse har avvist på grunnlag av et radiointervju fra 11.09.02 som den venstreliberale nettavisen Vox kalte både «scoop» og «jernbeslått, knallhardt bevis» for at Trump løy.30 Men i radiointervjuet trakk Trump på svaret og gav en tvilende og langt fra «jernbeslått» godkjennelse av invasjonen. I et annet intervju med Fox fra januar 2003, også før krigen, sa han at det kunne være for tidlig å gå inn i Irak og at USA kanskje burde vente på FN, og at Bush burde tenke mer på økonomi enn krig.31 I august 2004, et drøyt år etter invasjonen, sa han til Esquire: «Se på krigen i Irak og det kaoset vi er havnet i der», og fortsatte med å si at ingenting ville gjøre Irak til et vestlig, fredelig demokrati, men at landet ville bli overtatt av den verst tenkelige diktator straks amerikanerne trakk seg ut igjen.32 ( Helhetsinntrykket er at Trump så med vaklende skepsis på invasjonen både før og etter 2003. Washington Posts konklusjon: «Ja, Trump støttet Irak-krigen», er like usannferdig som Trumps utsagn. 

Samme type uklarhet gjelder Trumps påstand fra slutten av oktober 2016 om at drapsraten i USA nå er den høyeste på 45 år, mens den ifølge statistikken er den laveste siden 1964. Men som Washington Post skrev, syntes ikke dette å ha vært noe Trump fant på, men heller en glidning fra den riktige opplysningen som han hadde brukt i presidentdebatten den 9. oktober, nemlig at antall mord i 2015 økte med 10.8 prosent, hvilket var den største økningen på 45 år. Etter at Trump var blitt gjort oppmerksom på dette, gikk han tilbake til å bruke den første, korrekte opplysningen. Det kan tyde på et løst forhold til konkrete fakta, men viser samtidig evne til selvkorrigering.33

Avisen rangerte også Trump-utsagnet om at Hillary Clintons epostskandale er «større enn Watergate» som «bisarr» usannhet, mens et slikt utsagn åpenbart er en vurdering man kan være uenig i, men ikke en løgn. Også Trumps påstand i den første presidentdebatten om at politiets praksis med å stanse og ransake folk etter våpen var i strid med grunnloven, ble tildelt fire Pinoccio’er,34 mens en annen renommert faktasjekker, FactCheck,konkluderte med at Trump her hadde hatt rett på sine premisser, men at han og debattlederen hadde «snakket forbi hverandre».35

Da PolitiFactundersøkte Trumps anklage om at Obama grunnla ISIL, hadde de valgt den bokstavelige og dermed feilaktige tolkning.36 I forbindelse med et annet av Trumps utsagn om Obama og ISIL, nemlig at USA på et tidlig tidspunkt i Syria-krigen aktivt skulle ha støttet  opprørsgrupper som senere ble til ISIL, gav de ham også bedømmelsen  pants on fire, dvs. at utsagnet ble avferdiget som latterlig grunnløst.37 Trump hadde da lenge antydet at det var noe muffens i Obamas forhold til syriske opprørsgrupper, og 13. juni tvitret han at det nå var blitt bevist at hans insinuasjoner om Obama var sanne, med en link til et oppslag i Breitbartom en frigitt etterretningsrapport som skulle vise at Obama-administrasjonen for å svekke Assadregimet hadde støttet Al Qaida i Irak, som senere ble til ISIL.38 Her er det ikke vanskelig å kritisere Trumps utspill for eksempel for overfladiskhet, men kaller man det «latterlig grunnløst», så rammer dette også The Guardianog den venstreorienterte skribenten Seumas Milne, som på grunnlag av den samme etterretningsrapporten som Breitbart skrev om, hevdet at amerikansk etterretning i 2012 betraktet fremveksten av en islamsk statslignende struktur i Irak og Syria som fordelaktig i kampen mot Assad. «Dette betyr ikke at USA skapte ISIL,» skriver Milne, «(…) men det fantes ikke noe Al Qaida i Irak før USA og England invaderte, og USA har med sikkerhet utnyttet ISIL mot andre krefter i regionen som del av en større aksjon for å opprettholde vestlig kontroll».39

Det betyr at Trumps påstand om at USA som ledd i en større strategi i Irak og Syria har støttet grupper som senere er gått inn i eller blitt til ISIL, er legitime som påstander og hører med i den offentlige debatt. Men PolitiFact flyttet slike uavgjorte spørsmål ut av debatten. Dermed ble det faktasjekkerne som «løy».fordi de leverte et partsinnlegg og utga det for å være en domsavsigelse.

Mange Trump-utsagn som PolitiFact rubriserte som usanne, var snarere overdrivelser, eller de måtte være gjenstand for politisk skjønn og lot seg ikke uten videre kalles sanne eller usanne. Løy Trump i en twittermelding der han hevdet å ha «stor støtte fra kvinner», noe PolitiFact avviste som usant på grunnlag av meningsmålinger, men som vise seg å stemme i valget der 53 prosent av alle hvite kvinner stemte på Trump?40 Mente Trump virkelig at USA ikke har noen stormestre i sjakk, eller «baksnakket» han amerikansk sjakkmiljø da han sa dette, eller var det bare ment som en analogi?41 Skal en påstand om at fullstendig åpne grenser og fri innvandring vil tredoble USA’s folketall i løpet av én uke, oppfattes som en løgn eller en spissformulering?42 Løy Trump da han sa at Hillary Clinton hadde tatt imot 100 millioner dollar i valgkampbidrag fra Wall Street, når PolitiFact kunne regne ut at det bare var 64 millioner dollar?43

Som president har Trump ved flere anledninger vist til en sine få suksesser etter valget, nemlig nedgangen av illegal immigrasjon over sydgrensen fra Mexico, som han har angitt til 78 prosent, hvilket PolitiFact har bedømt som usant.44 Tallet virker også svært høyt, selv om PolitiFact oppgir at målt fra november 2016 til april 2017 blir nedgangen 76 prosent. De offisielle tallene er henholdsvis 47.210 og 11126, som strengt tatt gir en nedgang på 76.43 prosent. Men i virkeligheten har man ingen sikre tall på ulovlig immigrasjon. Det som måles er antall arrestasjoner ved grensen, som viser 46 prosent nedgang fra juli 2016 til juli 2017, og 61 prosents nedgang fra november 2016 til juli 2017. USA Today oppgir nedgangen i arrestasjoner ved den sydvestlige grensen i Trumps første fem måneder til 58 prosent sammenlignet med de samme fem månedene i 2016.45 Tallet er med andre ord feil, mens tendensen er korrekt, samtidig som tallene på arrestasjoner bare er veiledende. Skal utsagnet bedømmes som «løgn», «usant» eller «delvis sant»?

Twitter(r)omanen

I den første presidentdebatten gikk Hillary Clinton av med seieren ved hjelp av overraskelsesangrepet på Trump med fortellingen om Alicia Machado, som hadde vunnet Miss Universe-tittelen for 1996, mens Trump eide Miss Universe-prosjektet. I en reportasje i CNN fra 1997 fortalte korrespondenten Jeanne Moos at Machado i løpet av de første ni månedene etter at hun hadde vunnet tittelen, hadde lagt på seg «nesten 30 kilo», mens hun selv hevdet at det kun var ti kilo. Trump hadde da satt henne på et treningsprogram for å gå ned i vekt igjen, slik at hun kunne fortsette i arbeidet ut kontraktperioden.46 Etter hva hun fortalte pressen noen måneder før presidentdebatten, hadde Trump under treningsperioden kalt henne «Miss Piggy» og «Miss Spisemaskin».47 Denne fortellingen dominerte pressedekningen av presidentdebatten, og Trump lot nå til å være drevet på defensiven. Men i stedet for å be om unnskyldning, gikk han til angrep med twittermeldinger hvor han foreslo at Machado var blitt betalt med et amerikansk statsborgerskap for å la seg bruke i valgkampen.48

Han ble nå fremstilt som en hevngjerrig mann som hadde stått opp midt på natten, «fortært av raseri»,49 for å tvitre sine krenkelser til all verden, idet han undergravde sin egen kampanje og gjorde seg umulig hos velgerne. «Den som spør etter strategien bak Trumps twittermeldinger, eller stiller spørsmål ved klokskapen i denne strategien, går glipp av poenget: Det er ingen strategi i det, bare knereflekser,» skrev David A. Graham i «The Atlantic».50 «Hva slags mann er det sitter oppe hele natten for å skitne til en kvinne med løgn og konspirasjonsteorier?» tvitret Hillary Clinton.51

Men mange Trump-utspill som i massemediene ble oppfattet som katastrofale og selvdestruktive, var ikke beregnet på journalistene i de store avisene og fjernsynskanalene, men på velgere som ikke følger med på det som slås opp i New York Times eller CNN, og hvor det som ble oppfattet som skandaløst og usant i dannede kretser, falt i god jord. I en artikkel i «The Guardian»skrev J.D. Vance, forfatteren av  bestselgeren Hillbilly Elegy, at Trump var «kandidaten for en patriotisk befolkning med et nesten apokalyptisk syn på fremtiden», og at han vant den hvite arbeiderklassen for seg ved å anerkjenne og utnytte dette: «Vi hadde mistet all tillit til mediene som voktere av sannhet, og derfor var mange rede til å tro på alle slags konspirasjoner om vår påstått utenlandsfødte president og hans angivelige maktbegjær,» skrev Vance. Der «elitene fra Washington DC og New York ser en anstøtelig galning», så hans velgere «en forfriskende omgjengelig mann som snakker om politikk som om han skulle sitte ved middagsbordet», og som «ikke er redd for å si hva han tenker».52 Fordi hverken Clinton-kampanjen eller massemediene oppdaget at det fantes et publikum for Trump i overklassenes fly-over-country mellom New York og California, oppfattet de heller ikke at det som var bisart for de rike og moderne, var common sense  for den vanlige amerikaner. Det millioner av alminnelige velgere kan ha oppfattet som meningsfulle og personlige meldinger, leste journalistene som Trumps forfengelige, hissige og hevngjerrige mas på Twitter. 

Men med tanke på hvordan sosiale medier tillot Trump å nå frem til sine velgere uten å måtte gå veien om en kritisk presse, er det er mer rimelig å tro at hans bruk av Twitter inngår i en politisk strategi. I et intervju med CBS etter valget, sa han også at Facebook og Twitter hadde vært nøkkelelementer i hans valgseier.53 På forskjellige sosiale plattformer hadde Trump i november 2016 nesten femti millioner følgere, og la til hundre tusen nye daglig.54 Videoer av bl.a. Trumps valgkamptaler på Facebook oppnådde til sammen 1.3 milliarder visninger. Etter valgseieren har medieanalytikere beskrevet Trump-kampanjens bruk av sosiale medier som «ekstremt vellykket».55 Det var også Trump-kampanjens overordnede strategiske idé å se vekk fra hva de kalte «mediekorporasjonen», og henvende seg direkte til velgerne over sosiale medier.  Datafirmaet Cambridge Analytica, som hevder å kunne analysere den amerikanske velgermassen som grunnlag for målrettede budskap, arbeidet for Trump-kampanjen helt fra han vant den republikanske nominasjonen.56

I lys av en slik bevisst mediestrategi må man gå ut fra at Trumps innlegg på Facebook og Twitter var mer gjennomtenkte enn impulsive «knereflekser». IT-eksperten David Robinson, som har analysert Trumps twittermeldinger, skrev at de ble sendt fra både en iPhone og en Samsung Galaxy, og at iPhone-meldingene som kom om morgenen, var mer personlige («sintere») med flere adjektiver som «badly», «crazy» og «weak», og uten mer sofistikerte innslag som hashtags, retweets og linker, mens Samsung-meldingene nesten alltid hadde slike innslag, kom om ettermiddagen og kvelden, virket mer profesjonelle og innholdt all informasjon om Trumps valgkampprogram, etc. Robinson mente at Trumps egne meldinger måtte komme fra iPhonen, og stabens meldinger fra Samsung-apparatet.57

Senere fikk Andrew McGill i The Atlantic regnet ut at i tiden fra januar til august, kom rundt halvparten av Trumps meldinger på Twitter fra iPhone-apparatet, mens denne andelen i de første dagene av august sank til 24 prosent. Han stilte seg spørsmålet «om Trumps kampanje har stengt ham ute fra hans egen Twitter-konto for å beskytte ham mot seg selv» og unngå ødeleggende tabber mot slutten av valgkampen: «Det er vanskelig å tolke denne økningen (av Samsung-meldingenes andel) annerledes enn at (Trumps daværende) kampanjeleder Paul Manafort har tatt et fast grep om tøylene og forandret kontoens passord».58 Her la McGill inn en lenke til en twittermelding av journalisten Christopher Hayes, som skrev at «man kan alltid vite når Manafort har lykkes i å stenge Trump ute fra hans Twitter-konto, og når Trump har gjettet det nye passordet».59

Fordi kommentatorer trodde at Trump skadet seg selv gjennom sosiale medier, mens han i virkeligheten vant valget mye på grunn av sin ufiltrerte stil som åpenbart traff så mange velgere hjemme, begynte det nå å danne seg en fiksjon i journalistmiljøet om at Trump og hans kampanjeleder stadig kjempet om Twitter-kontoen som uopphørlig fikk nye passord som Trump på overmenneskelig måte igjen og igjen «gjettet» før han påny ble stengt ute, alt sammen naturligvis fri fantasi. Den ene journalisten hadde slått en vits, den andre tok den alvorlig, og konturene av en falsk nyhet begynte å avtegne seg. Den 6. november, bare fem dager før valget, ble denne anekdoten om Trumps Twitter-konto plukket opp av New York Times,som uten kildeangivelse meldte at Trump-kampanjen, for å beskytte sin sjef mot hans «mest selvdestruktive impulser», hadde tatt fra ham hans Twitter-konto og dermed «berøvet ham for hans tidligere usensurerte kanal for sine aggresjoner».60 Derfra gikk stafetten videre til president Barack Obama, som på et valgmøte henvendte seg til publikum slik: 

«Dere har kanskje hørt at, dette ble nettopp kjent, jeg har akkurat lest det, så jeg kan ikke si sikkert om det er sant, men det ser ut til at (Trumps) kampanje har tatt fra ham Twitter-kontoen.  De siste par dagene har de hatt så liten tillit til hans selvkontroll at de bare sa: ‘Nå tar vi rett og slett Twitter-kontoen fra deg.’ Vel, den som ikke kan håndtere en Twitter-konto, kan heller ikke håndtere atomvåpenkodene. Hvis du begynner å tvitre klokken tre om morgenen fordi (Saturday Night Live) har gjort narr av deg, kan du ikke håndtere atomvåpenkodene.»61

Politisk teater

Tre dager etter den første presidentdebatten der Miss Universe Alicia Machado spilte en så viktig rolle, fortalte Miss USA for 2014, jusstudenten Madison Gesiotto, at hun hadde truffet Donald Trump både i forbindelse med missekonkurransen i 2014 og intervjuet ham for «The Washington Times»i 2015. I rak motsetning til Alicia Machado, beskrev hun Trump som «tvers gjennom en gentleman», «respektfull, snill og oppmuntrende».62

Det er lett å se at dette utspillet kan ha vært politisk motivert, siden Gesiotto er en konservativ skribent som arbeidet for Mitt Romney i 2012. Men også Alicia Machado var en politisk person; hun deltok i Clinton-kampanjen før hennes navn ble bragt inn i presidentdebatten. Sommeren 2016 arbeidet hun for organisasjonene People for the American Wayog Casa in Actionmed å «lansere en anti-Donald Trump-kampanje» for å «oppmuntre latinamerikanere til å registrere seg og stemme for Hillary Clinton».63

Hennes rolle i presidentdebatten var en godt planlagt politisk aksjon, som Washington Post kalte «Hillary Clintons listigste trekk siden valgkampens start». Clinton-kampanjen hadde forberedt dette Machado-trekket godt. En video med fortellingen hennes var filmet og klippet og lå klar. Materiale om Machado med et foto hvor hun var drapert i et amerikansk flagg var i boks hos Cosmopolitan, som kjørte det rett etter debatten. Clinton-kampanjen organiserte en pressekonferanse hvor Machado fortalte at hun hadde «grått» da Hillary i debatten gjenfortalte hva Trump hadde utsatt henne for tyve år tidligere.64

Suksessen var enorm, kanskje mest fordi Trump ikke holdt munn og lot som ingenting, slik som en drillet politiker kunne ha gjort. Naivt forsvarte han seg som arbeidsgiver og eier av Miss Universe-prosjektet, pekte på at en så stor vektøkning hadde vært et kontraktsbrudd og gjort det umulig for Machado å utføre arbeidet sitt. Samtidig forsøkte han å svekke hennes troverdighet ved å trekke frem mindre heldige innslag fra hennes farverike fortid. Clinton-kampanjen kunne juble. Trump hadde brutt det ene tabuet etter det andre: Han hadde mobbet en kvinne for spiseforstyrrelser, body-shamed en overvektig person, fortalt på Twitter om Machados rolle i en sex-video, etc. Mens Hillary stod frem som den svake og traumatisertes forsvarer, hengte Donald seg selv ut som overgriper. 

Alt sammen var politisk teater, der både Alicia Machado, Hillary Clinton og pressen spilte sine roller nøyaktig etter den regi Clinton-kampanjen hadde utarbeidet i detalj på forhånd. Merkelig nok reflekterte ikke pressen over sin egen iakttagelse av at den hadde spilt på lag med ett politisk parti for å ramme et annet. Vox gjorde det klart at Clinton-kampanjen hadde samarbeidet med Cosmopolitan i minst en uke om stuntet. Debatten gikk mandag 26. september. New York Times og The Guardian bragte ferske intervjuer tirsdag og onsdag 27. og 28. september, «perfekt timet til debattsammenstøtet», skrev Vox.65

Den godt preparerte «nyheten» om Alicia Machado, som slett ikke var noen nyhet, men hadde vært overalt i pressen fra før uten å vekke særlig oppstuss,66 ble i samarbeid med Clinton-kampanjen blåst ut av alle proporsjoner. Ubevisst selvironisk skrev Washington Postat affæren var et «bondefangerknep som vanligvis ikke får stor oppmerksomhet, men dette (knepet med Machado) dominerte alle nyhetsmediers dekning av debatten dagen etter».67

Den aktøren som hadde plikt til å analysere dette overtrampet, nemlig den uavhengige pressen selv, feiret i stedet sin vellykkede rolle som det makthavende partis forlengede arm, i et skuespill arrangert som virkelighet, ikke for å informere velgerne, men føre dem bak lyset. «Ikke bare en rå bølle, en rasist, en løgner eller en kvinnehater – dette er Donald Trump som bondefanget taper,» jublet «Vox»-redaktøren Matthew Yglesias.68

Rottefangerne

Men idet pressen, hvis samfunnsoppdrag det er å kritisere makten uansett den politiske fortegn, tar parti i maktkampen, fremstilles én av maktgruppene for leserne – og det vil si for befolkningen – som mer sannferdig enn de andre. ikke nødvendigvis fordi den er mer sannferdig, men fordi pressen øsnker å hjelpe sin gruppe til seier. Men alle partigruppene driver sitt strategiske spill. 

I et memorandum datert den 7. april 2015 til et strategimøte i det demokratiske partiets nasjonalkomité (DNC), offentliggjort av Wikileaks, foreslo partistrategene å legge opp den kommende valgkampen som en personlig rettet svertekampanje for å «gjøre den republikanske kandidaten, hvem det enn blir, uspiselig for flertallet av velgerne». For å oppnå dette ville man «tvinge samtlige republikanske kandidater til å låse seg fast til ekstreme konservative posisjoner som vil skade dem under hovedvalget», «underminere enhver troverdighet/tillit som republikanske presidentkandidater måtte ha når det gjelder å ta stemmer fra demokratene [‘our coalition’]», og «gjøre sikten dårlig (‘muddy the waters’) i forbindelse med ethvert mulig angrep på HRC (Hillary Rodham Clinton)». I særlig grad måtte de republikanske kandidatenes «troverdighet undergraves for vår koalisjon (‘farvede fellesskap, unge velgere, kvinner’)» ved å vise at republikanernes kandidater er «ekstremt konservative i disse sakene».69

I et intervju med Washington-avisen The Hilllike før presidentvalget, bekreftet Clintons rådgivere at deres valgkampstrategi var å «få Trump til å se mest mulig giftig ut». Hovedmotivet for å velge en slik negativ strategi kan ha vært at Clinton, som på dette tidspunkt var den overveiende sannsynlige presidentkandidat for demokratene, måtte regne med kraftige angrep fra republikanerne, som hadde «etterforsket Hillary Clinton i årtier» og ville gå «hensynsløst» etter henne. Demokratene la nå opp til å svare med samme mynt, ved å etterforske alle de republikanske kandidatene og bygge opp en mappe for hver av dem på de samme områdene hvor Clinton ville bli angrepet, nemlig «åpenhet og hemmelighold, givere og bekjentskaper, ledelse og forretningstransaksjoner»: «Når det gjelder disse områdene vil vi ha stor nytte av enhver informasjon om skandaler eller etiske feiltrinn hos GOP-kandidatene, og her vil vi ikke være kresne,» skrev partistrategene.70

For å drive republikanerne så langt mot det ekstreme høyre som mulig, foreslo memorandumet å velge ut de tre mest konservative, nemlig Ted Cruz, Donald Trump og Ben Carson som «rottefangerkandidater»: Demokratene skulle «fremheve» disse tre som «leaders of the pack» og de mest sannsynlige vinnerne av den kommende nominasjonen, slik at de andre, mer moderate kandidatene ble tvunget til å følge etter og overby dem i ekstrem konservatisme. For å oppnå dette måtte demokratene «sørge for at pressen tar dem alvorlig» som kandidater. 

Denne politisk strategien gikk ut på å utnytte pressens tradisjonelle status som formidler av sannhet. Det ideelle for et politisk parti er at journalistene personlig og uavhengig av partiet, engasjerer seg så sterkt på partiets side i valgkampen at de – helst med nedsatt bevissthet om dette – utnytter pressens status til å anrette politiske aksjoner som nyhetsformidling. Det kan se ut som om dette var bakgrunnen for «Billy Bush-opptaket»,som rammet Trump-kampanjen midtskips og nesten avgjorde valgkampen til Hillary Clintons fordel.

Som de fleste husker, gjenga opptaket en privat samtale mellom Donald Trump og showverten Billy Bush i 2005, i ventetiden før et opptak, i en buss som ble brukt av medarbeidere i NBC’s kjendismagasin Access Hollywood. Trump og Bush hadde på seg mikrofoner, men uten å vite at de var skrudd på under den private samtalen, som dermed ble tatt opp på et bånd hvor Trump skrøt av hvordan han hadde lagt an på en gift kvinne, og fortsatte med tingliggjørende snakk om kvinner som tillot ham å gjøre «hva som helst» med dem («grab them by the pussy») siden han var kjendis.71

Ifølge den offisielle versjonen kom opptaket for dagen etter at Associated Press-journalisten Garance Burke hadde intervjuet tyve tidligere medarbeidere i Trumps fjernsynsshow The Apprentice, hvorav flere hevdet at Trump var kommet med «slibrige og sexistiske» bemerkninger om kvinner.72 Samme dag, mandag 3. oktober, «husket en av produsentene i kjendismagasinet («AccessHollwwood») opptaket med Trump og den tidligere Access-verten Billy Bush».  En annen produsent «gravde frem opptaket», som fantes «bortglemt i en hylle hos NBC». Onsdag 5.10 hadde ledelsen hørt det kompromitterende innholdet, og besluttet fredag 7.10 å publisere det, men først etter lørdagens presidentdebatt, fikk vi vite.73

Men på fredag klokken elleve om formiddagen hadde reporteren David Fahrenthold i Washington Post fått en telefon fra en ansatt i NBC som gav ham Trump-opptaket. Straks Fahrenthold hadde sett det, ringte han Trump-kampanjen, Access Hollywood og NBC for å få reaksjoner. Det førte til at NBC og Access Hollywood fremskyndte sin publisering. Litt over klokken fire offentliggjorde Washington Post opptaket; syv minuttter etterpå, klokken 4.41, ble det sendt i Acccess Hollywood på NBC.74

Dagen etter kom det en ny versjon av hendelsene. Det het nå at produsenter av Access Hollywood, etter at de hadde lest Associated Press-artikkelen om Trumps slibligheter, på eget initiativ hadde «finkjemmet» sine arkiver for Trump-intervjuer og funnet opptaket på mandag 3.10. Grunnen til at det ikke straks ble offentliggjort, skal nå ha vært at NBC’s advokater ennå ikke var blitt ferdige med å vurdere om det lå juridiske hindre i veien for offentliggjøringen. Så fikk Washington Post kopien fra en anonym kilde og gjorde lynraskt unna den juridiske prosessen før de så raskt de kunne la ut historien. Dermed oppstod det et kappløp om å komme først med saken. NBC erklærte at de ikke ante hvem som hadde lekket historien til Washington Post,og at de heller ikke hadde planer om å etterforske hvilken utro tjener det kunne ha vært, eller hvilke motiver han kunne ha hatt. Man gjorde også oppmerksom på at «utallige mennesker hadde tilgang til opptaket i løpet av uken, deriblant ansatte i Access Hollywood, NBC News og ledelsen i NBC sentralt.75

Onsdag 12. oktober fikk vi en tredje versjon. Til kjendisavisen TMZ fortalte Billy Bush at samme slags griseprat om kvinner som lå på båndet med Trump, var vanlig i staben som laget Access Hollywood, at det aldri var blitt slått ned på, og at mye av det stadig finnes på bånd. Det problematiserte den første Associated Press-artikkelen. Hvis slibrig snakk var vanlig i dette miljøet, slik Bush hevdet, kunne Associated Press-artikkelen hvor så mange av de ansatte hadde kritisert Trumps oppførsel som avvikende, være en konstruksjon. Men enda viktigere var det at «flere kilder i NBC» hadde fortalt TMZ at ledelsen i nyhetskanalen «visste om videoen lenge før de offentlig hevdet at de hadde gjort, men satt på den fordi det var for tidlig i valgkampen». Kildene hadde sagt av «mange NBC-ledere har åpen forakt for Trump og hadde planlagt å slippe opptaket ut 48 timer før (president)debatten, slik at det ville dominere nyhetsbildet frem til konfrontasjonen».76 I en annen artikkel fortalte TMZ at de hadde fått «bekreftet at Billly (Bush) skrøt av opptaket overfor NBC-ledere i (OL i) Rio tidlig i august.77 Hvis dette medfører riktighet, hadde NBC i stedet for å publisere opptaket da de fant det uten hensyn til hvilken politisk virkning det ville få, opptrådt som partipolitisk aktør ved å velge et publiseringstidspunkt som skulle skade Trump-kampanjen mest mulig. Dermed oppstår også en mistanke om at NBC kan ha gitt opptaket anonymt til Washington Post for å iverksette en publiseringskappløp som kunne skjule at timingen var planlagt og politisk motivert, noe som ville kunne blitt oppfattet som presseetisk forkastelig. 

Men hva var sant? Fant NBC det gamle Billy Bush-opptaket på en hylle etter at en ansatt plutselig husket det etter at han og flere andre hadde glemt det i elleve år? Eller satt NBC i månedsvis på opptaket? Eller bare i fire dager? Lekket den ansatte i NBC årets journalistiske scoop til en konkurrent helt på egenhånd, eller var lekkasjen styrt? Gav NBC virkelig «talløse mennesker» tilgang til et så sensitivt materiale, eller ble dette sagt for å dekke til det som egentlig hendte? Det er pressens oppgave å avdekke og fortelle oss hva som egentlig hender. Men hvem skal avdekke og fortelle oss det som egentlig hender i pressen? 

Amerikaniseringen av norske medier

Den norske mediedekningen av det amerikanske valget lignet et pressespeil med utdrag og sammendrag av reportasjer og artikler i de store mediene i USA. I Nettavisen ble utsagnene om Obama som grunnleggeren av ISIL presentert i et rent referat fra ABC News. I stedet for å undersøke hva Trump kunne ha ment, ble den bokstavelige og feilaktige tolkningen bare tatt for gitt, med kommentaren: «Beskyldningene går inn i rekken av Trumps mange kontroversielle uttalelser, som har fått flere til å tvile på presidentkandidaten.»78 Det var mange grunner til å tvile på Trump, men hans oppfatning at USAs krig i Irak var en årsak til fremveksten av ISIL, var ikke blant disse. 

Da New York Times i september 2016 gikk gjennom Trumps utsagn den siste uken og  mente å finne «a blizzard of falsehoods» hos ham, bragte Dagbladet et referat av artikkelen som nyhetsreportasje. Slik dekket man i norsk dagspresse ofte det amerikanske valget indirekte i form av referater av amerikansk presse.79

Denne refererende stilen gikk så langt at ikke bare gjenga amerikanske referater av hendelser i valgkampen, men laget reportasjer av amerikanske mediers «faktasjekk» av Trump og Clintons debattutsagn, uten selv å undersøke faktasjekkingen. Overskrifter som «Faktasjekk viser at Trump og Clinton løy» (NRK) gav inntrykk av at at norske journalister trodde at «faktasjekk» var en hard vitenskap med sikre resultater.80

Etter Obamas kolportering av den falske nyheten om at Trump var blitt fratatt kontrollen over sin Twitter-konto, ble den servert i Aftenposten simpelthen som «nyheten»81 Trump-kampanjens avvisning av ryktet nådde aldri frem til nyhetsoppslagene.82

I Alicia Machado-saken avsluttet VG en av sine reportasjer med setningen· «Nå er det ventet at Machado vil stemme på Clinton under høstens valg,»83 hvilket må være litt av et understatement når det gjelder en person som sommeren før hadde deltatt i lanseringen av en anti-Trump-kampanje.84 I stedet for å undersøke bakgrunnen for Machados godt planlagte innføring i valgkampen, ble stuntet gjengitt som en plutselig overraskelse for alle parter, som om det vi så på den politiske scenen skulle være livet selv, uten manuskript, instruktør, regi og skuespillere. Norsk presse opptrådte ofte som et perfekt publikum med så høy grad av innlevelse i forestillingen at de glemte at de var på teater. 

Det norske mediemiljøets identifisering med sine amerikanske kolleger gikk så langt at Dagbladet, VG og NRK forsøkte å kopiere de amerikanske faktasjekkerne med det norske Faktisk.no, inspirert av «debatten om falske nyheter [som] blusset opp i kjølvannet av den amerikanske valgkampen». «Hovedformålet» til Faktisk.no var å bekjempe «falske nyheter», dvs. oppdiktede nyheter som spres i pressen, først og fremst et amerikansk fenomen som nesten ikke forekommer i Norge.85

Smitten fra og kopieringen av den politiske situasjonen i USA under Trump-fenomenet gjelder ikke bare Trump-kritikerne, men like meget Trump-tilhengerne, som har overtatt  Trumps mediekritikk og bruker det amerikanske akronymet MSM («mainstream media») som norsk betegnelse på norske medier. Alternative medier som Document.no og Rights.no var sommeren 2017 mer delt på Facebook enn Klassekampen og Morgenbladet tilsammen. Årsaken, skriver Sylo Taraku i en nylig artikkel i Aftenposten, er at mange opplever at «deres bekymringer knyttet til islam og innvandring ikke blir gjenspeilet i den offentlige debatten», og Taraku gir norske redaktører de følgende råd: Mediene må skaffe seg «bedre kunnskap om innvandring, islam og terror – som er noen av de viktigste temaene i vår tid»; redaktørene må bli «flinkere til å rekruttere journalister med ulik bakgrunn for å unngå at alle ser verden med samme briller», og de må sørge for at «disse betente sakene belyses fra flere sider, at ulike perspektiver får komme til orde på en upartisk måte».86  I de snart femti år jeg har lest aviser og fulgt med på norsk offentlighet, har jeg aldri lest en sterkere krtikk av norske medier fremsatt med større høflighet. 

Etter Donald Trumps valgseier, som overrasket hele pressemiljøet, stilet New York Times et brev til sine lesere der de spurte hvorfor avisen hadde undervurdert Trumps støtte hos velgerne, og «fornyet  forpliktelsen» sin på «journalistikkens fundamentale oppgave», nemleg å «rapportere ærlig fra Amerika og verden, og alltid forsøke å skjønne og gjengi alle politiske perspektiver og livserfaringer i de fortellinger vi legger frem», og dessuten «trekke makten til regnskap, upartisk og ubøyelig».87

Men hvordan skal pressen kunne realisere slike idealer hvis den glir i ett med makten den vil trekke til regnskap? Er det ikke nettopp dette samlivet med de mektige som gjør at pressen altfor lenge i praksis ikke har sett det som sin oppgave å reflektere mangfoldet av virkelighet og erfaring, men heller styre virkeligheten, erfaringene og holdningene i den retning pressemiljøet selv mener er godt og riktig?

Mistilliten til mediene har en politisk tendens: Jo mer innvandringskritisk du er, desto større er sjansen for at du ikke stoler på journalistene.88 Det henger sannsynligvis sammen med en viss flokkmentalitet i et lite og ensartet miljø. Men medieforskeren Jonathan M. Ladd mener også at mistilliten til amerikanske medier i forhold til den høye tilliten på 1950- og 60-talet, henger sammen med konkurransesituasjonen som driver all nyhetsreportasje vekk fra seriøs og uavhengig journalistikk, og inn i partistandpunkter og sensasjoner.89

Et eksempel på dette fra norsk presse er reaksjonen på valget av Trump, da Aftenposten presenterte valgresultatet i form av en tegning av en skrikende jordklode og en kimende vekkerklokke med viserne på ti på tolv, sammen med sin hovedkommentator Harald Stanghelles erklæring: «Vi er redde nå. Det har vi all grunn til når verden går av hengslene.»90

Det var en redsel som skjønt den ikke i alt og ett var uberettiget, kanskje fortalte mindre om fremtiden enn om en fortid med så lang og stor fred, velferd og materiell overflod at vestlige mennesker hadde glemt historiens og livets tragiske og dramatiske aspekter. Men det var også uttrykk for driften etter det gode oppslag. 

Enda tydeligere var det i Dagbladets frykt-serie sommeren 2017, der avisen hadde bestilt målinger av nordmenns frykt. Under oppslaget «Nordmenn frykter Trump» fikk vi vite at 71 prosent av oss «mener at presidenten utgjør en trusel mot verdensfreden».91 Særlig interessant var fryktoppslagene om den russiske presidenten Putin, hvis KGB-stenansikt prydet Dagbladets forside med nyheten om at 58 prosent av nordmennene frykter Putin, samtidig som avisens kommentator Morten Strand inne i avisen avblåste faren med en innsiktsfull analyse. I en annen artikkel i samme avis var overskriften «Derfor frykter vi ham», mens teksten innholdt et intervju med NUPI-forskeren Julie Wilhelmsen som fullstendig avviste muligheten for et russisk angrep på Vest-Europa eller Norge som «utenkelig».92 Men fred er ingen nyhet i Norge.

Det er oppstått en merkelig situasjon der en liberal, kritisk presse fanges i en markedstenkning som fører til at livsviktige ting som verdensfreden og amerikanske presidentvalg blir anrettet og servert som skandale og apokalypse. Dermed blir verden presentert som en venstreliberal såpeopera som nedverdiger både de som arrangerer den og det publikum den henvender seg til.

En forkortet versjon av denne artikkelen stod i Dag og Tid 20. januar 2017.

Kilder

1) Politico, 13.03.2016 https://www.politico.com/magazine/story/2016/03/trump-fact-check-errors-exaggerations-falsehoods-213730#ixzz42qMXjF8q

 2) «Donald Trump Makes A Return Visit», The Hugh Hewitt Show, 11.08.2016.

3) Vox.com 11.08.16 https://www.vox.com/2016/8/11/12438744/obama-founded-isis-trump

4) «Americans’ Confidence in Institutions Stay Low», Gallup 13.06.16.

5) Patrick Cadell, «The real election surprise? The uprising of the American people», Fox News Opinion 07.11.16.

6) Jens Manuel Krogstad, «On views of immigrants, Americans largely split along party lines», Pew Research Center 30.09.15.

7) «The Video of Celebrations That Was Broadcast on 9/11», New York Times 24.11.15. «Palestinerne feirer i gatene», Verdens Gang 11.09.2001.

8) «’I was 100 percent right’ on 9/11 Muslim Remarks: Trump», Reuters 29.11.2015.

9) Robert Farley, «Trump Retweets Bogus Crime Graphic», FactCheck.org 23.11.15.

10) The 2016 Election Fact Checker – Washington Post

11) Jo Becker/Mike McIntyre, «Cash Flowed to Clinton Foundation Amid Russian Uranium Deal» New York Times 23.04.15. Mike McIntyre, «Haiti and Africa Projects Shed Light on Clinton’s Public-Private Web», New York Times 16.10.16. Peder Ottosen, «Hillary-skandalen som har alt: Putin, uran og millioner av dollar», Dagbladet 24.04.15.

12) Zack Carter, «Fox News Just Landed a Brutal, Clean Hit On Hillary Clintons Campaign», Huffington Post 25.10.16.

13) https://www.youtube.com/watch?v=Usb0iE5WiZI

14) Alex Shepard, «Donald Trump doesn’t read books», New Republic 17.05.16.

15) Karl Rove, «Bush Is a Book Lover», Wall Street Journal 26.12.2008.

16) Donald J. Trump, Twitter 27.09.12.

17) Donald J. Trump, Twitter 12.12.13.

18) Twitter 06.11.12. https://twitter.com/realDonaldTrump/status/265895292191248385?ref_src=twsrc%5Etfw

19) Brian Tashman, «Donald Trump Raises Suspicions About Justice Scalia’s Death», Right Wing Watch 15.02.16.

20) Spencer Davis, «How Alex Jones Uses Fear of the Government to Sell Diet Supplements,» Motherboard 22.06.16.

21) William Finnegan, «Donald trump and the ‘amazing’ Alex JonesThe New Yorker 23.06.16.

22) Paul Joseph Watson, «Report: Three million votes in presidential election cast by illegal aliens», InfoWars 14.11.16.

23) Louis Jacobson, «Donald Trump’s Pants on Fire claim thar millions of illegal votes costhim popular vote victory», PolitiFact 28.11.16.

24) Jesse Richman og David Earnest, «Could non-citizens decide the November election?», The Washington Post 24.10.2014. Allison Graves, «Donald Trump wrongly says 14 percent of noncitizens are registered to vote», Politifact 24.10.16.

25) Jim Hoft, «Wikileaks: Soros-Linked Voting Machines Now Used in 16 States Rigged 2004 Venezuela Elections», The Gateway Pundit 22.10.16.

26) Graham Moowaw, «Investigation launched after dead people are registered to vote in Harrisonburg», Richmond Times-Dispatch 29.09.16.

27) Milo Yiannopoulos, «The Election is rigged», Breitbart 25.10.16.

28) Sean Gorman, «Trump’s Pants on Fire for claiming ‘serious voter fraud’ occurred in Virginia», PoliyiFact 29.11.16.

29) Holly Yan, «Donald Trump’s «blood» comment about Megyn Kelly draws outrage,» CNN 08.08.15. 

30) Zack  Beauchamp, «Donald Trump just lied again about opposing the Iraq War before it started. Here’s proofVox 19.10.16.

31) «2003 clip backs up Trump on Iraq War opposition», Fox News 27.09.16.

32) «Donald Trump: How I’d Run the Country (Better)», Esquire 8/04.

33) Michelle Ye Hee Lee, «Trump’s false claim that the murder rateis the ‘highest it’s been in 45 years’», The Washington Post 03.11.16.

34) Michelle Ye Hee Lee, «Trump’s false claim that stop and frisk in NYC wasn’t ruled un9constitutional», The Washingtom Post 28.09.16.

35) Eugene Kiely, «Is Stop-and-Frisk Unconstitutional?», FactCheck.org 29.09.16.

36) Louis Jacobson og Amy Sherman, «Donald Trump’s Pants on Fire claim that Barack Obama ‘founded’ ISIS, Hillary Clinton was ‘cofounder’», PolitiFact 11.08.2016.

37) Louis Jacobson, «Donald Trump suggests Barack Obama suppored ISIS, bur that’s a conspiracy theory», PolitiFact 15.06.16.

38) Patrick Howley, «Hillary Clinton received secret memo stating Obama admin ‘support’ for ISIS», Breitbart 14.01.16.

39) Seumas Milne, «Now the truth emerges: how the US fuelled the rise of Isis in Syria and Iraq», The Guardian 03.06.15.

40) Jon Greenberg, «Trump wrongly claims tremendous support from women», PolitiFact 04.11.16. «The real ‘shy Trump’ vote – how 53% of white women pushed him to victory».

41) Louis Jacobson, «Donald Trump wrongly maligns U.S. chess prowess», PolitiFact 14.10.16.

42) Miriam Valverde, «Pants on fire! Trump says Clinton would let 650 million people into the U.S., in one week», PolitiFact 31.10.16.

43) Tom Kertcher, «How much money have Wall Streeet and hedge funds given to Hillary Clinton’s presidential campaign?», PolitiFact 06.10.16.

44) Miriam Valverde, «Donald Trump repeats false claim about illegal border crossings,» PolitiFact 31.08.17.

45) D’Angelo Gore og Eugene Kiely, «Trump’s border boast,» USA Today 31.07.2017.

46) Jeanne Moos, «Expanding Miss Universe works to shed pounds», CNN 29.01.97. Jose A. DelReal, «Trump on Miss Universe weight controversy: ‘I saved her job’1,» The Washington Post 28.09.16.

47) Mollie Reilly, «Former Miss Universe Says Trump Called Her ‘Miss Piggy’, ‘Miss Housekeeping«, The Huffington Post 23.05.16.

48) https://twitter.com/realDonaldTrump/status/781788223055994880

49) David A. Graham, «Why Is Donald Trump Tweeting About a ‘Sex Tape’ at 5.am.?» The Atlantic, 30.09.16.

50) Samme sted (over)

51) «Alicia Machado, Hillary Clinton respond to Trump’s Twitter insults», CBS News, 30.09.16.

52) https://www.theguardian.com/commentisfree/2016/sep/10/jd-vance-hillbilly-elegy-donald-trump-us-white-poor-working-class

53) «President-elect Trump speaks to av divided country,» CBS 13.11.2016.

54) Rich McCormick, «Donald Trump says Facebook and Twitter’helped him win’», The Verge 13.11.16.

55) Issie Lapowsky, «Here’s How Facebook Actually Won Trump the Presidency», Wired 115.11.16. Matthew Boyle, «Under the hood: How Donald Trump has cut around corporate media to reach millions directly online», Breitbart 09.11.16.

56) Hannes Grassegger og Mikael Krogerus, «Dataene som snudde verden på hodet», NRKBeta 04.02.2017. 

57) David Robertson, «Text Analysis of Trump’s tweets confirms he writes only the (angrier) Android half»

58) Andrew MacGill, «Is Trump’s Campaign Locking Him Out of Twitter?», The Atlantic 10.08.16.

59) Christopher Hayes, Twitter 15.07.16.

60) «Inside Donald Trump’s Last Stand: An Anxious Nominee Seeks Assurance», New York Times 06.11.16.

61) «Barack Obama Skewers Donald Trump For Losing His Twitter Access», Huffington Post 06.11.16. (Artikkelen ligger ikke lenger på nett.)

62) Madison Gesiotto, «Why I’m a Miss USA competitor supporting and inspred by Donald Trump», The Washington Times 29.09.16.

63) Patricia Sullivan, «Former Miss Universe, civil rights legend Dolores Huerta team up against Trump», The Washington Post 15.06.16.

64) James Hohmann, «Trump stumbles into Clinton’s trap by feuding with Latina beauty queen», The Washington Post 28.09.16.

65) Matthew Yglesias, «Hillary Clinton laid a surprisingly intricate trap for Donald Trump, and he blundered into it», Vox 27.09.16.

66) Cheryl Conner, «Former Miss Universe joins political fight to keep Donald trump out of Whotev House», Univision Seattle 15.06.16. Patricia Sullivan, «Former Miss Universe, civil rights legend Dolores Huerta team up against Trump», The Washington Post 15.06.16.

67) James Hohmann, «Trump stumbles into Clinton’s trap by feuding with Latina beauty queen», The Washington Post 28.09.16.

68) Matthew Yglesias, «Hillary Clinton laid a surprisingly intricate trap for Donald Trump, and he blundered into it,» Vox 27.09.16.

69) Wikileaks. https://wikileaks.org/podesta-emails/emailid/1120

70) Amie Parnes, «Clinton camp debates media strategy vs. Trump», The Hill 30.09.16.

71) «Transcript: Donald Trump’s Taped Comments About Woman», The New York Times 08.10.16.

72) Garance Burke, «‘Apprentice’ cast and crew say Trump was lewd and sexist», AP 03.10.16.

73) Brian Stelter, «How the schocking hot mic tape of Donald Trump was exposed», CNN Money 07.10.16.

74) Paul Farhi, «A caller had a lewd tape of Donald Trump Then the race to break the story weas on,», The Washington Post 07.10.16.

75) Paul Farhi, «NBC waited for green light from lawyers before airing Trump video», The Washington Post 08.10.16.

76) Julia Brucculleri, «NBC Execs Reportedly Knew About Billy Bush’s ‘Locker Room Talk’ For Years And Did Nothing», Huffington Post 12.10.16.

77) TMZ 12.10.16. http://m.tmz.com/#article/2016/10/11/donald-trump-tape-billy-bush-nbc-access-staff-knew/

78) «Trump beskylder Obama og Clinton for å ha «grunnlagt» IS», Nettavisen 11.08.16.   David Caplan, «Donald Trump: President Barack Obama ‘Is the Founder of ISIS’», ABC News 10.08.16.

79) Maggie Haberman og Alexander Burns, «A Week of Whoppers From Donald Trump», New York Times 24.09.16. Steinar Solås Suvatne, «Løgn, løgn og atter løgn: Her avsløres Donald Trump», Dagbladet 25.09.16.  <https://www.dagbladet.no/nyheter/logn-logn-og-atter-lognnbspher-avslores-donald-trump/63420396 https://www.nytimes.com/interactive/2016/09/24/us/elections/donald-trump-statements.html?ref=politics&_r=1

80) Irina Tjelle, «Faktasjekk viser at Trump og Clinton løy», NRK Urix 10.10.16.

81) Kristoffer Rønneberg, «Obama mobbet Trump for å ha mistet Twittwer-tilgangen», Aftenposten 08.11.16.

82) Eliza Collins, «Trump aide: We did not take Trump’s Twitter away», USA Today 07.11.16.

83) Hege Wallenius, «Trump om tidligere Miss Universe-vinner: – Hun la massivt på seg,» VG 28-09-16.

84) Patricia Sullivan, «Former Miss Universe, civil rights legend Dolores Huerta team up against Trump», The Washington Post 15.06.16.

85) Gabrielle Graatrud, «Norges største mediekonkurrenter lanserer felles tjeneste mot falske nyheter,» Dagbladet 21.03.17. Dag og tid 31.03.17.

86) Sylo Taraku, «Innvandring splitter mediene», Aftenposten 13.09.17.

87) «To Our Readers, From the Publisher and Executive Editor», The New York Times 13.11.16.

88) Kjersti Thorbjørnsrud og Hallvard Moe, «Høyresiden har størst mistillit til journalistikken,» Aftenposten 10.02.17.

89) Jonathan McDonald Ladd, Why Americans Hate the Media and How it Matters, Princton University Press 2011, s. 7.

90) Harald Stanghelle, «President Trump er et eneste stort eksperiment», Aftenposten 13.11.16.

91) Amanda Nordhagen Walnum, «Nordmenn frykter Trump: 71 prosent mener at presidenten og USA er en trussel,» Dagbladet o1.08.17.

92) Morten Strand, «Hvor farlig er Putin?,»  Dagbladet 18.0717. https://www.pressreader.com/norway/dagbladet/20170718/281994672541406

Forside >Artikler >Ja, vi lyver for dere