MENY

Forside >Sakprosa >Bazarovs barn >Øystein Rottem, Ane Farsethås og Bazarovs barn

Øystein Rottem, Ane Farsethås og Bazarovs barn

Av Kaj Skagen

I Vagant 1/10 gir Ane Farsethås sin versjon av en visitt som Øystein Rottem avla meg for 27 år siden, i debatten om Bazarovs barn i 1983, nemlig innlegget «En heksedoktors tale» i Ny Tid 7.12.83.

Farsethås mener at denne visitten kan tillegges «ekstra tyngde» fordi Rottem «sier seg enig i en del av kritikken mot venstresiden». Han skulle således ha inntatt en ideologisk fri posisjon som gav ham særlig troverdighet da han hevdet at jeg med vilje «feilleste» mange enkeltforfattere og enkeltbøker for å få dem til å passe inn i min kritikk. Da så Rottem vekk fra muligheten for at denne litteraturen kunne gi grunnlag for en annen tolkning enn hans egen. Riktignok åpner Rottem i innlegget sitt for at jeg ikke bare leste feil med vilje, men også var blind: «Skagen er en rasende kyklop som har mistet det ene øyet han har, og slår om seg med blindt raseri.» Det er kanskje slike formuleringer som snart tretti år etter får Farsethås til å rose innlegget som et av Rottems «polemisk skarpeste». Vi leser forskjellig, dengang som nå.

Men Rottem var ingen utenforstående tredjeperson i den gamle debatten. Selv om han som alle andre naturligvis også hadde sine egne perspektiver, delte han i det store og hele både verdenssyn og litteratursyn med den strømning som ble satt under kritikk i Bazarovs barn. Hans angrep på boken var således også et selvforsvar. Rottem var ingen uhildet dommer som stod utenfor frontlinjen. I Nordlit 17/05 beskrev Nils M. Knutsen ham og hans miljø på den følgende måte:

Øystein var en ekte 68-er og ble preget både av den politiske radikalisering av studentmiljøet og av den økte interessen for teori, særlig marxistisk orientert teori, som utover på 70-tallet kom til å prege litteraturstudiet. Dette var ideologikritikkens store tid, vi saumfor alle romaner på jakt etter tingliggjøring, falsk bevissthet og manglende dialektisk sammenheng mellom basis og overbygning, og vi nikket tilfredse når vi atter en gang kunne påvise realismens seier bak ryggen til de intetanende forfatterne.

Dette er en god beskrivelse av hvordan øyet aldri ser seg selv, og samtidig et eksempel på hvordan marxistisk orienterte litterater som i sin glanstid så på andre uten nåde, i ettertid betraktet seg selv med et mer overbærende blikk. Rottem og vennene hans leste romaner med marxistiske øyne og en arrogant ideologikritikk som de glemte å anvende på sin egen ideologi. Når de selv ble gjort til gjenstand for den type undersøkelse som de mente å være så gode på, svarte de med vulgære politiske personkarakteristikker. Sant nok mente Rottem at jeg ikke var nazist, slik som Hans Fredrik Dahl hadde mer enn antydet i Dagbladet, selv om – som Rottem skriver – «Bazarovs barn innbyr til denne form for invektiver». Jeg var altså ikke nazist; jeg bare skrev på en måte som forledet andre til å kalle meg det. Jeg var heller ikke «kulturfascist», men led bare av supermoralisme, anti-amerikanisme, anti-realisme, anti-vitenskapelighet og irrasjonalisme, for å nevne noen av Rottems karakteristikker. Men jeg var «pre-fascist». For i Bazarovs barn gav jeg uttrykk for «rabiat (og misforstått) anti-marxisme og anti-freudianisme (i den kulturradikale tapning) på den ene side, og anti-kapitalisme på den annen side», hvilket var «typisk» for «det pre-fascistiske tankegodset» som i Tyskland gikk forut for og ledet til nazismens seier. «I dette selskapet er det Skagen hører hjemme,» skrev Rottem, som med den marxistiske eleganse som Farsethås later til å beundre, kalte Bazarovs barn ikke bare en «injuriesamling», men også en «sykejournal». Så sent som i 1983 var det altså nok å være motstander av marxisme, freudianisme og kapitalisme for å bli stemplet som (pre)fascist, samt ansett som moden for innleggelse. Det sier litt om hvilken ideologisk forblindelse som rådde grunnen. Det er forbausende at denne gamle blindheten så lenge etter hylles som klarsyn.

Den politiske kritikken i Bazarovs barn kom ikke fra høyre, men fra venstre. Den kulturelle kritikken var oppstått i berøringer med verdikonservative, kristne og antroposofiske tradisjoner, som bokens kritikere var lite fortrolige med. De leste Bazarovs barn inn i en «dialektisk sammenheng» og spyttet den ut igjen som nazisme eller (pre)fascisme.

Rottem mente som sagt at jeg tilla de enkelte forfattere holdninger som de i romanene egentlig bare hadde villet vise og ta avstand fra: «Skagen beskylder sine motstandere for å hate menneskene.» Etter min mening hadde Rottem som kritiker oversett et menneskesyn som lå implisitt i verkene. Først da anklagen om nihilisme i syttitallslitteraturen ble reist i Bazarovs barn, sa Rottem at disse romanene egentlig tok avstand fra seg selv, og at dette var så opplagt at en annen oppfatning var saklig umulig og følgelig falt inn under moralen; den andre oppfatningen var «intellektuell uredelighet». Det er kanskje dette Farsethås tenker på når hun roser Rottems summariske påstander som «analyse av essayenes stråmannsargumentasjon», dvs. at jeg skulle ha tillagt forfatterne synspunkter de ikke hadde. I virkeligheten hadde jeg bare tillagt romanene synspunkter hverken forfatterne eller Rottem hadde. Med vilje!

For min del interesserte jeg meg ikke for hva forfatterne rent privat stod for, eller hva de hadde villet med sine bøker. De var sikkert gode mennesker med de beste hensikter. Men jeg mente at mange av de romanene som Rottem og nesten alle andre kritikere dengang skrøt av, og som i dag heldigvis er stort sett glemt, formidlet et antihumanistisk verdensbilde. Det mener jeg ennå. Hovedsaken i Bazarovs barn var å vise at ideologiske strømninger som ville frigjøre mennesket fra tradisjonen, religionen og kapitalens lenker, tvert imot fornektet og underminerte aspekter ved mennesket som er selve grunnlaget for såvel personlig som politisk frihet. Kaller man ideologikritikk man ikke liker for «stråmannsargumentasjon», argumenterer man vel mot seg selv.

Temperaturen i Bazarovs barn må man lese ikke bare i sammenheng med det redselsfulle selskap jeg etter Rottems og mange andres mening hørte hjemme i, men også med tanke på 1970- og 80-tallets kultursituasjon. De som dengang ikke fant seg til rette i den ideologiske varmestuen, følte seg fortiet eller forkjetret. Det fantes forfattere som la manuskripter til side av frykt for reaksjonene fra en aggressiv maktgruppe. Man kan bestride objektiviteten i denne følelsen, slik Rottem gjorde i innlegget sitt. Men den som vil bestride at den ble delt av mange mennesker både i kunstneriske og akademiske miljøer, er historieløse. Det er mulig at vi var for følsomme. Men følsomheten krevde et svar. Og reaksjonen viste vel at frykten for å legge seg ut med makten ikke hadde vært helt grunnløs.

Det fins tre-fire formuleringer i Bazarovs barn som jeg idag vil tilskrive situasjonens hete. Blant disse er den som Rottem gjorde et stort poeng av, om at litteraturens oppgave er å «reise en himmel over alle liv». Det ble lest som et innlegg for «oppbyggelig» litteratur. Men jeg mente ikke dengang og mener ikke nå at noen kan bli oppbygget av ren idealisme. Jeg hadde og har bare sans for moderne litteratur når den formidler original erfaring på personlig måte. Derfor svermet jeg heller ikke for syttitallets forutsigelige programromaner.

Utover dette vil jeg ikke ta opp igjen denne debatten nå. Min detaljerte imøtegåelse av Rottems innlegg stod og står ennå å lese i Ny Tid 21.12.83. Det falt vel utenfor rammen av Farsethås’ prosjekt å innreflektere denne imøtegåelsen, selv om hun har hatt 27 år på å finne den frem.

Vagant, 2/2010.


Kritikk og debatt 1983-84

Forfatteren om boken

Eivind Tjønneland, «Berserkergang mot Bazarov» (2020)

Eivind Myklebust, «Bruduljen om Bazarov» (2017)

Kritikken av «Bazarovs barn», Jahn Thon, Bernhard Ellefsen og Kaja Scherven Mollerin, Nasjonalbiblioteket 5. desember 2017

Omtale i det tyske tidsskriftet «Die Horen» (1991)

Forside >Sakprosa >Bazarovs barn >Øystein Rottem, Ane Farsethås og Bazarovs barn