MENY

Forside >Artikler >Solen ble sort

Solen ble sort

Av Kaj Skagen

I Sin egen herre leser Tore Rem deler av Jens Bjørneboes tidlige roman Jonas som forfatterens selvbiografi. Rem vet naturligvis at man ikke uten videre kan slutte fra roman til liv. Likevel bruker han romanen slik at det blir vanskelig for leseren å skille mellom den virkelige Jens Bjørneboe og den «svært Bjørneboe-aktige» romanpersonen «Jungmannen». For leseren blir Bjørneboe nærmest identisk med «Jungmannen», og et av miljøene i romanen nesten identisk med Bjørneboes vennekrets i Flekkefjord i 1937-38. Dermed kan Rem skildre «Jungmannens» liv og miljø som om det dreide seg om den virkelige Bjørneboe. Men utvalget av sitater fra Jonas og den sammenheng Rem setter dem i, skaper en annen tendens enn i romanen. Rem skriver:

Han og hans krets lever i forståelsen av at de tilhører ‘en fortapt slekt’. De er ferdige med fremskrittet, siterer Nietzsche og Wilde, leser Olaf Bull, fester hardt og gjør hærverk. (84-85)

Å være «ferdig med fremskrittet» må vel bety at de er «reaksjonære»? Men det er verre enn som så:

De preges av generasjonsopprør, av desillusjon og en sterk søken etter meningen med livet. De tar hull på alt, på kristendom og sosialisme, og ikke minst på vitenskap og psykoanalyse. Den borgerlige moralen har aldri egentlig angått dem, og ‘alt politisk hadde for lenge siden opphørt å spille noen som helst rolle’. Skal de i krigen, må det være på nazistenes side, påpeker Georg, for ikke å gi foreldregenerasjonen inntrykk av at de er villige til å kjempe for deres idealer. (85)

Ved å gjengi en sleivete bemerkning fra en ungdommelig romanperson i en slik sammenheng, åpner Rem i verste fall for den oppfatningen at ungdommene i Bjørneboes (reaksjonære) opprørsmiljø var rede til å gå i krigen på nazistisk side. Dette inntrykket forsterkes av at Rem, før han i biografien gjengir Bjørneboes skildring av dette ungdomsmiljøet, fjerner et antinazistisk element som utgjør skildringens kjerne, nemlig at «Jungmannen» som 13-åring leser en beretning om den tyske konsentrasjonsleiren Oranienburg.

Denne lesningen, som i Jonas inngår i «konklusjonen» på fortellingen om «Jungmannen», nevnes i Rems biografi ikke i direkte sammenheng med skildringen av ungdomsmiljøet, men 40 sider tidligere. Ved at Rem i sin biografi forflytter den politiske kjernen fra Bjørneboes skildring av ungdomsmiljøet i Jonas, kan Rem stikk i strid med romanens intensjon fremstille miljøet som upolitisk

For kjernen i «Jungmannens historie» i Jonas er – slik forfatteren Bjørneboe fremstiller det – nettopp politisk bevissthet, eller mer presist: et politisk sjokk.

Bjørneboe skriver:

Mitt bevisste liv begynte en sommerdag. Det ville være mulig å angi dato og klokkeslett; her begynner «jeg». I løpet av to timers lesning ble hele mitt indre revet ut av sin naturlige alder og malt i en kjøttkvern. Jeg var tretten år gammel, og gjennom en av livets bakdører var jeg blitt overlatt det første politiske dokument jeg har lest. Det var en skildring av KZ Oranienburg, en dokumentasjon av den sorten som ti år senere til og med satte hele den voksne verden på hodet. Jeg tok boken for meg like efter middagsmåltidet, ved tretiden, og det var en meget vakker sommerdag utenfor vinduet på gutteværelset. Jeg var tretten år. Mens jeg leste ble solen sort. I flere år efterpå var det umulig for meg å begripe at verden fremdeles bestod. Jeg visste jo ikke at  dette sorte solskinnet i de stille eftermiddagstimene var min egentlige konfirmasjon, og det var ingen som kunne ha forklart meg det.»

«Jungmannen» er altså ikke «upolitisk» eller «idiot» – han er snarere hyperpolitisk. Det politiske har rammet ham som et sjokk med livsvarige følger. Møtet med nazismens grusomheter får denne sjokkerende virkningen, fordi «Jungmannen» og hans jevnaldrende ikke har noen marxistisk ideologi til å forklare ondskapen, og ingen kommunistisk utopi til vern mot den. For også kommunismen representerer det onde. «Jungmannen» fortsetter:

Det fantes naturligvis tusener av mennesker verden over som visste de samme ting som jeg, uten å bli særlig bekymret eller vingeskutt av den grunn. Men de var eldre. Og dette å være bitte lite grann eldre i midten av tredvetallet, det var en ikke fullt så bitte liten fordel; det betød nemlig at man hadde et sted å ty hen. For de røde og lyserøde i midten av tredvetallet levet Moskva i deres hjerter omtrent som Peer Gynt i Solveigs: i deres tro, i deres håp, i deres kjærlighet var de røde bevegelser fremdeles hva de engang hadde lovet å bli. Foran mannens forherdede og depraverte trekk lå fremdeles en barmhjertig illusjon om ynglingens uskyld og renhet. De eldre hadde et jordisk hjem i partiet. For vår aldersklasse var dette ikke mulig. Vi kom for sent til kakefatet, og det lot seg ikke lenger gjøre å se at de fettede restene og smulene engang hadde vært våre fedres kransekake. Det var umulig for oss å skjønne annet enn én ting: I våre avgjørende, første ungdomsår gikk verden under. Vi som ble voksne efter Moskva-prosessene er et internasjonalt brorskap av brødre som aldri fikk se hverandre. Vi falt i krigen. Nei, vi falt under prosessene.

«Jungmannen» er ikke «upolitisk» i den forstand at han ikke interesserer seg for verden rundt seg. Han er «upolitisk» i den forstand at all rådende politikk, alle eksisterende politiske partier og regimer, alle totalitære utopier, kommunismen og nazismen, har gått konkurs for ham. Han er hinsides de eksisterende politiske former og miljøer, ideologier og tenkemåter. Han og hans likesinnede var:

utstøtt i ørkenen og anså det for vår fordømte plikt å bli der. Vi var nihilister, men nihilister som visste forskjell på godt og ondt. Og dette skiller oss med en avgrunn fra de nihilister som vokser opp idag. Det skiller oss fra alle kommende generasjoners desperate. Men hvis dette blir alt som blir igjen, da er det ikke meget. Er dette virkelig alt vi hadde av forseglede ordre?
Jeg har på følelsen at det var mer.

Den videre handlingen i Jonas forteller at det var noe mer. Romanen slutter med en brann på den alternative skolen som står så sentralt i Jonas. Under slukningsarbeidet melder «Jungmannen» seg til tjeneste som lærer. I en samtale med en annen av romanens hovedpersoner, den tyske emigranten Johannes Marx, antydes et praktisk-politisk program hinsides de totalitære ideologier. «Jungmannen» sier:

Jeg avskyr Saker. Men det som tiltaler meg ved denne sigøynerleiren [den alternative skolen] er at man muligens kan hjelpe en og annen Jonas til.

Her trer «Jungmannen» inn i det politiske ved at hans personlige valg av livsoppgave (hans «forseglede ordre») settes ut i livet. Bjørneboe omtaler her en form for selvrealisering i nærmest mytologisk språk: De som kan tyde den «hemmelige skrift» som står skrevet på «det innerste, hemmelige ansikt», vil også forstå seg selv. Her hentydes det til et annet sted i Jonas, hvor det er tale om  å møte sitt «egentlige selv».  Idet den enkelte finner dette «egentlige selv», brytes også den «forseglede ordre», og man finner sin livsoppgave, sin skapende plass i livet.

Det er altså hos den unge Bjørneboe ingen motsetning mellom den eksistensielle eller åndelige søken etter selvforståelse, og samfunnsmessig handling. Tvert imot er det kun den dypere selvforståelsen som leder til et meningsfullt arbeid for fellesskapet.

En slik idé om enhet mellom det individuelle og det politiske kan betegnes som anarko-individualisme. En anarko-individualist vil hevde at det best mulige samfunn oppstår gjennom den størst mulige virkeliggjøring av individuelt talent. Ved at de enkelte mennesker velger sine livsoppgaver ut ifra seg selv og setter disse ut i livet, vil samfunnet gradvis omformes på enkeltmenneskenes premisser. Ved at grupper av enkeltmennesker går sammen om å realisere sine livsoppgaver i fellesskap, får individenes handlinger institusjonsdannende kraft. Denne politiske idé ligger til grunn for mange motkulturelle bevegelser. Den er lett synlig i den antroposofiske bevegelsen, hvis langsiktige mål er å oppnå en omlegging av samfunnets skolevesen, helsevesen, bank- og pengevesen etc. Rudolf Steiners sosiale reformforslag i 1919, den såkalte «sosiale tregrening», kan forstås som en sosialstruktur innrettet på å hindre et forvokst statsapperat eller et grenseløst næringsliv i å stenge for enkeltmenneskets sosiale selvrealisering.

Slik kan «Jungmannens» utvikling fra «nihilist» til lærer ved en alternativ skole, oppfattes som en utvikling fra politisk sjokk til anarko-individualisme. Rem ser det ikke slik. Han oppfatter både «Jungmannen» og Jens Bjørneboe som upolitiske i betydningen uengasjerte:

Men mange av hans [Bjørneboes] generasjon valgte å engasjere seg politisk, på venstresiden, for å bekjempe nazistenes ekspanderende regime. Andre igjen, som flere av hans klassekamerater, engasjerte seg til høyre, i kamp mot kommunisme og arbeiderbevegelse. Selv synes han å ha valgt en gylden middelvei. (48)

Her er Rems oppfatning også språklig i diamentral motsetning til Bjørneboes skildring i Jonas. Der Bjørneboe skildrer «Jungmannens» politiske sjokk som en solformørkelse, som at «solen ble sort», beskriver Rem samme faktum som «en gylden middelvei».

For meg fremstår Rems tolkning som hverken troverdig eller nødvendig. For Bjørneboe var det ingen motsetning mellom selverkjennelse og samfunnsengasjement. virkelig metafysisk orienterte mennesker være politiske idioter, og omvendt?

*

Rem nøyer seg ikke med å beskrive  den 16-17 år gamle Bjørneboes politiske posisjon i 1936-37 som en mellomposisjon, men fremstiller den «gyldne middelvei», som han selv har konstruert, som  et svik:

Men Bjørneboes sterkeste politiske opprør besto tilsynelatende i å forholde seg upolitisk til begivenhetene. Det finnes ingen tegn på at han ga uttrykk for sin påståtte innsikt, annet enn i pubertale opprør mot lærerstanden. (48)

Isteden leser han Wilde og Nietzsche og «en av sine yndlingsforfattere» Egon Friedell, som var «spenglerianer». (55) Men hvordan skulle en ungdom i politisk sjokktilstand kunne finne uttrykksformer for en politisk innsikt som forelå først og fremst som følelsesinntrykk? Det politiske hos den unge Jens Bjørneboe kunne ikke forenes med det rådende politiske tenkesettet eller organisasjonsspekteret. Det kunne ikke få uttrykk som hos en moden mann. Å hevde at en 16-17-åring for 70-75 år siden var politisk likegyldig fordi vi mangler dokumentasjon på politiske uttrykk hos ham, er spekulativt. Uten annet grunnlag enn slik mangel blir det grovt å påstå om Bjørneboe at det eneste han interesserte seg for var en dandy, en overmennesketeoretiker og en spenglerianer. Den implisitte påstanden blir da at hans interesser på slutten av 1930-tallet gikk i nazistisk retning (Nietzsche, Spengler). Hvis Rem ikke mente å si dette, burde han ha formet teksten sin på en annen måte.

Saken blir ikke bedre av at Rem såvidt jeg kan se ingen steder forteller hvem «spenglerianeren» Egon Friedell var. Han forteller heller ikke at den unge Jens Bjørneboes yndlingsverk, altså Friedells Vår tids kulturhistorie, allerede i  1937 var forbudt i Tyskland, fordi Friedells historiesyn var uforenlig med nazismen. Friedell selv var jøde, og begikk selvmord da to SA-menn kom for å arrestere ham i Wien om kvelden den 16. mars 1938. Før de kunne gripe ham, sprang Friedell i døden fra et vindu i huset, for å slippe å havne i nazistenes hender. Den unge Jens Bjørneboes yndlingsforfatter var altså forbudt i Tyskland og ble indirekte myrdet av nazistene. Men det får man ikke vite, om man nøyer seg med å lese Rem.

Klassekampen, 24.9.2009.

Forside >Artikler >Solen ble sort