Hytter og hus, men ingen borge

Av Trond Berg Eriksen

De som skriver historie, kan enten være skalder som dikter i vei på et vel gjennomtenkt løp, eller kriminalteknikere som venter at en grundig undersøkelse av materien vil åpne for nye perspektiver. Mange forfattere er både skalder og kriminalteknikere, særlig når det gjelder sin egen historie. Men blandingsforholdet mellom fremgangsmåtene kan variere, alt etter behov.

Kaj Skagen har med boken Norge, vårt Norge skrevet seg inn i en tradisjon som har hatt mange dyrkere de siste årene. Han vil – som Berge Furre (1991), Rune Slagstad (1998) og Finn Olstad (2014), for å nevne de fremste – skrive nasjonens nyere biografi, som om det var et regulært livsløp det dreide seg om. Inn i denne historiefortellingen dytter han sine venner og fiender på de plasser han mener at de fortjener.

La det være sagt straks: Kaj Skagens gjennomføring er strålende, uansett hvor tvilsomt selve prosjektet kan virke. For han blir først kriminaltekniker der hvor han som skald har skrevet seg inn i et hjørne. Kapitlene om Hans Nielsen Hauge, Henrik Wergeland og Georg Brandes og mange flere er virkelig perler på en snor. At Skagen kan fortellerhåndverket både som skald og kriminaltekniker, ble bekreftet av hans praktfulle fremstilling av Rudolf Steiners liv og samtid (2015).

Historiefortelling.

Skagens prosjekt i denne boken er åpenbart å synliggjøre et lite land i verden ved å fortelle dets senere livshistorie nok en gang. At det egentlig ikke er historieskrivning der dreier seg om hos Skagen, blir åpenbart av de selektive nedslagene. Det er snarere en historiefortelling for et mindre utsnitt av befolkningen.

De som skriver nyere norgeshistorie, er med på å skape nye variasjoner ikke bare i oppfatningen av sin gjenstand, men også i oppfatningen av egen identitet. Norgesbiografene forteller aldri den samme historien, men haler og drar i bildet av det som er skjedd, for eventuelt å styre forandringskreftene inn i helt bestemte retninger. Om man underveis skulle smigre seg selv og sine venner, ved å gi dem mer applaus enn deres faktiske rolle fortjener, ville det ikke komme helt overraskende på leseren.

Profetisk hang.

«Leserne vil lete forgjeves etter …» innrømmer forlaget i sin egen presentasjon av boken. Norgesfortellingen er ingen fullstendig biografi, men samler seg omkring helt bestemte fysiologiske prosesser i nasjonens kropp. Hvor er det blitt av Norge? Hva er det som har skjedd med grunnfestede norske verdier og referanser? Hvilke fellesskapsformer lever videre, og hvilke er borte for alltid? Vil det fremdeles være mulig å blåse liv i den gamle skrotten?

Kaj Skagen har en profetisk hang til å svartmale kritiske situasjoner. Hans store gjennombrudd kom jo med Bazarovs barn (1983) som dømte hele den norske samtidslitteraturen nord og ned. Bare et par Steinerskole-lærere slapp unna.

Det mørke og truende. Skagen har alltid hatt en forkjærlighet for det mørke og truende. Siden Bazarovs barn er det ikke skjedd så mange justeringer av hans kompass. For en utenforstående er noe av det nye fra den kanten den iltre avvisningen av den eldre Jens Bjørneboe – som nihilist. Kulturradikalismen er fremdeles sykdommen til døden for Skagen. Det nye er at Bjørneboe blir kronet til dens konge.

Ellers et vennlig råd til Skagen: Glem «positivismen» som skjellsord! «Positivist» og «positivisme» er virkelig meningsløst utydelige som merkelapper, fordi de kan klistres på hva som helst. At de er aktørene bak «teknifiseringen av livet og kloden», er meget mulig, men med en så utilstrekkelig definisjon strekker man tungen ut i regnværet. Ingen blir utørst på den måten. Å tale om «barbariet med kulturradikalt ansikt» som karakteristikk av transhumanismen, gjør ikke de avvisende affektene tankemessig tydeligere.

Kjetterens blikk.

Skagens egen posisjon er en noe kjettersk antroposofi. Eller rettere: kjettersk er han ikke i forhold til Steiner, men i forhold til dem som leser profeten med barnehagelærernes positive og livsfriske blikk. Personlig anser jeg Kaj Skagen som en av de dyktigste til å behandle det norske språket i det hele tatt. Selv der hvor han kaster seg over umulige prosjekter, haler han dem i land med en minneverdig språkføring. Slik også her.

Hva det innholdsmessige angår, er det selvsagt plass til esoteriske fortellinger om den fortrengte mystikken og idealismen i Norges historie. Til Skagens forsvar må det sies at han aldri blir masete, men han gjentar de fortellingene om det lille landet vårt som steinergrupperingen har gjentatt og spredt i snart 100 år nå. Likevel er teksten forbausende frisk. For i spørsmålet om Norges sjel, har vi rom for langt mer kjetteri.

Det norske.

Kong Haralds minneverdige utsagn om at «nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting», viser, mener Skagen, at den revolusjonære marxismen er blitt en del av Norges natur. Om ikke engang kong Harald vet hva det norske er, hvordan skal man kunne vente at nye landsmenn skal vite det? «Forkastelsen av det norske er blitt det norske», hevder Skagen. Til Aftenposten sier Skagen at utsagnet «jeg skammer meg over å være norsk», er noe man hører hele tiden.

Hva er opp? Hva er ned? – «når høyrefolk nå leser Klassekampen, og kommunister går i konserthuset», som Stavanger Aftenblad skrev her om dagen. Overskriften på intervjuet lød: «Det positive ved norsk kultur er blitt borte.» Skagen savner det han kaller «foreningen av opplysningstenkning og kristen mystikk innenfor rammen av lokal og nasjonal selvråderett», som etter hans mening er «det glemte ledemotivet i norsk kultur».

Upresist.

Som tenker er Skagen påfallende upresis og summarisk. Det er den normative mobiliseringen som er hans styrke, ikke den rammende beskrivelsen eller den treffende analysen. Om vi – noe urettferdig for begge – skulle sammenligne boken med Rune Slagstads De nasjonale strateger (1998) er det nesten bare bøkenes tykkelse og det kulturkonservative tonelaget de har felles.

I motsetning til Slagstads blikk for det politiske og funksjonelle, gir Skagens abstrakte idealisme en noe sær og statisk historiefortelling hvor alle skurkene ligner hverandre, og alle heltene ligner hverandre. Skagen har svært liten kontakt med de politiske og sosiale kamper som har vært ført i Norge. Han dyrker i stedet illusjonen om at valget av livssyn er et fritt valg som kan bedømmes moralsk.

Men teksten til Skagen er gudskjelov også kunst. Abstrakt påståelighet blir raskt til visne blomster. Men Skagen skriver bedre nå enn han har gjort på lenge. Hadde meningene hans stått for seg selv – innbakt i en normal språkdyktighet – ville jeg neppe ha orket å lese hele boken. Det er kunstens velsignede gave at velkjente fortellinger høres nye ut, fordi skrivegleden og skrivekunsten kan levere oppstandelser fra de døde.

Mindre profeter.

Hos Skagen er det mange gjensyn. Han lar mindre profeter som Brynhildsen, Sørensen, Hegge, Bjerke, Bjørneboe, Brodersen, Lindholm og Møller paradere nok en gang og plasserer dem i beste selskap sammen med Hans Nielsen Hauge, Henrik Wergeland, Grundtvig, Nordahl Rolfsen, Monrad og Garborg. Men Skagen vil hele tiden regissere Ragnarok og glemmer ikke «positivistene»: den destruktive og fedrelandsløse Georg Brandes, Kinsey, Guttorm Gjessing og altså den frafalne Jens Bjørneboe. At Skagen havner og lander på Henrik Ibsen som den mest moderne av alle nasjonskritikere, er et godt grep, men ikke direkte forbausende.

Skagen forsvarer nasjonal sjølråderett og identitet mot de nye elitene som beveger post-demokratiet. Han hater det norske «husmannsvesenet» og venter på «den fjerde frigjøringen» etter 1814, 1905 og 1945. Da skal det norske «husmannsvesenet» feies på dunken og kongen kan sitte der i skammekroken sammen med «Allah, Altet og Ingenting»

Trond Berg Eriksen i Morgenbladet 24. mars 2018.

Forside >Sakprosa >Norge, vårt Norge >Kritikken av «Norge, vårt Norge» >Hytter og hus, men ingen borge