Kritikken av «Norge, vårt Norge»
Hytter og hus, men ingen borge
Av Trond Berg Eriksen
De som skriver historie, kan enten være skalder som dikter i vei på et vel gjennomtenkt løp, eller kriminalteknikere som venter at en grundig undersøkelse av materien vil åpne for nye perspektiver. Mange forfattere er både skalder og kriminalteknikere, særlig når det gjelder sin egen historie. Men blandingsforholdet mellom fremgangsmåtene kan variere, alt etter behov.
Kaj Skagen har med boken Norge, vårt Norge skrevet seg inn i en tradisjon som har hatt mange dyrkere de siste årene. Han vil – som Berge Furre (1991), Rune Slagstad (1998) og Finn Olstad (2014), for å nevne de fremste – skrive nasjonens nyere biografi, som om det var et regulært livsløp det dreide seg om. Inn i denne historiefortellingen dytter han sine venner og fiender på de plasser han mener at de fortjener.
La det være sagt straks: Kaj Skagens gjennomføring er strålende, uansett hvor tvilsomt selve prosjektet kan virke. For han blir først kriminaltekniker der hvor han som skald har skrevet seg inn i et hjørne. Kapitlene om Hans Nielsen Hauge, Henrik Wergeland og Georg Brandes og mange flere er virkelig perler på en snor. At Skagen kan fortellerhåndverket både som skald og kriminaltekniker, ble bekreftet av hans praktfulle fremstilling av Rudolf Steiners liv og samtid (2015).
Historiefortelling
Skagens prosjekt i denne boken er åpenbart å synliggjøre et lite land i verden ved å fortelle dets senere livshistorie nok en gang. At det egentlig ikke er historieskrivning der dreier seg om hos Skagen, blir åpenbart av de selektive nedslagene. Det er snarere en historiefortelling for et mindre utsnitt av befolkningen.
De som skriver nyere norgeshistorie, er med på å skape nye variasjoner ikke bare i oppfatningen av sin gjenstand, men også i oppfatningen av egen identitet. Norgesbiografene forteller aldri den samme historien, men haler og drar i bildet av det som er skjedd, for eventuelt å styre forandringskreftene inn i helt bestemte retninger. Om man underveis skulle smigre seg selv og sine venner, ved å gi dem mer applaus enn deres faktiske rolle fortjener, ville det ikke komme helt overraskende på leseren.
Profetisk hang
«Leserne vil lete forgjeves etter …» innrømmer forlaget i sin egen presentasjon av boken. Norgesfortellingen er ingen fullstendig biografi, men samler seg omkring helt bestemte fysiologiske prosesser i nasjonens kropp. Hvor er det blitt av Norge? Hva er det som har skjedd med grunnfestede norske verdier og referanser? Hvilke fellesskapsformer lever videre, og hvilke er borte for alltid? Vil det fremdeles være mulig å blåse liv i den gamle skrotten?
Kaj Skagen har en profetisk hang til å svartmale kritiske situasjoner. Hans store gjennombrudd kom jo med Bazarovs barn (1983) som dømte hele den norske samtidslitteraturen nord og ned. Bare et par Steinerskole-lærere slapp unna.
Det mørke og truende
Skagen har alltid hatt en forkjærlighet for det mørke og truende. Siden Bazarovs barn er det ikke skjedd så mange justeringer av hans kompass. For en utenforstående er noe av det nye fra den kanten den iltre avvisningen av den eldre Jens Bjørneboe – som nihilist. Kulturradikalismen er fremdeles sykdommen til døden for Skagen. Det nye er at Bjørneboe blir kronet til dens konge.
Ellers et vennlig råd til Skagen: Glem «positivismen» som skjellsord! «Positivist» og «positivisme» er virkelig meningsløst utydelige som merkelapper, fordi de kan klistres på hva som helst. At de er aktørene bak «teknifiseringen av livet og kloden», er meget mulig, men med en så utilstrekkelig definisjon strekker man tungen ut i regnværet. Ingen blir utørst på den måten. Å tale om «barbariet med kulturradikalt ansikt» som karakteristikk av transhumanismen, gjør ikke de avvisende affektene tankemessig tydeligere.
Kjetterens blikk
Skagens egen posisjon er en noe kjettersk antroposofi. Eller rettere: kjettersk er han ikke i forhold til Steiner, men i forhold til dem som leser profeten med barnehagelærernes positive og livsfriske blikk. Personlig anser jeg Kaj Skagen som en av de dyktigste til å behandle det norske språket i det hele tatt. Selv der hvor han kaster seg over umulige prosjekter, haler han dem i land med en minneverdig språkføring. Slik også her.
Hva det innholdsmessige angår, er det selvsagt plass til esoteriske fortellinger om den fortrengte mystikken og idealismen i Norges historie. Til Skagens forsvar må det sies at han aldri blir masete, men han gjentar de fortellingene om det lille landet vårt som steinergrupperingen har gjentatt og spredt i snart 100 år nå. Likevel er teksten forbausende frisk. For i spørsmålet om Norges sjel, har vi rom for langt mer kjetteri.
Det norske
Kong Haralds minneverdige utsagn om at «nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting», viser, mener Skagen, at den revolusjonære marxismen er blitt en del av Norges natur. Om ikke engang kong Harald vet hva det norske er, hvordan skal man kunne vente at nye landsmenn skal vite det? «Forkastelsen av det norske er blitt det norske», hevder Skagen. Til Aftenposten sier Skagen at utsagnet «jeg skammer meg over å være norsk», er noe man hører hele tiden.
Hva er opp? Hva er ned? – «når høyrefolk nå leser Klassekampen, og kommunister går i konserthuset», som Stavanger Aftenblad skrev her om dagen. Overskriften på intervjuet lød: «Det positive ved norsk kultur er blitt borte.» Skagen savner det han kaller «foreningen av opplysningstenkning og kristen mystikk innenfor rammen av lokal og nasjonal selvråderett», som etter hans mening er «det glemte ledemotivet i norsk kultur».
Upresist
Som tenker er Skagen påfallende upresis og summarisk. Det er den normative mobiliseringen som er hans styrke, ikke den rammende beskrivelsen eller den treffende analysen. Om vi – noe urettferdig for begge – skulle sammenligne boken med Rune Slagstads De nasjonale strateger (1998) er det nesten bare bøkenes tykkelse og det kulturkonservative tonelaget de har felles.
I motsetning til Slagstads blikk for det politiske og funksjonelle, gir Skagens abstrakte idealisme en noe sær og statisk historiefortelling hvor alle skurkene ligner hverandre, og alle heltene ligner hverandre. Skagen har svært liten kontakt med de politiske og sosiale kamper som har vært ført i Norge. Han dyrker i stedet illusjonen om at valget av livssyn er et fritt valg som kan bedømmes moralsk.
Men teksten til Skagen er gudskjelov også kunst. Abstrakt påståelighet blir raskt til visne blomster. Men Skagen skriver bedre nå enn han har gjort på lenge. Hadde meningene hans stått for seg selv – innbakt i en normal språkdyktighet – ville jeg neppe ha orket å lese hele boken. Det er kunstens velsignede gave at velkjente fortellinger høres nye ut, fordi skrivegleden og skrivekunsten kan levere oppstandelser fra de døde.
Mindre profeter
Hos Skagen er det mange gjensyn. Han lar mindre profeter som Brynhildsen, Sørensen, Hegge, Bjerke, Bjørneboe, Brodersen, Lindholm og Møller paradere nok en gang og plasserer dem i beste selskap sammen med Hans Nielsen Hauge, Henrik Wergeland, Grundtvig, Nordahl Rolfsen, Monrad og Garborg. Men Skagen vil hele tiden regissere Ragnarok og glemmer ikke «positivistene»: den destruktive og fedrelandsløse Georg Brandes, Kinsey, Guttorm Gjessing og altså den frafalne Jens Bjørneboe. At Skagen havner og lander på Henrik Ibsen som den mest moderne av alle nasjonskritikere, er et godt grep, men ikke direkte forbausende.
Skagen forsvarer nasjonal sjølråderett og identitet mot de nye elitene som beveger post-demokratiet. Han hater det norske «husmannsvesenet» og venter på «den fjerde frigjøringen» etter 1814, 1905 og 1945. Da skal det norske «husmannsvesenet» feies på dunken og kongen kan sitte der i skammekroken sammen med «Allah, Altet og Ingenting».
Skagens bok gir et nytt og friskt blikk på norsk tankehistorie. Skagen plasserer velkjente skikkelser i nye kontekster og oppsummerer sin egen biografi ved å dvele ved landets livsløp og overskridelser. Motsetningen mellom kristendom og fornuft, metafysikk og vitenskap blir hovednøkkelen til en ny identitetsfortelling. Skagen makter å gjennomføre portrettet fordi han tar sjanser og på forhånd vet at ikke noe ord vil bli det siste som sies om saken.
Kortomtale av Trond Berg Eriksen i Morgenbladet, 14. desember 2018.
En fortelling om ensretting og tap
Av Alexander Z. Ibsen
For noen år siden intervjuet jeg Kaj Skagen for Minerva i forbindelse med hans forrige bok, en biografi om Rudolf Steiner, som kun dekket halve livet til Steiner, men like fullt ble på hele 1000 sider.
På vei hjem fra intervjuet tok jeg meg i å tenke hvor ønskelig det ville være om Skagen også benyttet sin intellektuelle kapasitet på mer hjemlige og dagsaktuelle tema. Ikke minst spørsmål om hva som kjennetegner norsk kultur – en debatt som dukker opp med regelmessige intervaller, uten at den noen gang egentlig beveger oss nærmere noen hensiktsmessig konklusjon.
Inntrykket har siden den gang styrket seg gjennom flere av hans tekster i Dag og Tid, hvor han har behandlet tilstøtende spørsmål. Det var derfor med stor forventning jeg leste Norge, vårt Norge.
Som Skagen redegjør for, har han «ikke forsøkt å være fullstendig eller ‘objektiv’, men heller selektiv og personlig.» Det er altså ikke snakk om en uttømmende idehistorisk gjennomgang, i «impulser og brytninger»-sjangeren.
Skagen foregriper de som vil savne enkelte ideologiske kamper, slik som abortkampen, språkstriden også videre ved å definere dem ut av sin egen gjennomgang. Grepet hans er å: «Følge hovedtrekkene i samtidskulturen bakover i tiden, for å se hvordan de var blitt formet og hvor de stammer fra.»
Konflikten tilspisser seg
Skagen legger stor vekt på kulturelle entreprenører slik som Hans Nielsen Hauge og N. F. S. Grundtvig. Både fordi de stod for innflytelsesrike tankesett, og fordi deres tanker materialiserte seg i konkret praksis – praksis som la grunnlaget for det moderne norske samfunnet.
Ellers gir ikke Skagen statiske ingredienser til det norske, men konstaterer visse vedvarende tendenser: «Gjengangeren i norsk kultur er evnen til å forene kristendom og vitenskap, opplysning og idémystikk, overklasse og underklasse, byfolk og bønder, det nasjonale og det kosmopolitiske.
Enkelte av tankene og de ideologiske konfliktene er kanskje mest interessante for lesere som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av historie.
Men alle kulturkamper presenteres innenfor den røde tråden som er bokens anliggende: Kampen mellom materiell positivisme, og åndelig forståelse av «det norske». Ettersom man leser, tilspisser konflikten seg og peker mer og mer i retning av den tilstanden Skagen mener vi i dag befinner oss i. Slik blir det jo, ettersom boken er bygget opp med et slikt tilbakeskuende grunngrep.
Kommer fram til vår tid
Det følger hardtslående beskrivelser av Arbeiderparti-staten under Gerhardsen, som gradvis mistet åndelig fotfeste og skled inn i ren materialisme, med omfordeling av velferd som eneste eksistensgrunnlag: «i etterkrigstiden ble denne staten til en slags interesseorganisasjon for den kompakte majoritetens fysiske velvære.»
Størst friksjon gir Skagen når han når frem til det vi kan kalle 68-erne, og de avtrykkene han argumenterer for at denne generasjonen fremdeles har gitt til politikk, skoleverk og øvrig intelligentsia. Behandlingen hans av ideologisert pensum og eksamensoppgaver i videregående skole burde være tankevekkende for alle, uansett ståsted:
«Det så ut som et ungdomsopprør, men var en kulturrevolusjon som i løpet av de følgende tiår orienterte de norske akademiske, politiske, journalistiske og religiøse miljøer bort fra den vestlige sivilisasjon og i retning av Orienten. Tendensen ble eksplosjonsaktig synlig rundt 1970. Plutselig fantes det knapt et intelligent, etiske bevisst og handlekraft individ i Norge i alderen mellom 18 og 28, som ikke var enten venstresosialist eller hippie.»
Etter at man har gjennomgått denne behandlingen, er det som om sirkelen sluttes.
Vi har på sett og vis endt opp med den ubehjelpelige situasjon at vi ikke klarer å definere det norske, fordi det ikke lenger er stuerent å gjøre slike undersøkelser. Innledningsvis har Skagen oppsummert denne forunderlige situasjonen, for vårt vedkommende:
«En flokk mennesker som har holdt sammen i generasjoner, ja i århundrer, med felles bakgrunn, lignende morsmål og kunnskapstilfang, som forstår verden stort sett på samme måte […] denne tett sammenvevde gruppe, hvis medlemmer overalt i verden straks gjenkjenner hverandre i vrimmelen, setter seg igjen og igjen sammen for å finne ut om de har noe felles.»
Meningstapet er hjemmedyrket
Boken inneholder rikelig med veldokumentert stoff som vil treffe godt hos lesere med bekymring for Norges kulturhistoriske utvikling.
Den gjør det derimot ikke enkelt for dem som eksempelvis ser på innvandring eller importert ideologisk tankegods som den eneste trusselen vi står overfor. For mye av det åndelige meningstapet Skagen mener vi lider under, er hjemmedyrket.
Ved inngangen til vårt århundre stod vi ifølge Skagen tilbake med «det selvmotsigende ekteskap mellom en seirende kulturradikalisme og en desillusjonert, passiv-aggressiv tredjeverdenisme». Vi vil frelse verden, men vet ikke helt hva som gir oss denne retten, kunne vi kanskje omformulert.
En slik posisjon virker ikke spesielt levedyktig. Skagen gir også avslutningsvis sine betraktninger om hvilke kulturkonflikter som vil prege oss fremover.
Her nevnes spørsmål om globalisme mot selvråderett og religionens plass i samfunnet. Debatten på disse områdene er mer tilspisset enn på lenge, og boken gir derfor et godt grunnlag til å forstå det historiske omfanget av disse diskusjonene. Det i seg selv er et svært verdifullt bidrag – uansett hvor man står i det enkelte spørsmål.
Smidig, treffende, formfullendt
Helt til slutt: Det er få forunt å kunne skrive bedre sakprosa enn Kaj Skagen. Hans smidige setninger, treffende karakteristikker og avsnitt med formfullendt kadens bidrar til å gjøre Norge, vårt Norge til en oppbyggelig og overbevisende leseropplevelse.
Aftenpostens anmelder kunne opplyse om at han flere ganger måtte «le høyt» da han arbeidet seg gjennom boken. Denne leseren gjorde samme erfaring, bare at styrken i latteren nok var dempet en del av et visst vemod boken etterlater hos lesere med sympati for Skagens prosjekt.
Åndeleg atterreising no!
Av Hans Fredrik Dahl
Å atterreisa det åndelege, det er det Kaj Skagen vil. Å finna att det metafysiske, leita opp det religiøse, setja på plass det gløymde i tradisjonen vår frå Hans Nielsen Hauge til André Bjerke slik at alle kan peika på han og seia: Her er den åndelege dimensjonen i norsk åndsliv – den kristne så vel som den antroposofiske – som har hatt så mykje å seia, men som vi har vanskar med å sjå i dag.
Sympatisk, spør du meg. Og ikkje berre fordi han har vore forteia så lenge, den metafysiske dimensjonen, men fordi kulturen i fortida vert fattig og uforståeleg om vi ikkje får med dei åndelege forfattarane og filosofane, kulturpersonane og debattantane, kort sagt dei som ser oss andre frå høgare sfærar.
Skubba til side
Kva er då årsaka til forteiinga som gjer boka til Kaj Skagen så naudsynt og riktig no?
Det kan koma av at andre åndsretningar har vore så dominerande at dei har skubba tradisjonalistar og kristne til side. Sidan Bjørnson forkasta trua hausten 1877, har kristendomen verka litt komisk i norsk samanheng. Alle har då visst kva ein kunne venta av pastor Manders: åndeleg hjelp til å skjøna at moderniteten ikkje kjem frå den kanten. I staden har ein måtta venda seg til kulturradikalismen, til tradisjonen frå Georg Brandes, frå Dei fire store, frå Mot Dag og Pax – erklærte fiendar av reaksjonen. Slik har tradisjonalisme og kristentru kome i skuggen i Noreg.
Men er det òg noko med det åndelege sjølv? Det har ikkje alltid vore på høgda, kan henda. Til fånyttes venta ein i 1920-åra på opprop frå biskopane mot arbeidsløysa. Kvar var dei åndelege i fronten mot fascismen i 1930-åra, åtvaringar mot atombomba frå dei kristne? Blaffet av kyrkjeleg motstand under krigen har ikkje vore nok til å hevda den kristne tradisjonen i det lange løp. Og vegen mot aust for dei kulturradikale etter 1968 – mot Sovjet, Kina, den tredje verda – har gått utan nemneverdig deltaking, kritisk eller på anna vis, frå dei åndelege sjølve.
Jens Bjørneboe
Bortsett frå Jens Bjørneboe, då, helten til Kaj Skagen, den mest omtala personen i Norge, vårt Norge. Skjønt helt! Bjørneboe vart, trass i den åndelege bakgrunnen i Rudolf Steiner og antroposofien, og trass i dei forførande romanane, ein revolusjonær sekstiåttar fylt av svulstig revolusjonstru og tredjeverdamystikk. Pax-forfattar med hud og hår, sjenerøs med rettane i så måte. Han forsvinn då òg ut av soga til Skagen som del av den typisk norske godleiksførestellinga, ho som i konvensjonell samanheng ser oss i fullt alvor som eit «føregangsland», medan vi i røynda sjanglar rundt som ein litt latterleg knøl i verda.
Atterreising
Men viss tilfellet Bjørneboe kan verka patetisk, står han likevel som del av ein tradisjon. Og med Norge, vårt Norge kjem altså atterreisinga av denne tradisjonen. Av nasjonen først. Alle tankar om nasjonen Noreg frå slutten av 1700-talet går ut frå den åndelege dimensjonen – frå Hans Nielsen Hauge, Henrik Wergeland og nedover, sjølv om dette ikkje er forstått i dag, ja, sjølv om det er aktivt forflata av sosialdemokratar som Halvdan Koht og etterfølgjarane hans. Nasjonen er ein åndeleg storleik, og dei som nektar for dette i dag, må sjølve reknast som historielause. Dei 25 sidene om Wergeland som grunngjev dette, er førebiletlege.
Skagens atterreising vidare vert så mykje meir effektiv som ærendet hans har gjeve han ein farleg skarp egg i kulturkritikken. Og denne føremonen vert nytta. Særleg går det ut over forfattarane til venstre – Agnar Mykle, Georg Johannesen og Dag Solstad. Det er parti i boka der ein verkeleg hikstar av fryd – går det an å vera så frekk mot det prektige norske åndslivet? Så ironisk mot dei velmeinande norske ml-arane!
Sjølvsagt kjem boka til å vekkja motstand; polemikken går alt høgt i Klassekampen.
Men merknadene mot figurar som Ask Burlefot og Gymnaslærer Pedersen er ein fryd å lesa, kommentarane om Brandes og seksualprofetane òg. Svingslag og kilevinkar haglar, stort sett vel grunngjevne ut frå føremålet. Myndige dommar i mengder, men ofte slåande – som når Hans Jæger vert kalla «Ånden i (Georg) Brandes’ flaske» eller at bøkene til Bjørneboe vert sagde å ha «en smak av sannhet», av di dei gjev unge lesarar kjensla av å stå på rett side i ein pågåande kulturkamp. Akademiske sosiologar kunne nok ha vore saklegare i påvisinga av dei som fall utanfor, men det var den rasande forfattaren som velta korthuset med å erklæra avvikaren som den moralsk gode.
På det jamne
Andre stader går teksten meir på det jamne. Eg får aldri heilt taket på det spesielle i gamle Monrads filosofi, attgjeven over ti-tolv sider. Er han verkeleg eineståande? Så framoverpeikande? Og eg er ikkje sikker på om omgrepet om «positivisme» og særleg det om «anti-positivisme» (det stammar frå Rune Slagstad), kan gjevast meining som samlande ærend for den åndelege falanksen av antroposofar. Då synest oppsummeringa på side 220 meir treffande: at «når de naturlige drifter i mennesket ikke lenger hemmes av metafysiske, religiøse, mystiske tanker», då kan det gå gale. Dessutan: Kan ikkje antroposofane òg seiast å ha gjort feil – som i den meiningslause kampen mot Darwin? Eller i motstanden mot Mykle? (Skjønt her er forfattaren meir tvitydig enn vanleg, kan henda fordi han sjølv er ein del av den seksualrevolusjonen som han skildrar.) Ja, eit kjernepunkt er og vert tolkinga forfattaren har av antroposofien. Går han eigentleg god for han? Han vert handsama i éin samanheng som legitim mystikk, altså Guds-lengt, rett nok. Ein figur som Aasmund Brynhildsen tvingar fram respekt i så måte, og forfattaren skal ha ros for rehabiliteringa av han – til og med ved å forsvara han mot sine eigne (s. 217). I andre samanhengar vert antroposofien sett på meir som eit litt fortvila svar på den veldige framgangen naturvitskapane hadde på den tida, som eg sjølv var inne på i Norsk idéhistorie. Altså som ei reaktiv psevdolære.
Det siste vert understreka av noko Skagen tek lett på, nemleg det historiske opphavet rørsla har i austleg mystikk og (dessverre) i reint sprøyt. Noko som neppe gjer henne betre enn andre «austbegeistra» norske exodusrørsler som kommunisme, maoisme, kinabegeistring og så bortetter. Kor langt den siste gjekk, viser att i Arne Næss’ filosofihistorie, som 1976-utgåva gav rikeleg plass til ein «massemorders plattheter», som Skagen skriv (s. 309).
Idéhistorie
Kva sit ein att med reint idéhistorisk? At kampen mot kristendomen er og alltid har vore hovudlina i norsk åndsliv. Kaj Skagen vil nok gjerne utvida frontlina til å gjelda metafysikk og mystikk meir ålment, medan materialet hans syner noko anna. Den norske kyrkja og tilhengjarane hennar har nemleg stått i vegen for all ekte revolusjonsbegeistring frå Wergeland og framover; ho har alltid blokkert seksualdrifta, dessutan bremsa kulturen og hemma oppdrifta – etter det det radikale åndslivet og talsmennene for det meiner. For dei har kyrkja vore hovudfienden.
Dette vert ikkje alltid forstått. Ein tek no ein gong fint på kristenfolket i Noreg, dei representerer ein ressurs. Vi vil òg så gjerne at det skal vera edle føremål som antifascisme og den slags som motiverer forfattarane våre. I røynda er det kyrkjefiendtleg. Agnar Mykle lét seg begeistra over Arnulf Øverland, ikkje på grunn av kampen hans mot fascismen, men fordi – som Skagen viser på side 222 – den eldre diktaren ville stryke kristenkrossen frå flagget. Reint og raudt – det skal flagget vera! Iallfall for den norske kulturradikalaren.
Det er det ein sit att med etter denne strålande morosame, passeleg lærde og innimellom djupt tankevekkjande boka.
Dag og Tid, 20. mars 2018.
Bjørn Gabrielsen, Slik har du aldri sett Norge før, Dagens Næringsliv, 23. mars 2018.
Espen Grønlie, Taperens tale (PDF), Bokvennen Litterær avis, 4/2018.
Jan Hårstad om Kaj Skagens Norge, vårt Norge, Derimot.no, 17. juni 2018.
Kaj Skagen: Hva er norsk kultur?
Intervju om Norge, vårt Norge i Verdibørsen, 7. april 2018
– Vi lever i en totalitær drøm. Minerva, 1. april 2018. (PDF)
Forside >Sakprosa >Norge, vårt Norge >Kritikken av «Norge, vårt Norge»