MENY

Forside >Dikt >Fremmed følge >Forfatteren om «Fremmed følge»

Forfatteren om «Fremmed følge»

Utklipp av intervju i Dagbladet
Intervju med Kaj Skagen av Rolf Lie i Dagbladet. Klikk for større versjon.

(…) Jeg begynte å arbeide med diktnotater fra de siste årene. Det var dikt som uttrykte ekstreme tilstander, og i vidt forskjellig formspråk. Mange var skrevet i min vanlige, enkle og beskrivende måte, noen var i prosa, og andre i bunden form. Jeg begynte å se etter bestemte former for bestemt innhold. For eksempel ville jeg skildre et mangeårig kjærlighetsforhold fra begynnelse til slutt, og prøvde forskjellige former, inntil jeg valgte oktaven, hvor hver åtteverset strofe overlater seks vers til en løpende fortelling. Etterhvert som jeg skrev flere dikt inn i slike forskjellige former, fikk jeg det for meg at jeg ville skrive en diktsyklus som gjennomløp de forskjellige historiske epokers formspråk, og la epokene tilsvare faser i mitt eget liv. Jeg ville fortelle en personlig historie, men slik at hver fase i denne individuelle fortellingen tilsvarte stadier i en historisk bevissthetsevolusjon. Det var en idé hentet fra Steiner, som lar den kollektive historien gjenta seg i enkeltmenneskets liv, bare fortettet og individualisert. Mine forskjellige erfaringer kunne dermed uttrykkes i forskjellige formuttrykk fra lyrikkens historie. For å kunne gjøre dette, begynte jeg å lese meg gjennom hovedverk i verdenslyrikken fra Homer og Ovid til Rimbaud og Yeats, og forsøkte å tilegne meg de forskjellige bundne diktformene og ville forstå hvorfor disse formene var blitt oppløst i nyere tid. 

Samtidig ville jeg selvsagt at det jeg skrev, skulle være personlig. Tilsammen fire år arbeidet jeg med Fremmed følge, som kom ut i 1987. Uten at jeg visste det, hadde jeg trukket meg tilbake fra verden. Jeg fortsatte å redigere Arken, men levde innadvendt sammen med min kjæreste og få andre. Ubevisst holdt jeg meg unna offentligheten, og trakk ut tiden mens jeg arbeidet med diktene. Trolig fryktet jeg for mottagelsen av nye bøker, etter det som skjedde rundt Bazarovs barn. Det var et langt opphold i et lyrisk tilfluktssted, delvis utenfor tiden, hvor min livsledsagerske om kveldene leste det jeg skrev og i praksis var bokens redaktør. På denne tiden oversatte hun selv flere av Paul Éluards dikt, og hans stil influerte noen av de diktene jeg skrev. Jeg forsøkte ikke å imitere Éluard, men skrev mine egne dikt ut ifra mine egne erfaringer, bare mot en éluardsk horisont. Disse diktene står i «sjette værelse» i Fremmed følge. 

På lignende måte lot jeg meg inspirere av Walt Whitman til diktet «Jordsang», hvor jeg ville fortelle om hendelser og minner fra ungdom og barndom. Jeg valgte Whitmans fortellende stil fordi den passet til akkurat dette stoffet. Etterhvert trodde jeg at ethvert markant lyrisk formuttrykk tillot og befordret et bestemt slags innhold, men uten at min stemme, det subjektive, behøvde å gå tapt. Jeg syntes at utviklingen fra religiøsitet til vitenskapelighet, eller fra menneskets enhet med naturen til individets isolasjon, var en historisk og psykologisk prosess som ble speilet i lyrikkens formutvikling fra bunden form til prosa, og i enkeltmenneskets vei fra barn til voksen. Hvis den bundne formen pekte mer mot en åndelig verdensgrunn, og prosaen mer mot menneskets isolasjon fra Gud, det stedet hvor mennesket kommer til seg selv, kunne denne utviklingen skildres gjennom anvendelsen av de skiftene formene, idet jeg valgte formuttrykk som var tilpasset utviklinstrinnet. Derfor valgte jeg prosadiktets form til det «fjerde værelse» i Fremmed følge,hvor det handlet om selvbevisstheten.Jeg «etterlignet» ikke Rimbaud, selv om jeg knyttet denne delen av boken til ham; det dreide seg om å benytte et sammenfallende sted i historien, bevisstheten, livet og poesien.

Ingenting av dette falt i god jord da boken utkom i 1987. I Dagbladet skrev Jan Jakob Tønseth at diktene var «litterære tilsnikelser», og mente med dette at det var opprørende å se rimbaudske former brukt til å beskrive en lengsel etter enkelt liv, siden Rimbaud tvert imot hadde lovprist rusen. Han mente at jeg hadde «prakket på de litterære forbilder [mine] egne helt private meninger». I en rasende anmeldelse i Morgenbladet sa Stig Sæterbakken at Fremmed følge var «en svulstig overbygning over ingenting», «et [tomt] skall av teknikk og ordforråd»; jeg skrev i et «billedvakuum», «[slepte] med meg eldgamle arketyper», laget «en pastellblek collage uten liv og spenning», «en hensiktsløs bom», skrev sonetter «som mangler alt hva man burde forvente av en sonette», «et forknytt verk», «en stivfrossen konstruksjon av all verdens deler uten noen vellykkede monteringer», «en manisk ordflom uten kroppslig fotfeste, utallige slag i løs luft, en skyggeboksing blant bleke etterlevninger av et poetisk språk».

Fra Kaj Skagen, Den forseglede ordre. Opplevd og tenkt 1949-2019


Kritikken

Den veldige gleden ved landskap og kropper på NRK TV, 5. november 1987. Møte med tre forfattere: Tor Åge Bringsværd, Kaj Skagen og Marie Takvam. Ved Janneken Øverland og Anne Cath. Sommerfeldt.

Forside >Dikt >Fremmed følge >Forfatteren om «Fremmed følge»