Kritikken av «Den nødvendige utopi»
Den nødvendige utopi
Av Trond Skaftnesmo
For mange av 70- og 80-tallets radikale (men ikke ml-orienterte) ungdommer fikk Kaj Skagen den samme betydning som Jens Bjørneboe synes å ha hatt for Skagen. Da jeg som 19-åring kom over tidsskriftet Arken, var det en sann svir. I store trekk varte den til tidsskriftet gikk inn i 1989. Og sviren berodde (i det minste for min del) på den unike kombinasjonen av samfunnsopprør og metafysikk. Denne bokanmeldelsen kunne forsåvidt hatt tittelen: Vi som elsket Arken!
I årets samling har Cato Schiøtz og Peter Normann Waage valgt ut 16 Skagen-essays, hovedsaklig fra de senere årene. Grunntonen av ”opprør og metafysikk” er der fortsatt, skjønt den er blitt mørkere: Verden ligger på slaktebenken. Materialismen feirer stadig nye triumfer. Den økologiske og spirituelle revolusjonen – den nødvendige utopien – synes stadig mer utopisk. Omslagsbildet viser da også en temmelig sammenbitt forfatter. Det koster å gå mot strømmen.
Fra teknokratiutopi til postmoderne dystopi
Denne grunntonen til tross: Skagen veksler – heldigvis – modus gjennom samlingen. Her finnes vittige og burleske essays, som Arken-klassikeren Mormors bok. Og den bitende samfunnskritikken er ofte krydret med en satire av stor underholdningsverdi. Et eksempel på dette er den nådeløse analysen av modernitetens teknokratiske utopi, slik den materialiserte seg i Torolf Elsters Hverdag i gate og grend. Skagen kaller den ”en av de mest redselsfulle bøker som er skrevet på norsk.” Dog – ”med sin groteske naivitet (kan den) tydeliggjøre en av de misforståelser som ligger ved roten av vår kulturløshet femti år etter.” Ifølge Elster anno 1956 ligger det sosialdemokratiske tusenårsriket rett rundt hjørnet. Det vil følge naturlig av den tekniske utviklingen. Opplysningen følger av glødelampen, samt utbredelsen av radioen; velferd og fritid følger med vaskemaskin og Grepa-komfyr. Ondskapen fordrives parallelt med nedrivningen av de skitne, gamle bondestuene. Mennesket er sikret en rik og lykkelig fremtid i rene, lyse boligblokker. Her en smakebit fra Elster:
Boligblokker i lyse farger. Grønne felter med blomster mellom husene, lekeplasser og tørkeplasser. Bortenfor lave rekkehus med små hager, skogholt innimellom. Nokså velkledde mennesker, unger i røde, gule og blå bukser, biler og sykler, fargeglade busser som stopper, losser og laster. Skoler og fabrikkbygninger i lyse materialer, med lette linjer og mye glass – det er ikke lett å se hva som er hva. Stort sett et bilde av orden og vennlighet. Men innimellom kan (man) skimte gammel, trist og stygg bebyggelse, råtne plankegjerder, skrot – fortidens skygger.
Som Skagen sarkastisk bemerker: ”Han stusser ikke over at man knapt kan se forskjell på en ny skole og en ny fabrikk.”
Så slås buen over til vår tid, nærmere bestemt til Erling Loes roman L fra 1999. Her stiger vi nå inn i Elsters tusenårsrike. Hvordan er så det nye mennesket blitt? Vel, det kjeder seg. Det kjeder seg inntil døden. Vi møter unge mennesker som har fått alt, materiell sett. Men det er også alt de har fått. Verden er bygd allerede. Amerika er oppdaget to ganger. Polene erobres nå årvisst, uten at vi leer på øyenlokkene av den grunn. Det er intet mer å gjøre. Loe:
Ingen av oss er aktive på noen som helt måte. Vi tror ikke at det nytter, og vi gidder ikke å foreta oss noe for å finne ut om det stemmer.
Skagen:
I et enkelt kunstnerisk grep har Erlend Loe innfanget den moderne sjels tilstand, slik den viser seg hos hans slektsledds avantgarde, nemlig hos de yngre mennesker som i all sin subjektivitet er mest representative for hva man tidligere kalte tidsånden, og som vi nå kan kalle tidens sterkeste kollektive strømninger eller føringer. De har ingen stor meningshorisont å sette sine individuelle skjebner inn i; deres irreligiøsitet er blitt utviklet over så mange generasjoner at den ikke lenger er noe tema for dem, de er ikke engang ateister, men er simpelthen blottet for interesse og lidenskap på det metafysiske område, ja dette området har tapt sin eksistens for dem. […] Hvis vi kort skulle beskrive veien som den historiske utviklingen har tilbakelagt fra Elster til Loe, kunne vi si at den har ført fra utopi til desillusjon. Elster og Loe er i denne store sammenhengen naturligvis bare mer eller mindre tilfeldige illustrasjoner på en komplisert prosess som strekker seg over et meget lengre tidsrom enn femti år. Det dreier seg om et sammenbrudd av hele den vestlige sivilisasjons kulturelle streben i nyere tid.
Skagens beskrivelse av det postmoderne mennesket – godt sekundert av Erling Loe – minner meg om Nietzsches beskrivelse av ”det siste menneske” i Also Sprach Zarathustra (se rammetekst). Det er beskrivelsen av et menneske som er blitt degradert (eller har latt seg degradere) til et makelig menneskedyr, et vesen uten vilje og evne til selvoverskridelse.
Men Skagen blir heldigvis ikke stående i denne dystopien. Han drøfter videre i samme essay betingelsene for at selvet skal kunne overskride seg selv og overvinne fengslingen i det nåtidige og materielt orienterte ego. Og han går inn på to aktuelle eksempler på slike selvoverskridelser: Den bengalske økonom og nobelprisvinner Muhammed Yunus og egypteren Ibrahim Abouleish. I disse glimtene kommer vi også ut over den mørke grunntonen som ellers preger store deler av boken.
Vitenskap og metafysikk
Essayisten Kaj Skagen er, etter min mening, på sitt aller beste i to settinger: I det polemiske essay og i utforskningen av grenselandet mellom vitenskap og metafysikk. Det første fikk vi nylig demonstrert i det som startet som en ”Bjørneboedebatt” og som etter hvert ble til en ”antroposofidebatt”.
I flere essays, og ut fra flere perspektiver, beskriver Skagen den broen mellom vitenskap og metafysikk, som Steiner satte i gang med å bygge – og som ifølge den konvensjonelle visdom slett ikke kan bygges. Byggeprosjektet – antroposofien – er rett nok en individuell oppgave. Det er mulighetsbetingelsene for å lykkes med denne oppgaven som Skagen – og Steiner – drøfter. Som et eksempel på hvilke tankeføringer vi inviteres inn i, vil jeg i det følgende – helt summarisk – sammenfatte tankelinjen i første del av essayet Er antroposofien vitenskapelig? Dette kan ikke erstatte originalen, med alle sine sideløp, men heller anspore til å gå løs på den.
Skagen begynner med å vise til slektskapet mellom vitenskap og meditasjon: Begge hviler på et systematisk bevissthetsmessig arbeid, som fører frem til bestemte åndelige erfaringer. Når betydningsfulle forskere – som Newton eller Gauss – forteller hvordan de kom frem til sine store oppdagelser, er det alltid snakk om en lang tankemessig anstrengelse, som munner ut i en intuisjon – et lynglimt av innsikt. Denne intuisjonen har i prinsippet en åpenbaringskarakter: Den kan forberedes, men ikke fremtvinges. Å motta en slik intuisjon er på sett og vis ren nåde.
Hva angår veien til innsikt, har altså meditasjon og vitenskap klare berøringspunkter. Spørsmålet om en slik virksomhet i siste instans er vitenskapelig eller ei, avhenger ikke av intuisjonens karakter, men ene og alene av hvordan vi forholder oss til de innsikter vi har vunnet: troende eller tenkende. Hvilke ”forskningsobjekter” vi står overfor – om det er et enzym eller en engel – utgjør i så måte heller ingen prinsipiell forskjell. Overfor alle erfaringer kan vi forholde oss troende eller systematisk utprøvende og tenkende.
Matematikken utgjør på sitt vis et skjæringsfelt mellom vår indre verden (”det subjektive”) og den ytre verden (”det objektive”): Som enhver elev (ofte smertelig) har fått erfare, hviler all matematisk erkjennelse på øyeblikket av intuitiv innsikt. Uteblir den berømte aha-opplevelsen, har vi ingen matematikk. Erfaringen av matematikkens lover er – i denne forstand – strengt subjektiv. På den andre siden finnes det åpenbart visse lovmessigheter i den fysiske verden, f.eks. slike lovmessigheter som tillater oss å bygge broer, og som det straffer seg å ignorere under brobyggingen.
Ikke desto mindre lever vi i en vitenskapskultur som oppfatter verden-der-ute (naturen, kosmos) som et rent fysikalsk fenomen, blottet for alt ideelt og spirituelt. Og på den andre siden har vi en bevissthet som oppfattes å være ”rent subjektiv”, som ikke kan ha noen del i verden-der-ute, fordi denne på sin side er blottet for ideer. Skagen:
Hvis mennesket er ”et lukket system”, som bare kan gjøre seg subjektive tanker om verden som et annet lukket system, så må våre innsikter om en åndelig verden enten være rene spekulasjoner, eller komme til oss i åpenbaringens form ved Guds nåde, uten at vi kan forklare hvordan det ene lukkede system kommer inn i det annet lukkede system. Også de naturvitenskapelige innsikter blir da i prinsippet tvilsomme. Hvis mennesket derimot er forbundet med verden gjennom tenkningen, idet tenkningen i sin urgrunn oppfattes som åndelig, og denne urgrunn er den samme som opprettholder verden, så er den åndelige åpenbaringen intet annet enn tenkningens bevisstgjørelse på et tilstrekkelig dypt nivå.
Altså: Mennesket kan ikke komme ”ut i verden” med mindre verden kan komme ”inn i mennesket”. Siden all erfaring nødvendigvis skjer i og for en bevissthet (og vi i den forstand ikke kan komme ut av vår egen bevissthet), kan vi ikke erfare noen ”verden-der-ute” med mindre denne kan åpenbare seg i vår bevissthet, i vår tenkning. Men da må tenkningen altså høre til i verden, være et objektivt element i verden.
Som vi ser angår dette essayet i høyeste grad den debatten om Steiners erkjennelsesteori og kunnskapssyn som det siste året har utspilt seg i Libra og i Antroposofi i Norge. Mye mer kunne vært sagt om denne essaysamlingen, som spenner vidt – fra skole og samfunn til vitenskap og filosofi. Jeg har her kun villet gi noen glimt av enkelte karakteristiske elementer. For den som vil la seg provosere, er det også rikelig å øse av – jf. Skagens nådeløse karakteristikk av tilstandene i Steinerskolen. Men den debatten skal andre få lov til å forfølge og kommentere. Boken anbefales varmt for alle tenksomme mennesker – og kanskje som sjokkterapi for de mindre tenksomme. Det er få, om noen, i dagens norske bokheim som skriver mer medrivende essays.
Forside >Essays >Den nødvendige utopi >Kritikken av «Den nødvendige utopi»