Houellebecqs papegøye

Skurrar: Kaj Skagen skriv rikt og ofte råkande om norsk tru og tanke, men i samtidsdiagnosen brusar han med lånte fjør.

I ein kommentar om Kaj Skagens førre bok, ein biografi om den unge Rudolf Steiner, lurte Fredrik Wandrup i Dagbladet (16. mai 2015) på når «denne eventyrlige mannen» skulle skrive sin eigen sjølvbiografi. Tre år seinare ligg boka føre, ikkje i form av ei livshistorie, men som eit intellektuelt sjølv­portrett fordekt som «et lands biografi», slik undertittelen til «Norge, vårt Norge» lyder.

Dette er sjølvsagt ei overdriving, men ei idé­­historie som framstiller industrireisinga som ei øydeleggjande mørketid og omtalar kvinnesak berre gjennom abortkamp, som knapt nemner den norske nazismen og knapt rører ved noko som kan forklare tankegodset til terroristen frå 22. juli 2011, som utelèt Ivar Aasen og Marcus Thrane, men ryddar plass til Richard Eriksen, «den moderne okkultismens pioner i Norge», er ingen biografi om Norge i mi bok(hylle). Så omtalar også forlaget dette som «en personlig norgeshistorie», og forfattaren vedgår at han har vore «selektiv og personlig» og følgd dei spora han har funne vesentlege for å forstå «det norske», slik det har kome til uttrykk sidan Hans Nielsen Hauges tid.

«Norge, mitt Norge» ville ha vore ein meir dekkjande tittel – for ikkje å seie «Skagen, du Skagen» – men det ville også lagt ein dempar på det provokative potensialet i boka. Og, det skal Skagen ha: «Norge, vårt Norge» er eit fundamentalkritisk og kranglevore idéhistorisk arbeid frå ein skarpskodd einegjengar i vårt land i vår tid.

Skagen kryssar rett nok spor med andre einsame sylvrevar, ikkje minst Terje Tvedt, men einegjengar- etosen er der frå starten av: Han skal ikkje «hylle det som allerede hylles, men […] avdekke det som er inn­hyllet». Kjernen i norges­portrettet hans ligg i forliket mellom tru og tanke – og i dette forlikets forfall, gjennom fortrenginga av mystikk og metafysikk. Gjennom figurar som Hauge, Ole Vig og Christopher Bruun, og deira møte med moderne vitskap, fridomsstrev og fornuft, blei «idémystikk» og opplysning foreina, og var med å sikre både individuell og politisk sjølvråderett.

Men heilt frå kristendoms­kritikken og det seksuelle opprøret hos kulturradikalarar som Georg Brandes («estetikkens leninist») og Hans Jæger («Brandes’ monstrum»), har dette forliket gradvis blitt forlate til fordel for positivisme og platt materialisme, seinare statsfesta gjennom eittpartistaten. Så vaks «tredjeverdenismen» fram, som ifølgje Skagen har uniformert «norsk befolkning i en felles forkastelse av det nasjonale». I dag lever vi såleis i ein sjølvforaktande formyndarstat der fråkopla styringselitar administrerer folket gjennom marknad, domstolar og byråkrati: «Å oppdage og bryte ut av dette husmannsvesenet blir vår fjerde frigjøring etter 1814, 1905 og 1945.»

Skagens blikk på historia er uttalt prega av samtida vår og av forfalls-teikna han finn der. Ei viss moralisering gjer seg godt i eit historisk kampskrift som dette, men Skagen dreg det vel langt når han hevdar at det norske åndslivet har blitt eit disharmonisk «sengefellesskap mellom hypersekularisme og religiøs fundamentalisme» – det første uttrykt i den utopiske transhumanismen, det andre i aksepten av konservativ islam.

Skagen er tydeleg, og tidvis overtydande, i omtalen av positivismens gamle og nyfrelste faneberarar. Den stormannsgalne norske omsorga for den tredje verda er utførleg skildra, men omfamninga av islam ganske anekdotisk dokumentert, og det overraskar meg at Skagen gjer det til eit berande punkt i konklusjonane sine. At det skal gå ein «idémessig fullstendig sammenhengende sti» frå den norske marxisme-leninismen og «inn i islam», og at kjærleiken til islam har festa seg som rådande ideologi gjennom kulturradikalismens siger og dei desillusjonerte tredjever-denistane sitt inntog i akademia, media og litteratur, får eg verken til å stemme med kartet eller terrenget. Mot slutten av boka stig ein viktig premissleverandør for desse tankane fram frå skuggane: Michel Houellebecq og romanen «Underkastelse» (2015).

Houellebecq er eit «kulturelt barometer» for Skagen, og den visstnok profetiske diktaren – Skagen synest å tru på det sjølv – blir tilskriven real røyndomseffekt i varslinga av komande uår. Houellebecqs trykkmålingar er rett nok «ekstreme uttrykk», men likevel «skriften på veggen for en kultur som hadde vendt seg mot seg selv», og han adopterer såleis franskmannens kulturpessimistiske diagnosar. Men rykta om at norske makthavarar sleikar imamar oppetter ryggen er betydeleg over-drivne, og i overføringa av Houellebecqs analyse frå Frankrike – der den sekulære ryggrada er sterkare og den muslimske minoriteten større – til Norge, framstår Skagen mest som Houellebecqs norsktalande papegøye. Er verkeleg omfamninga av konservativ islam eit dominerande drag i den norske samtida?

Sams for Skagen og Houellebecq er sansen for og evna til å svartmåle samtida på ein måte som verkar kveikjande på tanken. Det kulturelle svartsynet gjer likevel forteljingane deira til ganske einsidige forfallsforteljingar, og lesaren må sjølv finne ut kva som står til truande av samtidsdiagnosane som bøkene både er bygd på og munnar ut i. Den realhistoriske forankringa av tru- og tankestraumane i «Norge, vårt Norge» er sparsam, og det er ofte i forsøket på å forankre tankane at det skurrar litt i hjernen min. I denne skurringa melder det seg ein mistanke om at boka hadde vore meir balansert om Skagen tillèt seg å bry seg litt meir om «det som allerede hylles» – og eit like sterkt medvit om at det ville ha gjort boka mindre verknadsfull.

Eivind Myklebust. Klassekampen 17. mars 2018.

Det går et spøkelse gjennom Klassekampen

Svar av Kaj Skagen

I Klassekampen 17.03 omtaler Eivind Myklebust min bok «Norge, vårt Norge» under tittelen «Houellebecqs papegøye». Papegøyen er undertegnede, som «bruser med lånte fjør» fra den franske forfatteren Houellebecq. Det er en anklage om uetisk intellektuell uselvstendighet og på grensen til det injurierende. Det klistrer Norge, vårt Norge til Houellebecqs kulturpessimisme.

For meg er dette en forskrudd lesning og en aktivistisk litteraturkritikk som kaller frem minner fra faser i Klassekampens fortid som jeg trodde var forlatt. Eivind Myklebust er ingen «sylvrev» som han kaller meg; men han er et grått spøkelse fra AKP-tidens mistenkeliggjøring av annerledes tenkende.

Myklebust skjønner ikke bokens essayistiske sjanger og ser ikke at hele boken er en samtidsanalyse: Den er «norgeshistorie» kun i den forstand at den ettersporer bakgrunnene for hvordan vi er og tenker idag. I denne 400 siders samtidsanalysen opptrer Houellebecq bare på fire av de siste sidene, og da som en av flere illustrasjoner av et argument.

Jeg har sans for Houellebecq som skjønnlitterær forfatter og uredd stemme i offentligheten, men deler ikke hans syn på kristendom, islam og Europas fremtid, og har ikke brukt ham som «premisslevrandør» til Norge, vårt Norge.

Tvert imot munner Norge, vårt Norge ut i en betraktning av hvordan norske tradisjoner med folkestyre, kristen mystikk og opplysningsrasjonalisme kan fornyes på en måte som vil tjene alle som bor i landet. Boken er skrevet i følelsen av vi lever i en eksistensielt prekær tid, under press fra internasjonal kapitalisme og en teknologi uten styring, med enorme økologiske og demografiske utfordringer, og fare for destruktive politiske bevegelser. Da kan det være fordelaktig å kaste et blikk bakover og knytte an til strømninger som en gang hadde bærekraft, og som kanskje ennå kan bære; ikke for å «vende tilbake til fortiden», men for å forme fremtiden best mulig.

Under en slik nyorientering oppstår også spørsmålet om en kultur kan fungere sosialt uten metafysisk grunnlag eller horisont. Det er i denne forbindelsen jeg gjengir sentralscenen i Houellebecqs «Underkastelse», der romanpersonen François i meditativ betraktning over den berømte Maria-statuen Den sorte madonna i Rocamadour forsøker å gjenoppleve det kristne mysterium, men mislykkes.

Det er sagt rett ut i Norge, vårt Norge at jeg ikke aksepterer Houellebecqs undergangsvarsel i «Underkastelse». Som konklusjon på skildringen fra Rocamadour skriver jeg: «Men Houellebecq tror at François må gjenopplive en kristendomsform som tilhørte forrige årtusen, uttrykt i en gåtefull statue fra middelalderen. François skjønner ikke at det utlignende skrittet videre og ut av den moderne elendighet må ligge i forliket mellom kristendom og opplysning som forvandler begge deler.»

I scenen fra Rocamadour har Houellebecq likevel skapt et bilde som treffende beskriver den spesielle europeiske – og dermed også norske – kultursituasjon med en kristen sivilisasjon som har oppgitt kristendommen og dermed kommet i en eksistensiell krise. Men det er ikke Houellebecq som har funnet på dette problemet. Det har vært et hovedtema i europeisk tenkning siden slutten av 1700-tallet, kanskje helt siden renessansen.

At jeg skulle ha «lånt» dette fra Houellebecq, slik som Myklebust påstår, er uttrykk for en imponerende uvitenhet som understreker et hovedpoeng i «Norge, vårt Norge»: Den klassisk humanistiske og metafysiske tradisjonen er for mange sunket ned i glemsel.

Den moderne kulturens metafysiske underskudd har vært et tema i mitt forfatterskap helt siden diktsamlingen «Vi som arver maskinene» i 1972 og essaysamlingen «Mellom partikontoret og supermarkedet» i 1973. Det var hovedtemaet i «Bazarovs barn» fra 1983. I min roman «Hodeskallestedet» fra 1994 er det skjønnlitterært behandlet. I «Morgen ved midnatt» fra 2015 er det via Rudolf Steiners tenkning direkte og indirekte omtalt over nesten tusen tette sider. Jeg har skrevet om dette i snart femti år.

Jeg har ingen problemer med å si hvor jeg har det fra. Jeg har det fra Bibelen, Dostojevski, Tolstoy, Garborg, Rudolf Steiner, Ramakrishna, Strindberg, Sigrid Undset, Jens Bjørneboe, Selma Lagerlöf, Platon, Augustin, Spinoza, Hegel, Goethe, Nietzsche, Olav Aukrust, Baudelaire, Søren Kierkegaard, Grundtvig, Stefan Zweig, Hermann Hesse, Thomas Mann, Bob Dylan, Karl Jaspers, Schelling, Solsjenitsyn, Hjalmar Hegge, Daniel Bell, Sigurd Skirbekk, Aldous Huxley, Kieslowski, Tarkowski, Werner Heisenberg, M.J. Monrad, Henry Miller, Saul Bellow, C.G. Jung, W.B. Yeats, Aasmund Brynildsen, Albert Camus, Pascal, A.H. Winsnes, E.F. Schumacher, Wergeland, Dante, Boris Pasternak og Edith Södergran.

Men såvidt jeg vet har ingen av disse skrevet noe om de underliggende idéstrukturene på det norske 2000-tallet. Hvis Myklebust likevel må utstyre meg med en «profet» for «Norge, vårt Norge», ville Marcus Jacob Monrad være en mye sterkere kandidat enn Houellebecq. Men en tittel som «Monrads papegøye» ville vel ha gjort bokanmeldelsen «mindre verknadsfull».

Klassekampen 24. mars 2018.

Forside >Sakprosa >Norge, vårt Norge >Kritikken av «Norge, vårt Norge» >Houellebecqs papegøye