Forfatteren om «Bergakrypten»
FRA FACEBOOK 18.11.23
(Denne siden er uferdig og blir løpende oppdatert.)
Hvor mange kulturaviser har vi i Norge? Ikke mange. Morgenbladet og Vårt Land er vel i grunnen to av de fire-fem vi totalt har. Klassekampen også, selvsagt. Vi som er skjønnlitterære forfattere er henvist til disse få plattformene for kritikk og offentlighet rundt bøkene vi skriver.
I år har jeg utgitt romanen «Bergakrypten», en frittstående fortsettelse av «Hodeskallestedet» fra 1994 – den første romanen jeg har skrevet på 29 år. Den har fått svært gode omtaler i Bergens Tidende og Dag og Tid. (Jeg legger ut lenker til dem i kommentarfeltene nedenfor.)
Men jeg har også fått to svært negative omtaler i Vårt Land og Morgenbladet, den første av Åste Dokka, kommentator i Vårt Land, og den andre av Live Lundh, anmelder i Morgenbladet. (Jeg legger ut lenker til begge omtalene i kommentarfeltene.)
Nå viser det seg at disse to damene er godt kjent. De er på en podcast sammen, med et smilende dobbeltportrett, og begge er opptatt av kristendom og litteratur. (Se lenke.)
Men Live Lundh, som nå skriver i Morgenbladet, var ifølge podcastteksten «ny bokansvarlig i Vårt Land» i 2020. Pressemiljøet i Norge er jo lite. Men disse to damene lager ikke bare podcast sammen og har vært knyttet til samme avis. De skriver også av hverandre. Som man vil se av anmeldelsen i Vårt Land, inneholder ingressen: «Det kunne vært morsomt.» Ingressen i Morgenbladet inneholder også «Det kunne vært morsomt.»
Det er andre slående likheter mellom anmeldelsene, som er mere enslags teologisk kritikk enn litteraturkritikk. Dette vil det føre for langt å komme inn på her, men anledningen kan by seg senere. Her vil jeg bare nevne oppsiktsvekkende overskrifter som «Skagenrøre» og «Med djevelen inn i framtiden».
Som sagt legger jeg ut hele denne historien i kommentarfeltene. Hva skal man si?
Det er referert to prekener i romanen som begge er ordløse: Én der presten gråter sammenhengende uten å si noe i hele prekensekvensen, en annen der en annen prest er helt taus. I begge anmeldelsene er dette lille innslaget gjort til det viktigste og mest sympatiske i romanen, bare med den forskjellen at i Morgenbladet er det bare prekenen med gråt som er fremhevet, i Vårt land både prekenen med gråt og den med taushet. Dette er to svært små innslag over noen linjer i en bok på over 400 sider, det er ikke romanens kjernepunkt. Det skal litt til at to anmeldere uavhengig av hverandre ser det sentrale i akkurat dette; men (nesten) alt er jo mulig. Det kan være av de to anmelderne har helt inn i detaljene lik litterær smak og at deres leseroppmerksomhet med usvikelig sikkerhet ledes mot de samme eksempler. De har jo jobbet i samme redaksjon og laget podcast sammen, de er kanskje helt samstemte.
(1) Som jeg skrev i en annen post her, skrev jeg i 1987, mens vi bodde i Paris og Margery hadde et fransk statsstipend, utkastet til en «endetidsroman» med samme grunnidé som i «Bergakrypten». Også den gangen, for 36 år siden, plasserte jeg fortelleren i Strandebarm. Det faller naturlig for meg å velge et sted, en omgivelse, en forankring for fortelleren i noe som er kjent for meg, og som jeg selv på en eller annen måte er knyttet til. Båndet kan imidlertid være litt tynt, som i «Hodeskallestedet», der fortelleren er situert på Rjukan, som jeg ikke har personlige bånd til, men som var gunstig for fortellingen, som var knyttet til industrigjennombruddet i Norge, som igjen var knyttet til Rjukan. Men jeg fikk etterhvert flyttet fortelleren til Oslo, hvor jeg bodde i nesten ti år. (forts.)
(2) Strandebarm ble det altså, først i utkastet fra 1987, så i «Bergakrypten», som jeg begynte å arbeide med i 2018. Tilknytningen til Strandebarm er at jeg er født der. Min far var kunstmaler, men også lærervikar i bygda, det lever ennå eldre folk der som hadde ham som lærer, og som husker en hane han tegnet med kritt på tavlen, en tegning som ble så beundret at ingen strøk den ut på flere år. Jeg ble født hjemme, og overlevde såvidt, det er beskrevet i «Den forseglede ordre». (forts.)
3) Familien min flyttet fra Strandebarm da jeg var tre, så min tilknytning til stedet er mer «mytologisk» enn sosial. To andre forfattere har sterkere tilknytning til Strandebarm enn jeg – Hans E. Kinck som kom dit da han var ti år gammel, og Jon Fosse, som er født i Haugesund og vokste opp i Strandebarm. For meg er Strandebarm som jeg sa mest noe mytologisk og egnet til litterær bruk. Fosse er et sted i Strandebarm, Store Fosse og Litle Fosse er også stedsbetegnelser, navnet Litlafosse er historisk nokså vanlig. Sylvester Litlafosse, fortelleren i «Bergakrypten», har ingenting med Jon Fosse å gjøre. Det burde fremgå av selve fortellingen. (forts.)
4) Men de to anmelderne, Dokka i Vårt Land og Lund i Morgenbladet, gjør begge et stort nummer av at Sylvester Litlafosse er fra Strandebarm, begge knytter en merkelig, men identisk forbindelse mellom romanpersonen Litlafosse og de to forfatterne Jon Fosse og Kaj Skagen. (forts.)
(5) For å begynne med Dokka, så skriver hun: «Mens strandebarmingen Jon Fosse (Storefosse, kanskje?) har viet sine bøker til via negativa, har sambygdingen Litlafosse gått i nøyaktig motsatt retning. Også han vil peke på det mystiske, men velger via positiva. Han gir oss et veritabelt ras av paranormale fenomener, personer, bøker, ideer og hendelser. Her er det gnostisisme, antroposofi, middelaldersagn, færøyske klostre, underjordiske tibetanske verdener, profeter, kabbala, rosenkreuzere, steinsirkler, konspirasjoner, teosofi, dervisjer, levitører, okkulte orgier, mystikk, vanntrommer, apokryfer, psykedelika, sufisme, mystagoger, subud, grottekirker inni grottekirker, esoteriske biblioteker og Kaspar Hausers mor side opp og side ned. Da Israels tapte stammer dukket opp på side 155, ble jeg litt letta, for jeg var urolig for om Skagen hadde glemt dem. Kort sagt ser aurom heimi ut til å være stikkordet, altså den andre verden, slik Olav Åsteson fikk oppleve den i sin drøm. Vi snakker altså om alt mellom himmel og jord.» – Her opptrer det en underlig sammenholdelse av den virkelige personen Jon Fosse med romanpersonen Sylvester Litlafosse. Litlafosse kalles sågar for Jon Fosses sambygding. Disse to settes opp som motsetninger innenfor den kristne mystikken. Men det ville vært riktigere å sammenligne Litlafosse med for eksempel romanpersonen Asle hos Fosse, eller for den saks skyld Fosse med Skagen, altså romanperson(roman) med romanperson (roman), eller forfatter med forfatter. Ved at romanpersonen Litlafosse sammenlignes med forfatteren Jon Fosse, glir romanpersonen Litlafosse umerkelig over i – ja, nettopp, over i forfatteren Kaj Skagen. Det ser man også av hvordan denne glidningen skjer i selve den siterte teksten. Den begynner med Litlafosse og ender – så å si uten punktum – i Kaj Skagen. Dokka identifiserer «Bergakryptens» forteller Sylvester Litlafosse med forfatteren Kaj Skagen. (forts.)
(6) Denne identifikasjonen ser man også i Dokkas parentes, der hun kaller forfatteren Jon Fosse for «Storefosse» – i motsetning til romanpersonen Litlafosse. Her er Jon Fosse blitt en romanfigur ved siden av Litlafosse! Slik reiser den ene anmelderen (Dokka) er gåte for leseren, en gåte som den andre anmelderen (Lundh) løser fos oss. (forts.)
7) Dokkas gåte blir løst av Lundh på den følgende måten: «Boken er nemlig en dystopi satt til Strandebarm i år 2033. Her skriver Sylvester Litlafosse sin livskrønike, som samtidig blir en undergangshistorie. At den som fører pennen bærer navnet «Litlafosse», tyder på at Skagen plasserer seg som den andre, mindre forfatteren fra Strandebarm, samtidig som virkelighetens «Storefosse» nettopp har stukket av med Nobelprisen i litteratur.» (forts.)
(8) Begge anmelderne kaller nå Jon Fosse for «Storefosse», mens det klarner for leseren at «Litlafosse» ikke bare «er» Kaj Skagen, men at jeg i romanen plasserer meg selv som en mindre forfatter i forhold til nobelprisvinneren – altså at jeg med navnevalget driver en forfatterrangering, nærmest ut ifra en nobelprisutdeling som fant sted etter at romanen var utgitt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til slike personlige ubehageligheter, og ber om å bli trodd på at jeg ikke engang i enerom deltar i noen konkurranse om å være «stor» eller «mindre» forfatter. (forts.)
(9) Men hvordan kunne begge disse to anmelderne uavhengig av hverandre utpønske den samme sære og perfide ubehageligheten? Det finnes kanskje en forklaring på dette, men jeg kan ikke finne den. (Slutt på denne kommentaren.)
(Forts.)
LIVE LUNDH, ANMELDER OG JOURNALIST.
I sin anmeldelse av min roman «Bergakrypten» i Morgenbladet 17.11.23, begynner Live Lund, i avisen oppgitt som «anmelder og journalist», med det følgende:
«Innerst inne i en krok på Akademika-bokhandelen på Sydneshaugen i Bergen skulle det en gang i 2018 være lansering av Kaj Skagens Norge vårt Norge. Til å intervjue Skagen om boken stilte litteraturprofessor Arild Linneberg, og publikum besto, hvis jeg husker riktig, av broren min, meg, og én annen student. Mens diskusjonen – som melder seg i alle fall omkring hvert tredje år – om «hva det norske er», stort sett avspiser oss med brunost og bunad, ville Skagen se på nasjonal identitet i lys av mer immaterielle verdier.
Problemet er bare at tradisjon også er et spørsmål om hvor du leter, eller hva du leser – alt dette vi kjenner fra de evinnelige kanon-debattene. Når Skagen interesserer seg for en særegent norsk åndshistorie, så spiller selvfølgelig litteraturen en stor rolle. Han er for eksempel opptatt av antroposofiens tilstedeværelse, som riktig nok er iøynefallende og betydelig.
Allikevel blir hans nye roman Bergakrypten et eksempel på hvordan man ved å fortape seg i visse spor kan overdrive betydningen av det som i virkeligheten kanskje er ganske marginale fenomener. Inntrykket mitt er i alle fall at Skagens ønske med romanen er å – med humoristisk tilsnitt – vise en slags mørk understrøm av okkult søken i vår norske historie. Det kunne vært veldig morsomt.»
1. Anmelderen begynner sin kritikk med denne personlige anekdoten for å vise at forfatterens tema er marginalt og interesserer bare noen ytterst få. Dette viser hun ved at det kom så få på «lanseringen».
2. Anekdoten fra bokhandlerevenementet om Norge, vårt Norge bruker hun til å illustrere sitt syn på Bergakrypten: Ingen interesserte seg for Norge, vårt Noge, på grunn av forfatterenss og bokens marginale interesser; dette viser seg også i romanen, Kaj Skagen har i utgangspunktet «fortapt seg i visse spor» , bestemte «marginale fenomener» – les: antroposofi – som han «overdrive[r] betydningen av».
3. Denne ensporetheten hos forfatteren, vises ved at det er samme tema i sakprosaboken Norge, vårt Norge og i romanen Bergakrypten. Hun har ialllfall fått det inntrykket at det er «Skagens ønske med romanen er å – med humoristisk tilsnitt – vise en slags mørk understrøm av okkult søken i vår norske historie».
4. Jeg vil ikke her tolke min egen roman, men siden anmelderen omtaler meg som person og hva jeg ønsker, er jeg primærkilde i saken. Det var ikke mitt ønske å skrive en roman om en okkult undergrunn i norsk historie. Det er nesten uforståelig for meg at noen kan lese Bergakrypten slik. Ingen som leste den under forarbeidene oppfattet den slik. Romanen hadde iallfall fem profesjonelle, litterært skolerte gjennomlesninger før siste hånd ble lagt på teksten. Ingen drømte om at dette skulle være en okkult nogeshistorie. Jeg kan sverge på at dette ikke var mitt ønske.
5. Anekdoten som Morgenbladets anmelder bygger på, historien fra bokhandelen, er ikke sann. Det lille møtet i Bergen som hun utgjorde en tredjedel av pubilikum for, var ikke en «lansering» av Norge, vårt Norge, som hun skriver. Det var et uhøytidelig arrangement som bokhandelen selv tok initiativet til og stod for, en av flere presentasjoner av nye bøker. Men arrangøren hadde åpenbart ikke gjort noe særlig mer for arrangementet enn å invitere forfatteren og kanskje sette opp en plakat, hva vet jeg.
6. Lanseringen av Norge, vårt Norge var vel heller et møte på Litteraturhuset i Oslo 22. oktober samme år, der jeg innledet sammen med Rune Slagstad, og det etterpå ble ført en samtale om boken mellom Slagstad, meg selv og Cato Schiøtz. Møtet var i Wergelandsalen, det var stappfult, slik at man måtte hente inn stoler, folk stod langs veggene og satt i oppgangene, mellom 200 og 300 mennesker var til stede. Rune Slagstads innledning, med mitt svar, kom på trykk i Klassekampen etterpå. Boken fikk femten-tyve omtaler i pressen, og lå i etpar uker på bokhandlernes bestselgerliste, kom i to opplag og ble trykket i 5000 eksemplarer.
7. Konklusjonen overlater jeg til leserne.
ÅSTE DOKKA: «SKAGENRØRE, DIRECTOR’S CUT», VÅRT LAND 30.10.23 (1)
Denne anmeldelsen av min roman «Bergakrypten» kunne lett ha havnet i Vårt Lands matspalte. «Skagenrøre» er jo en klassisk skalldyrsalat. Romanen karakteriseres også som «en Egon-restaurant av maskulin nostalgi». Også en annen gang har jeg opptrådt i Vårt Land under kulinarisk overskrift, nemlig i Heidi Marie Lindekleivs utmerkede intervju med meg i forbindelse med Norge, vårt Norge 20.03.18 – da var overskriften: «Skagensalaten». Det finnes også en dansk ølsnaps som heter «Skagen Porse», og dessuten en «Skagenpizza».
Men i dette notatet vil jeg kommentere det føgende avsnittet fra Åste Dokkas anmeldelse:
«En uhorvelig mengde navn nevnes også i romanen. De er ikke aktører, men referanser. Med andre ord driver Skagen av en eller annen grunn namedropping, og den er like manisk som lista over. Adalbert Morgenstjerne, Porcius Smit, Gershom Scholem og Hølgje Knipetak fra Mæl ad infinitum. Jeg ble uvegerlig sittende og google, noe som tok meg ut av lesinga. Mange av personene har levd, også de med de mest fantastiske navnene, en del har det ikke.»
Dette stusset jeg over, for av de fire nevnte navnene som ifølge Dokka ikke er aktører i romanen – «Adalbert Morgenstjerne, Porcius Smit, Gershom Scholem og Hølgje Knipetak fra Mæl» – så er tre av disse fire aktører i romanen, én av dem sågar en viktig biperson.
Adalbert (eller Bjart) Morgenstjerne er fortelleren Sylvester Litlafosses far. Han er viet et eget kapitel i boken. Dette kapitlet er på 22 boksider. Bjart Morgenstjerne er er viktig biperson i romanen også fordi han er en hovedperson og fortelleren i den foregående romanen, Hodeskallestedet. Adalbert Morgenstjernes erindringer fra det tyvende århundrede fra 1994. Men enda viktiger er at Bjart, Sylvesters biologiske far, i sine betroelser til sønnen introduserer et hovedmotiv i romanen og i Sylvesters liv, som Dokka ikke berører og som jeg også vil unnlate å presentere, men som ingen noenlunde oppmerksom leser kan unnlate å se, og som andre anmeldere som en selvfølge har pekt på.
Dokka sier at hun måtte google denne bipersonen i Bergakrypten. Nå har jeg googlet ham selv, og det gir endel treff som viser til Hodeskallestedet, men altså foreløpig ikke til Bergakrypten, den er for ny. Men også Hølgje Knipetak er aktør i Bergakrypten. Man finner ham på side 254, i kapitlet om det lille samfunnet på Atraa i Tinn, hvor det står:
«Noen prest hadde de ikke, slik at trangen til religiøst fellesskap måtte fylles på kvekernes måte med bønn, sang, vitnesbyrd og samtale, og her var de så heldige å ha blant seg syndikalisten, grundvigianeren og swedenborgianeren Hølgje Knipetak fra Mæl, som hadde vært en barndomsbekjent av Tristian Ruglebarm og deltatt i haugianernes frimenighet på Rjukan. Hølgje påtok seg å sørge for at kirken på Atraa alltid stod åpen og ble holdt i god stand, og klatret sågar opp i den største blodbøken og talte kort og fyndig til forsamlingen om «urkristendomens atterkomst», og stemte deretter i med Grundtvig-salmen Blomstre som en rosengård, og fikk til slutt hele forsamlingen til å synge med. (…) Det lød langt utover Tinnsjå og opp mot Gausta, så Diderik Henrik Ulrik trodde både bjørn og gaupe måtte begi seg til bygds for å synge med.»
Navnet «Knipetak» er knyttet til Tinn, nærmere bestemt til Austbygdi, og er omtalt i H.H. Einungs Tinn soga, bind 2, side 25. Det kommer opp hvis man googler på Nasjonalbibliotekets bokhylle. Da får man det også opp i romanen Hodeskallestedet, for her møter vi Hølgjes far, Hellek Knipetak. Navnene – inklusive fornavnet «Hølgje» – er altså ikke rene konstruksjoner, men har røtter i Tinn, og er valgt gjennom studier av lokalhistorien.
Også Porcius Smit er aktør i Bergakrypten. Han er Bjart Morgenstjernes advokat, og spiller en rolle i forbindelse med Tristian Ruglebarms begravelse og Bjart Morgenstjernes dødsbo med biblioteket og den såkalte «menneskemaskinen», som har sin bakgrunn i «ørretturbinen» fra Hodeskallestedet, drivkraften for det store blikkchakra som stiger opp fra fossejuvet under 1. maitoget, skremmer eselet til Hølje Høljesson og styrter Bjart Morgenstjernes far i døden. Disse navnene – og selvfølgelig også Tristian Ruglebarm og Isa Lorsa, hovedpersoner i Hodeskallestedet – ville være kjente for leseren av Bergakrypten om man tok den foregående romanen med i betraktningen, noe som forhåpenligvis kan skje med tiden. Det følger også et tredje bind, «hvis Gud tillater» det.
Men Gershom Scholem er ikke aktør i Bergakrypten, det har Åste Dokka helt rett i, han er den fremste kjenner av kabbala i moderne tid, professor i jødisk mystikk og forfatteren av en berømt bok om jødisk mystikk. Scholem har hatt stor innflytelse i litterære kretser, og gir 727 000 treff på internettet. I Bergakrypten nevnes han i forbindelse med en invitasjon Sylvester Litlafosse får fra en viss Joseph Lorenz Himmelblau, som også er aktør i Bergakrypten.
Forside >Forfatteren om «Bergakrypten»