MENY

Forside >Romaner >Himmelen vet ingenting >Ettertanker

Ettertanker

Etterord til nyutgaven av Himmelen vet ingenting av Hans Fredrik Dahl

Når nå leseren har vært igjennom Himmelen vet ingen ting, og kanskje fordøyd forfatterens forord til denne nyutgaven, gjenstår likevel et spørsmål: Bringes spørsmålet om Sigmund Hoftuns selvmord opp på et høyere nivå? Forfatteren synes jo å mene at det under den faktiske virkeligheten ligger en sannere virkelighet, som romanen kan finne ut av ved at å gjøre hendelsen mer forståelig for alle gjennom sin fortolkning. Har det skjedd  i dette tilfellet? Har kunsten faktisk hjulpet forståelsen av saken i seg selv?

Det er berettiget å reiset dette spørsmålet fordi selvmordet i seg selv bringer noe mystisk og gåtefullt inn i verden. Plutselig klippes livstråden over, og vi andre står der med våre forvirrende spørsmål – hva kunne fortsettelsen vært? Og med en underliggende tvil – kunne tragedien vært unngått? Kunne jeg  forhindret den? Det ufullendte i situasjonen kaller nettopp på tanken – ettertanken – og gjerne ved at fakta og fiksjon blandes, som i denne romanen. Selvmordet er slik sett et velegnet utgangspunkt for videre-tenkning gjerne i fiksjons form. Verdenslitteraturen er da også full av død for egen hånd – fra Lucretia (som ble voldtatt av en romersk konge) til Goethes unge Werther,  og for Norges del: til Ole Richters tragiske død i 1888 slik den behandles av Bjørnson i Paul Lange og Tora Parsberg.

Føy så til at det kulturelle selvmord bringer så mange, så dype og til dels så motstridende aspekter inn i hendelsen at det især påkaller ettertanken. De kreftene som preger hovedpersonens kamp med omgivelsene er kanskje kulturfaktorer, kanskje åndelige bevegelser, i det hele tatt ting som ligger dypt under hendelsene. Skagen kaller dem ”en sannere virkelighet”. Men det kulturelle selvmordet kan også knyttes til det mer trivielle – til skuffelsen over en mislykket karriere, for eksempel, eller en forbigåelse av særlig sårende art. 

Kultur-selvmordet fascinere oss kort sagt ved at det aktiviserer så mye mer enn det enkelte mennesket der og da. En hel generasjon var opptatt av Enevold de Falsen, som kastet seg utfor bryggen i Christiania en vinternatt i 1808, i fortvilelse bl.a. over tilstandene i byens teaterliv. Kalle Løkens selvmord hundre år etter anses minneverdig både i kunsthistorien og teaterlivet – han var jo så vel maler som skuespiller, hvilket gir tragedien en dobbelt bunn. Tor Jonssons skjebne i samme retning har vært et samtaleemne i vide kretser bestandig, skjønt ikke offentlig før i Ingar Kolloens biografi om ham. Stig Sæterbakkens selvmord i 2012 plager alle ennå. Var det motivert i motstanden han møtte i forbindelse med invitasjonen til den mildt sagt kontroversielle David Irving? Og så videre. 

I det hele tatt: Når en kjent person i kulturlivet tar avskjed med livet på denne måten, vil det angå mange – tross de tabuer som måtte gjelde omtalen. Dype krefter kan være i sving. Men  hvilke?

At Sigmund Hoftun faktisk begikk selvmord i 1985, er kjent nok. Det står i dag i Wikipedia. Det står også at hans død hadde sammenheng med en konflikt innad i landets største forlag, der ledelsen gikk for å være stram økonomisk. Slikt påkaller naturlig nok interesse. Det samme gjaldt et bestemt medieoppslag – Dagbladets førsteside 24. oktober 1984, der det med krigstyper het at ”Gyldendal sprekker” – som følge av den samme forlagsmannens ønsker om å bryte ut og danne et nytt forlag. 

Alt dette tematiseres i Kaj Skagens roman: Forlagsmannens planer, ledelsens økonomiske påholdenhet, avisens sensasjonstrang. I det ytre altså  en fortelling med kjente aktører. Men er den derfor en nøkkelroman, slik den ble lest i 1980-årene? Det vil jeg ikke si. Til tross for at den låner enkelte trekk fra virkelige personer (jeg selv blant dem, ansvarlig for Dagbladets oppslag), inngår detaljene i en større fiksjonal helhet. Vi står overfor en blandingssjanger som kan kalles fri fortelling med basis i realia – en roman altså, med utgangspunkt i en faktiske hendelse, skjønt fri i fortolkningen av hvorfor hendelsen fant sted. Fri i sitt forhold til konteksten, kan man si.

Helten i Skagens fortelling er Hoftun. Han tegnes entydig positivt og med en sans for litteratur som man må beundre. Var man en manusleser som han! Bokens fortellende jeg, en av hans unge forfattere, vitner om det. Han får sine ideer diskutert og kommentert i detalj. Men vår forlagsmann tvinges inn i en bakevje, finner sitt litterære skjønn overprøvd og sin sans for kvalitet forbigått i forlaget som helhet. Årsaken til dette igjen tegnes ikke bare som en strid om lønnsomhet men som en dyp konflikt i selve samfunnet, mellom kultur og kommersialisme: mellom det å se de lange linjene i nasjonens åndsliv, hvilket Gyldendal i sin tid gjorde, kontra å underkaste seg det kjappe pengeveldet, de lett tjente prosenter som strømmer inn – med alt hva det innebærer for ens syn på tradisjon, verdier og åndelighet.  

Er dette riktig? Vel – kommersiell er verden blitt, dessverre, det er sant nok. Men gir Skagens roman en riktig forståelse av hvordan dette slår ut, anno 1985 eller for så vidt i dag? Kravet om inntjening også innen kulturlivet underkastes her en skarp kritikk som gjelder hele Norge etter 1945, i kjent antroposofisk stil. Alle tenker bare på penger. Ånden er glemt.  En helt legitim tolking selvfølgelig, men altså ut fra et tydelig parts-syn på hva som er gått galt i fedrelandet. 

Til de kommersielle hører den moderne Gyldendal-ledelsen, og fremfor alt redaksjonen i den fordums kulturavis Dagbladet, som nå bare synes interessert i kjendisstoff og fjas for pengenes skyld.

Dette gir nok emnet en enhetlig forklaring. Men detaljene, hva med dem? Motsetningen mellom før og nå, kultur og kommers, er nok overspilt. Den passer i romanen, men halter som virkelighetsbeskrivelse.  Den samme forlagsmann som prises for sin åndelighet, søkte jo selv stillingen som kulturredaktør i det foraktelige Dagbladet ved årsskiftet 1984–85 (det fremkommer av Solstad-biografien Storoksen). Så helt rendyrket kulturell kan han neppe ha vært. 

Avisen hadde forresten oppgang, ikke truende nedgang, på den tiden romanen foregår. Nedgangen for papiravisene kom senere enn her fremstilt.

Når Gyldendal-ledelsen karakteriseres som i særklasse kommersiell, sannsynliggjøres det i romanen ved at forlagssjefen hentes fra godteribransjen – å selge sjokolade er det samme som å selge bøker, er visst hans motto i Himmelen vet ingen ting. Men dette er jo helt ute av virkeligheten. Den mannen som tok over Gyldendal-ledelsen i 1980 – Andreas Skartveit – var en velskolert humanist og mangeårig forlagsmann, sjef for Det Norske Samlaget, og slett ingen sjokoladeselger, hvilket jeg selv kan bevitne som redaktør for den meget seriøse bokserien Det moderne Norge. Konfliktene rundt Gyldendals økonomi-styring var i det hele tatt en annen i virkeligheten enn i romanens verden. Legitimt for romanen som idéskildring selvfølgelig – om den store kommersialisering av Norge – men mindre som kilde for de objektive data som skal forklares. 

La meg også nevne at motivene for de nokså illojale planene om et nytt forlag, underkjennes. I virkeligheten ble de forsøkt realisert ved å kontrahere håndfast kapital for det planlagte foretaket, noe som gjør at de slett ikke bare kan slås bort som luftige kulturplaner (kilde: Niels Chr. Geelmuydens bok Hegnar).

Hva Skagen i sitt perspektiv ikke tematiserer, er det personlige i denne tragedien – at vår forlagsmann dessverre følte seg forbigått av Gyldendals styre, og at årsaken til hans nederlag (det ble aldri noe av det alternative forlaget) skyldtes en tilbøyelighet til å gi opp og overgi seg til selvmordet, hvilket mange ikke forstod – jeg selv, blant andre. Dette understreker enda mer at Skagens bok er en roman, som må leses som sin egen fortelling, delvis uavhengig av virkeligheten.

Nå vil jeg ikke si at konfliktene slik de tegnes, ikke kan ha hatt en slik underliggende ideologisk komponent. Motsetningen kommers-kultur kan tenkes som den dypere drivkraft i dette drama. Men jeg har det ideal at en fortolkning skal være mangetydig og stille seg åpen for flere muligheter, også momenter av den art jeg har omtalt. Den må ta høyde for mulighetene, være mangetydig ved å vise hvor kompleks sammenhengene kan være.

La meg si litt mer om dette. Selv om det kan reises innvendinger mot behandlingen av realia, er Himmelen vet ingen ting som roman god, til dels meget god. Spesielt kan framheves slutten. Møtet i forlaget styre og skildringen fra styrerommet, griper (jeg aner ikke om det skjedde faktisk slik). Det samme gjør avslutningen, der alle aktørene må dele skyld og ansvar for at denne mannen med alle sine kvaliteter går under. Til og med Dagblad-journalisten får en liten rolle – den vil jeg absolutt akseptere. Ikke at selvmordet skjedde slik, langt i fra.  Skagens roman maler her et fullstendig surrealistisk tablå – vellykket etter mitt syn. Men i romanen får det mening gjennom fortolkningen – og det er vel hovedsaken.

Alt i alt en tankevekkende bok – og en roman som ikke lenger kan avvises.


Kritikken

Kritikken av kritikken

Forfatteren om boken

Svensk utgave


Forside >Romaner >Himmelen vet ingenting >Ettertanker