Kritikken av «Livets tre»
Med disse legendene er Kaj Skagen blitt vår mann
Av Eyvind Skeie
Avisen har gitt meg litt kort tid til å skrive om Kaj Skagens legender. Men om jeg hadde fått mer, ville det likevel ikke ha vært nok.
Kaj Skagen har et nærmest perfekt språk til å gjenfortelle og dikte videre på det store materialet han har næret seg av, for det meste hentet fra den jødisk/kristne tradisjonen, men også fra andre steder, som for eksempel fra babylonske og sumeriske myter.
Når jeg skriver at Kaj Skagen har et nærmest perfekt språk for dette, mener jeg med det at han med sine ord og setningsbygninger makter å vekke den lengsel som bor i fortellingene og gjenfortelle dem med et språk som både respekterer og røper den visdom som bor i dem. For en trenet leser går det an å lese legendene forholdsvis fort, identifisere motivene og finne ut omtrent hvor de hører hjemme. Men den som leser slik, er blitt et offer for den rasjonalisme og forbrukermentalitet som fortellingene i seg selv vil bekjempe.
Det handler om å gi seg tid til å dvele, til å omgås med livsmysteriet i ro og ærbødighet. Selve ordet «legende» kommer av latin «å lese» og betyr i sin grammatikalske form «noe som bør leses», eller «anbefalt oppbyggelig lesning». Legendene foregir ikke å være sanne i historisk-vitenskapelig forstand. Men de kretser omkring sannheten, grunner på den og gjemmer den i seg på et annet nivå.
En av hovedlegendene i Kaj Skagens bok er den som handler om hvordan Livets Tre i Paradiset til syvende og sist blir det samme tre som den korsfestede dør på. Dette er en legende som finnes i mange forskjellige variasjoner og som Kaj Skagen gir oss i sin versjon. Dette er den bærende legende i Skagens bok, ved siden av de overveldende fortellingene om Nimrod og menneskenes ondskap i urtiden og fortellerteksten om Hiram og Salomos tempel, også kjent fra frimureriet.
Personlig hadde jeg under lesningen en fornemmelse av at Kaj Skagen kommer mest til sin rett når han løfter frem eksistensens mørke sider, da har han et betydelig dikterisk trykk, samtidig som han klarer å bevare legendes enkelhet og dragning.
Det er mange måter å lese slike tekster på. Noen vil lese dem med en form for intellektuell erkjennelsestrang, mens andre vil gå til dem på en mer umiddelbar, nesten barnlig måte. Enkelte vil lese dem på begge disse måter og finne grunn til å vende tilbake til dem gang på gang, kanskje også lese andre versjoner av de samme motiver (Kaj Skagen har en enkel kildeangivelse i boken).
Nevnes må også Bjørn Bjørneboes illustrasjoner, hvor han på sin spesielle måte leter frem lyset i og omkring sine mørke figurer. Ikke overraskende viser Bjørn Bjørneboe her sin sikre evne til å finne frem til figurenes og symbolenes essens og la dem få kraft på boksiden.
Under vandringen i Kaj Skagens bok fikk jeg mange tanker. Mangt og mye som jeg har lest opp gjennom årene ble reaktivert og kom tilbake. Men det var også glimt av ny oppdagelse, gledesstøt og begeistring.
For noen av oss er legenden, fantasien og myten en nødvendig omvei til troens visdom. Med disse legendene er Kaj Skagen blitt vår mann.
Bergens Tidende 24.12.2002
Forside >Romaner >Livets tre >Kritikken av «Livets tre»