Gyldendals romankonkurranse 1982
Goddag, dette er Sigmund Hoftun
«Den nye romanen jeg nå begynte på, var en videreføring av de to forrige – En elv under gaten hvor jeg hadde fortalt historien om min første store kjærlighet, og Barføtt gjennom Europa som igrunnen handlet om min kamp med Steiner. Bakgrunnen for det nye arbeidet var de to ekteskapene som var gått istykker. Jeg skrev stadig selvbiografisk, men det selvopplevde gikk i høyere grad over i fiksjonen. Jeg ville oppreise en meningsstruktur av mine eksistensielle ruiner. Jeg tenkte romanen som et mytisk bilde med realistisk form, og skrev mine egne drømmer inn i den. Den kvinnelige hovedpersonen var både symbol og person, og jeg skildret henne som jeg så henne mens hun levde sitt eget liv for meg under arbeidet.
På nyåret i 1982, da jeg var nesten ferdig med førsteutkastet, annonserte Gyldendal Norsk Forlag sin romankonkurranse. Den ble presentert som tredje runde av de store nordiske konkurransene i 1931 og 1963, som ble vunnet av Sigurd Christiansen med To levende og en død og Finn Alnæs med Koloss.Det var et halvt år til innleveringsfristen, og jeg trodde det skulle gå, men arbeidet under tidspresset fra morgen til kveld med manuskriptet. Jeg begynte å få vondt i nakke, skuldre og rygg, men syntes ikke jeg hadde tid til å ta pauser. Etterhvert klarte jeg ikke å sitte lenger, men lå på ryggen i sengen mens jeg skrev videre med blyant på en blokk jeg holdt opp i luften over meg. Da jeg skjønte at jeg snart ikke ville klare å komme opp fra sengen i det hele tatt, fikk jeg krøket meg til min antroposofiske lege Egil Tynæs, som i 2004 ble drept under oppdra for Leger uten grenser i Afghanistan. Han sendte meg til en tysk fysioterapeut, som knadde djevelskapen ut av meg på to uker, og truet meg med invaliditet om jeg ikke begynte med daglig mosjon, minst en times løpetur hver dag. Jeg trodde henne, bet skammen i meg og kjøpte treningstøy; i grålysningen, mens ingen kunne se meg, snek jeg meg ut i shorts og joggesko – et sjokk for mitt selvbilde og et radikalt identitetsskifte – og gav meg til å løpe og gå mellom husene, alt mens jeg kastet skremte blikk til alle kanter for å se om noen lo.
Etterhvert fant jeg veien fra Minde over Årstad og løp inn turveien langs Svartediket, og derfra kunne jeg komme opp til Rundemanen eller helt opp på Vidden. Da jeg hadde holdt på med dette en stund, ble jeg avhengig av det, ikke bare for den fysiske aktivitetens skyld, men like meget fordi den daglige turen opp i fjellet gav meg en følelse av frihet og overskudd. Jeg begynte å gå lenger og lenger, og startet hver dag med å gå opp på Ulriken eller Løvstakken, og så løp jeg hjem. På denne måten kom jeg inn i en uanet verden av naturnærhet som opphevet min ensomhet og kunne knekke den tyngste depresjon. Det ble en vane hos meg å gå ut hver gang jeg kjente nedtrykthet, og ikke gå hjem igjen før den var lettet. En gang slapp den ikke taket før jeg hadde gått opp på toppen av Ulriken og halvveis over Vidden; da kunne jeg bryte av og gå ned den bratte stien til Svartediket, og kom hjem igjen lys til sinns etter fire timer, en billig pris for sjelens balanse.
Mot slutten av arbeidet snakket jeg med Finn Alnæs og fortalte ham at jeg holdt på med en ny roman som jeg ville sende inn til Gyldendals konkurranse. Han ble taus en lang stund før han sa: «Jeg vant sist. Da må du vinne nå. Vi er forbundet. Jeg vet det. Det er helt sikkert at du vinner!» Et par måneder senere, en regnfull formiddag, ringte telefonen hjemme, og da jeg tok den, var det en høflig mann som presenterte seg:
«Goddag, dette er Sigmund Hoftun.»
Han fortalte at romankonkurransens jury, som bestod av ham selv, Janneken Øverland og Brikt Jensen, var blitt enige om å dele ut tre førstepriser, til Jon Michelets Terra roxa, Nils Johan Ruds Ekko i det gamle tun og Broene brenner. Alle tre jurymedlemmer hadde kjent igjen både Rud og Michelet på stilen, selv om manuskriptene var anonymisert, men ingen kunne kjenne igjen meg, for ingen hadde lest noe av meg. De tre vinnerne fikk femti tusen kroner hver. I tillegg valgte Bokklubben Nye Bøker Broene brenner til månedens bok for oktober 1982, med et opplag på over førti tusen eksemplarer. Det gav en stor inntekt for meg, som var vant til å leve fra hånd til munn. Men det viktigste var at jeg som forfatter – i alle fall for en kort stund – ble flyttet fra litteraturens periferi til dens opplyste sentrum og kunne ta tidsskriftet Arken med meg inn i lyset. Det var selvsagt en personlig tilfredsstillelse, men jeg tenkte straks på hvilke muligheter denne plattformen kunne gi meg, og hva jeg skulle bruke den til.»
Fra Kaj Skagen, Den forseglede ordre. Opplevd og tenkt 1949-2019
Juryens begrunnelse
«Broene brenner er en roman om vår samtid. Hovedperson og katalysator er en ung mann som kommer i drift etter et strandet ekteskap. Han og de fleste av personene er vandrere på leting i rykende branntomter. Boken er et generøst og ambisiøst forsøk på å favne en verden der fyrlys er sluknet og verdisystemer falt i grus.
Geografisk beveger vi oss med bokens personer fra Norge til steder som Berlin, Praha og Kreta. Også i form og tema spenner boken vidt, fra realistiske skildringer av ungdom og ungdoms fortvilelse og desperasjon, over skarpsindige diskusjoner om samfunn og nihilisme til prosalyriske visjoner av et liv i frihet og kjærlighet. Det er en bok om politikk, men også om metafysikk, om hva vi har på denne jorden å gjøre.
Og som renning i veven løper en menneskelig grunnholdning som nekter å la seg sette på en enkel formel, fordi den samtidig skal ha plass for utbrudd, eldgammel myte og ny, søkende religiøsitet. I beste forstand en europeisk roman med høy temperatur og på et høyt refleksjonsnivå.»
Tilbake til Broene brenner