Opprøreren som endte i kjendispressen

Jens Bjørneboe. Hvem var han egentlig? Vi har spurt journalisten Fredrik Wandrup og forfatteren Kaj Skagen.

I disse dager utgir de hver sin biografi om Jens Bjørneboe. Bjørneboe var mytoman, fastslår Wandrup, som har skrevet boken «Jens Bjørneboe – Mannen, myten og kunsten». En av mine hovedoppgaver har vært å skille mellom sant og usant. Selv traff jeg ham aldri personlig. Jeg er kommet til at det er en fordel. Han forandret seg jo hele tiden, opptrådte i vidt forskjellige roller fra tiår til tiår.

– Jeg tror nok hans påstått sterkt skiftende personligheter var et langt større problem for dem som ville omfavne ham enn for ham selv, mener Kaj Skagen. Han er ansvarlig for boken «Jens Bjørneboe om seg selv».

– Dessverre er båsene trange her i landet. Er du religiøst søkende, som Bjørneboe, så passer det best for merkelappklistrerne at du også er politisk konservativ. Og er du anarkist, har du værsågod å tilhøre venstresiden. Han led helt sikkert under denne firkantetheten. Ikke minst fordi de forskjellige grupperingene hele tiden spurte: Kan vi stole på denne mannen, egentlig?

– Men samtidig var han stolt av nettopp dette, at han var ubestikkelig, supplerer Wandrup. – Han hevdet selv at ingen kunne kjøpe ham. Fordi han ville ha armslag til å bruke storsleggen, uhindret av rammene rundt forskjellige ideologier, systemer, miljøer og politiske grupperinger.

– For å stole på noen, må man kunne forstå vedkommende. Det var «omklamrernes» store problem. Alle ønsket bare å se det laget i Jens Bjørneboe som tilfredsstilte deres egne ønsker, mener Skagen.

Fredrik Wandrup har noe å legge til når det gjelder Bjørneboes personlighetsforandringer:

– Stikkordet for alle de rollene vi kjenner ham i er opprør. I barne og ungdomsårene vendte han seg imot skolemyndighetene. Da han så kom inn i kunstnermiljøet, først som maler, følte han behov for for å markere avstand til omverdenen også der. Han opptrådte som en slags Oscar Wilde-lignende, velkledt dandy. Senere sprengte han seg vei ut av det antroposofiske miljøet. Den radikale profilen i 60-og 70-årene var en naturlig fortsettelse på denne opprørsveien.

– Ja, men på slutten av hans liv inntrådte det en forandring, avbryter Kaj Skagen. I 1973 skrev han følgende i et brev til meg: «I 24 år har jeg fylt meg selv sjelelig med verdenshistoriens verste åpenbaringer av det onde. Det har vært 24 års vandring gjennom helvete. Nå er jobben gjort, og jeg er en fri mann igjen. Hvert enkelt menneske skal møte seg selv, d.v.s. sin egen innerste åndelige kjerne og jeg. Menneskeheten skal igjennom samme prosess, frem til en måte å bebo denne planeten, som vil muliggjøre et virkelig åndsliv. Jeg kommer til å bruke de neste 21 årene av mitt liv til å gå nærmere inn på denne saken».

De to biografiskriverne ser klart både opprøreren og den religiøst søkende Bjørneboe.

– Som dikter var han svært ofte psykologisk innadvendt, samtidig som han var en ekstremt utadrettet, praktisk agitator. Denne dobbeltheten ga ham enorm gjennomslagskraft i vidt forskjellige miljøer, påpeker Wandrup. Han forsto også at politisk engasjement uten å legge stor vekt på det individuelle, utvikler fanatisme. Slik jeg opplevet Bjørneboe, ble han både en politisk frontfigur og en mektig åndelig inspirator, forteller Skagen.

Wandrup: – Tiltredes!

Hva med den «skandaløse» Bjørneboe, som sensasjonspressen nå har kastet seg over?

– Han beskrev gjerne og ofte sine «negative» sider selv. Da er det lett å bli negativt beryktet.

Hva vi vet, er at han ikke drakk for moro skyld. Eller for å provosere. Men for å dempe uutholdelige depresjoner. Han stakk ikke under stol at «verneren og trøsteren er blitt en tyrann».

Bjørneboe søkte tidlig legehjelp mot sine depresjoner. Han fikk valget mellom å sløve seg ned med medikamenter, eller forsøke å løse livsknuten selv. Han valgte det siste. Det ble en slags Jacobs kamp mot engelen: «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg, Herre». Han måtte gjennom mørket selv. Og underveis brukte han alkohol, for i det hele tatt å kunne arbeide. Hans drøm var å kunne stå frem: ren, klar, ja, nyfødt på en måte, efter å ha vært igjennom det helvete han både bar med seg og søkte i kartleggingen av det onde, fastslår Wandrup.

De to biografiskriverne understreker gang på gang at de har sett det som en av sine hovedoppgaver å være like ærlige som Bjørneboe selv var. Begge har fått stilt til rådighet efterlatte papirer, blant annet manuskriptfragmentet til en selvbiografi som Jens Bjørneboe arbeidet med da han tok sitt liv en maidag i 1976. Det er dette som nå er kommet på avveie og dukker opp i form av «pirrejournalistikk» i skandalepressen, noe Jens Bjørneboes barn forsøker å få stoppet gjennom namsretten.

Aftenposten, 1. desember 1984

Forside >Sakprosa >Jens Bjørneboe om seg selv >Opprøreren som endte i kjendispressen