Darwin, den unge Steiner og kristendommen
Av Kaj Skagen
Vårt Lands omtale (20.05) av Morgen ved midnatt, min studie av den unge Rudolf Steiners liv og verk, ble innledet med en påstand om at utgivelsen av Darwins Artenes opprinnelse i 1859 ga «den kristne åndeligheten en knekk for livet».
Dette er naturligvis en forenkling av forholdet mellom darwinisme og kristendom, både historisk og filosofisk. Darwinismen utfordret det antropomorfistiske bildet av Gud som et stort menneske med magiske egenskaper, men innebar rent tankemessig ingen underminering av gudstroen. Den tvang imidlertid kristne intellektuelle til å forestille seg skapelsens teknikk på evolusjonens premisser.
En slik omstilling fra et enkelt gudsbilde til religiøs refleksjon kan åpne for mystikken. At beskjeftigelsen med Darwins verk kunne berike «den kristne åndeligheten», er både Henri Bergson og Teilhard de Chardin eksempler på. Den unge Steiner brukte darwinismen til å begrunne en individualisme som han førte videre inn i den kristne mystikken.
Som pur ung realfaglig student og Goethe-forsker i Wien på 1880-tallet, var Steiner opprinnelig kritisk til Darwins evolusjonslære. Men i sitt filosofiske hovedverk Frihetens filosofi presenterte han i 1894 sin moralfilosofi som en filosofisk bearbeidelse av darwinismen. Steiner mente at Darwins evolusjonslære kunne brukes til å begrunne menneskeåndens frihet fra både guddommelig og biologisk overstyring.
Ifølge den unge Steiner gjorde darwinismen tanken om guddommelig skapelse unødvendig. Før Darwin kunne hensiktsmessigheten i naturen tjene som et argument for at verden var blitt til ved guddommelig inngripen og intelligens; etter Darwin ble det klart at hensiktsmessigheten i naturen oppstår ved at det uhensiktsmessige sjaltes ut gjennom en rent ytre evolusjonsprosess, mente han.
Skaperguden ble dermed en unødvendig hypotese; men ved at menneskeånden oppstod innenfor naturordningen og ikke som et gudeskapt vesen «i Guds bilde», slapp den fri fra guddommelig forutbestemmelse.
For at menneskeånden skulle kunne være fri, gjenstod likevel den biologiske bindingen som oppstod hvis man oppfattet ånden som kroppens produkt og attributt. Ifølge den unge Steiner satte darwinismen menneskeånden fri også fra denne naturlige eller biologiske tvangen.
For slik Steiner oppfattet Darwins lære, lå det ingen tvang i artene til å følge et forutbestemt utviklingsforløp; i arten lå bare muligheten for å utvikle seg til et eller annet. Hva som ville bli frembragt i evolusjonens løp, lå ikke i kortene. Den senere arten var ikke innholdt i den tidligere.
Dette forholdet benyttet Steiner til å si at menneskeånden er en ny art, en nydannelse uten styrende forutsetninger, og derfor også uten fortid og med frihetens mulighet.
Hva skulle Steiner med denne frie ånden, løsrevet fra både Gud og naturen? Han skulle inn i mystikken. For ham var den frie menneskeånden ingen endestasjon, men en fremskutt base for mer risikable og berikende indre reiser.
Nitten år gammel mente han at han i seg selv hadde opplevd en evne som filosofen Schelling hadde snakket om, nemlig at mennesket kunne trekke seg tilbake fra verden og «skue det evige» i sitt eget indre.
Tyve år senere skrev han i Mystikken at selverkjennelsen gir mennesket «en ny sans» som kunne oppfatte en åndelig verden som var skjult for den alminnelige bevisstheten.
Grunnlaget for denne nye sansen var nettopp den frie ånd som Darwin hadde sluppet løs i verden. Denne epokegjørende opptreden på verdensscenen av en fri ånd med tilgang til drivkreftene i kulissene, skjedde hos Steiner innenfor en evolusjon som først var naturlig, men så gikk over i det åndelige. Menneskeånden oppstod først innenfor naturen, men overtok så ansvaret for sin egen utvikling. Fra og med menneskets selverkjennelse fortsetter evolusjonen ved at vi oppdrar oss selv, frembringer høyere indre kapasiteter og skaper bedre sosiale ordninger.
Med et uttrykk fra Max Weber kunne man si at naturvitenskapen, religionskritikken og evolusjonslæren ifølge den unge Steiner førte til et tap av fortryllelse som stilte mennesket overfor hva han kalte «den stumme verden», men at selverkjennelsen samtidig ga det moderne mennesket evnen til å få denne stumme verden til å tale, og da om hemmeligheter som de førmoderne ikke kjente.
Den tradisjonelle kristendommen, som ga mennesket en ferdig tro av nåde, gjorde mennesket til passiv mottager av innsikt, mente den unge Steiner. Darwin ryddet denne hindringen av veien ved at evolusjonslæren befridde menneskene fra passiviteten og åpnet for den frie aktivitet som alene kan føre inn i mystikken.
Foredrag holdt ved Goetheanum i Dornach, Sveits, 21. april 2016.
Som i et speil, VG 26. mai 2015.
Foredrag holdt ved Goetheanum i Dornach, Sveits, 21. april 2016.
Forside >Sakprosa >Morgen ved midnatt >Forfatteren om «Morgen ved midnatt» >Darwin, den unge Steiner og kristendommen