Kritikken av «Nattens grenser»

Stille netter i Bergen

Kaj Skagen, snart 76 år, slutter aldri å overraske.

Av Jan Nyberg

Det er ikke mer enn et år siden Skagen kom ut med undergangsromanen «Bergakrypten». Den hadde han angivelig brukt 36 år på å skrive. Nå er han tilbake med det han selv kaller en kjærlighetshistorie. Det er den også. Den er liten, tett og fengende.

Hovedpersonen er forfatter, i midten av 70-årene, ikke så ulikt Skagen selv. Det er ikke uttalt at han bor i Bergen, men heller ikke så vanskelig å fatte.

For bergensere er det lett gjenkjennelige landskap. I boken heter Kalfarveien Korsfarveien, Seiersbjerget Malmbjerget, Lungegårdsvann Ladegårdsvannet, Smålungeren Lille Ladegårdsvann, Sjømannsmonumentet Krigsseilermonumentet og Munkestuen Nonnestuen, osv. Innimellom noen avstikkere til Collioure, Paris – og mest sannsynlig Odda.

Langt fra politisk korrekt

Kjærlighetshistorien i boken dreier seg først og fremst om forfatterens grenseløse forelskelse i en fransklærer på Katedralskolen. Henne møter han da hans sønn plutselig står på døren etter 18 års uvitende farskap. Sønnen blir tvangsinnkrevet på skolen, og faren må ta foreldresamtale med lærerinnen. Det skal bli skjebnesvangert.

Historien beveger seg fritt og sømløst i tid og rom gjennom en femtiårsperiode, der hovedpersonen gjør alt for å vinne sin store altoppslukende kjærlighet. Politisk korrekt er det så langt fra og begjærets grenser skal stadig overskrides.

Som vanlig i Skagens bøker, mangler det ikke på referanser til kulturhistoriens store navn. Det være seg fra litteraturen, filosofien, esoterikken, teosofien eller kunsthistorien. Ja, de er alle med: Dante, Platon, Goethe, Dostojevskij, Hesse, Ibsen, Munch, Rodin, Strindberg og Garborg. Men heldigvis ikke så altomfattende som jeg ofte synes Skagen kan bli når han skal sette ting i sin sammenheng.

Mange gode twister

Selvironisk greier forfatteren også å være. Når lærerinnen spør sønnen om hva faren skriver på, svarer han lakonisk: «En trilogi om Aftenlandets undergang.» At hovedpersonen også skal ha skrevet sin eneste kjærlighetsroman som debutbok, «Spillersken», som lærerinnen er så betatt av, og skal bokstavelig talt spille en viktig rolle i historien, er også litt morsomt. Dostojevskijs Spilleren, er uunngåelig å tenke på.

Det er også uunngåelig å lure på hvorfor forfatteren hevder Strindbergs «Svarta fanor» fratok ham Nobelprisen og satte ham på kant med hele det svenske kulturlivet på samme måte som Skagen selv ble ekskludert etter Bazarovs barn. Noen høye tanker skal en tross alt ha om seg selv.

Det er mange gode twister i denne historien som fortellermessig skaper stadig nye spenninger og driver kjærlighetsdramaet fremover og klistrer leserne til sidene. De mange erotiske skildringene over side etter side, er så godt som fri for floskler og er virkelig noe av det beste jeg kan huske å ha lest av en norsk forfatter.

Nattens grenser er ikke bare velskrevet. Den er også visuelt god, med sine mange maleriske scener. Det bør kunne være et godt forelegg for en kjærlighetsfilm fra Bergen med bred appell til en hel verden for en filmregissør som vil ta tak i boken.

Uten å avsløre noe av historiens klimaks, kan jeg si så mye som at det vil overraske de fleste. De gamle er ikke bare de eldste, men kanskje også de beste.

Bergens Tidende 31.10.202

________________________________________________________________________________________

_________________________________________________________________________________________

Sjølvironisk om kjærleik og metafysikk

Eivind Tjønneland

Kaj Skagens roman Nattens grenser ber «En kjærlighetshistorie» som undertittel. Med unntak av Himmelen vet ingenting (1988), har alle romanane til Skagen meir eller mindre handla om tilhøvet mellom metafysikk og kjærleik. Den fyrste romanen En elv under gaten (1976), hadde innslag av prosatekstar frå En lykkejegers bekjennelser (1975). Tek ein omsyn til dette, feirar Skagen i år femtiårsjubileum som romanforfattar. Antroposofien kom inn som eit nytt tema i Barføtt gjennom Europa (1978). Kjærleiksskildringa Broene brenner (1982) vann Gyldendals romankonkurranse og vart Skagens gjennombrot i sjangeren. Tristian Ruglebarm i Hodeskallestedet (1994) kombinerte kjærleiken med filosofi og antroposofi. Så gjekk det 29 år til Bergakrypten (2023), Skagens særaste og mest utilgjengelege roman. Men kjærleiken vanta ikkje der heller.  

Nattens grenser skildrar samspelet mellom minne, kjærleik, draum og notidig handling. Den 75 år gamle hovudpersonen og eg-forteljaren ser korleis arbeidsrommet er «forfalt til museum for sunkne livsepoker». Han minnast gamle kjærester, og me får òg ein detaljert og vittig framstilling av korleis han treff kona si, Maia. Kvinnene har styrt livet hans, det er «som et spill der terningene kastes fire eller fem ganger, alltid av en kvinne». Ein stad kallar han seg sjølv ironisk for «un vieux cochon», ein gammal gris, som er vorten slik «kanskje av den blotte redsel for å visne».

Sjølv om boka reflekterer over samanhengen mellom forelsking og det guddommelege, stengjer ikkje metafysikken for handfaste erotiske skildringar av kvinnekroppen: «stillingen fremhevet hoftepartiet, som ble innbydende skutt ut mot meg i den ettersittende ullkåpen, som føyde seg etter kroppslinjene så nøyaktig at hun virket avkledd i alt det vinterlige.» Sjølv om slike augneblink skal vere inspirert av den heilage anden, som hovudpersonen sidestiller med eros, vil Skagen òg glede mange ateistar med kvinneskildringane sine.

Kjærleiken vert letterare å skrive om når ein ikkje er lukkeleg: som i ventinga, uvissa og uroa. Difor ender eventyra når dei elskande endeleg får kvarandre. «Den erotiske kjærligheten når sitt høydepunkt i streben etter noe uoppnåelig», held Maia frem. Mennesket si einsemd er både utoleleg og umogleg å unngå. Kjærleiken vert «transcendent» av ulike grunnar: alt frå at nokon «is playing hard to get», til religiøs mystikk, frå svoltne auge som ikkje får nok av pupper og lår, til at det heilage gjer elskhugen uforståeleg.

Skagen sausar saman desse ulike nivåa. Dette er lett å kritisere, men er samstundes styrken ved romanen. Hovudpersonen tippar fleire gonger over i det medvetent sjølvparodiske ved at han gjennomskodar motsetninga mellom religiøs retorikk og sanseleg attrå. Når han treff ei ny dame, heiter det: «Det var et paringsritual der litterære og religiøse betroelser inngikk i opptakten til samleiet; dannelsen legitimerte brunsten og hevet den opp på et høyere nivå, boksnakket og gudeligheten var afrodisiaka.»

Når hovudpersonen er åleine, fiskar han etter aure. I Hodeskallestedet lærte Adalbert Morgenstern seg tolmod, å studere naturen, og dessutan konsentrasjon og viljestyrke gjennom fiskinga. Dette er eigenskapar «som dannet forutsetningen for all fremgangsrik forskning, kunstnerens seire og mystikerens erfaringer». 

Det er von i hengande snøre. Fisking kan vere dramatisk, men det er eit unntak. Viss dramatikken vert det einaste i kjærleiken, kan ein lett gå glipp av dei forvitnelege eigenskapane til fiskaren. Skagen tenkjer sjeldan kjærleiken med aurefiske som førebilete – utanom den delen som handlar om å få nokon på kroken. 

Han skildrar korleis livet vert endra når fiskelukka kjem, og tragedien som råkar personane når dei ikkje får fisken på land. Skagen er glad i brå og plutselege vendingar, til dømes frå einsemd og fortviling til lukke. Lidinga og det uventa skjelsetjande møtet står i sentrum.

Plutseleg forsvinn partnaren brått, slik Rakel flyktar frå Kristian i Broene Brenner, eller Tristian frå Isa i Hodeskallestedet. Då vert forsvinninga eit mysterium for dei som står att og lengtar. Skagen har publisert mange dikt- og essaysamlingar, men aldri noko teaterstykke. Likevel vert romanane styrt av ein dramatisk rytme.

Hjå Skagen har kjærleiken alltid gått på livet laus. Det er spanande å fylgje dei mange dramatiske omslaga og dei livsendrande og lagnadstunge forviklingane. Forfattaren er vorten eldre, men eldhugen har ikkje slokna. Romanen er skriven med driv og overskot og held lesaren fangen. Blandinga av metafysisk alvar og komisk distanse var særeigen for dei to siste romanane. Den siste romanen fører dette prosjektet vidare: I Hodeskallestedet skreiv Tristian Ruglebarm ein roman med tittelen «Nattens Grenser», ein trilogi om den religiøse psyken og Johannes Mørcks strid med trua.  

Dette forhindrar ikkje at Skagens roman Nattens grenser er meir tilgjengeleg enn dei to føregåande – særleg for lesarar som ikkje er særskilt interessert i esoteriske og antroposofiske spekulasjonar. 

Dag og Tid 28.11.2025

_________________________________________________________________________________

Forside >Romaner >Nattens grenser >Kritikken av «Nattens grenser»