Kaj Skagen svinger svøpen over norsk kultur

Av Eivind Tjønneland

Kaj Skagens bok av året er en selektiv biografi over landet vårt. Han ser ikke mange lyspunkter i sin alternative norgeshistorie.

De siste 200 år har ført til et slags nasjonalt selvhat. Skagen mener at kulturradikalismen og positivismen har seiret, og ønsker å presentere en alternativ tradisjon som er blitt marginalisert, nemlig den metafysiske tradisjonen fra Henrik Steffens, Grundtvig og Monrad til antroposofiske forfattere som Olav Aukrust og Jens Bjørneboe.

Vismann med fugleperspektiv

Skagens stil er essayistisk, han risser opp linjene i den historiske utvikling med en autoritativ fortellerholdning jeg ikke har sett siden Rune Slagstad for 20 år siden publiserte De nasjonale strateger, som Skagen for øvrig siterer flittig.

Vismannens fugleperspektiv på norgeshistorien fortetter seg ofte til velformulerte passasjer som kommer aforismen nær:

«Med 1968-opprøret seiret kulturradikalismen endelig på bred front og steg opp til kulturell hovedstrøm, opprustet av marxismens metamorfose til tredjeverdenisme, av nyfeminisme og av de nyliberale selvrealiseringsidealer som på 1980-tallet ble allemannseie. Det var Brandes’ gjenkomst i Norge, hundre år etter at han kom til landet første gang i 1876 med sin foredragsserie om Søren Kierkegaard.»

Kan det stemme?

Når Skagen tegner med så bred pensel, spør man seg uvilkårlig: Kan dette virkelig stemme?

Deler av 68-opprøret var jo anti-positivistisk! Dette er dokumentert av Rune Slagstad i en bok fra 1976 som ikke står på Skagens litteraturliste. Dermed blir det vanskelig å nevne kulturradikalisme og positivisme i samme åndedrag.

Skagens egen radikalisme på 70-tallet i boken Mellom partikontoret og supermarkedet (1973), prøvde å finne en vei mellom kapitalisme og venstresidens hang til autoritær partistyring, for så vidt ikke ulik Sosialistisk Folkepartis «tredje vei» med utgangspunkt i kretsen rundt ukeavisen Orientering.

Det ville ikke være vanskelig å rette mange slike innvendinger mot Norge, vårt Norge. Selv om boken er kildebasert og har 40 sider med fotnoter, er ikke dette vanlig historieskrivning. Gjennom en personlig fremstilling med slående analogier og spissformuleringer redegjør Skagen for den tradisjonen han står i som intellektuell. Han viser godt hvordan radikalismen fra Rousseau, over Georg Brandes til deler av 68-opprøret, har lengtet tilbake til en førmoderne naturtilstand.

Ifølge Skagen har dette vært naivt, og er helt utilstrekkelig som politisk utopi:

«Bjørneboes revolusjonsromantikk om flodbølgen av rettferdig hevn over Europa fra det svarte Afrika, henger sammen med Brandes’ pubertetsdrømmer om indianersex og Wilhelm Reichs beundring for trobriandernes fiktive landsbysamfunn, som igjen var et poetisk uttrykk for Marx’ lære om klassekampen som skulle gjenopprette en førindustriell og paradisisk urtid som aldri hadde eksistert. Ingen har vært så reaksjonære i politikken som de progressive. Alle sto de i kø for å komme seg tilbake til førmoderne livsformer og sivilisasjoner.»

Brandes var ingen hippie

Mange radikalere har trodd at bare man ble kvitt hemmende fordommer, moralisme og alt som stengte for individets frie utfoldelse, ville det gode samfunn oppstå av seg selv. Men menneskene skaper ikke noe paradis bare man fjerner det som undertrykker dem. Skagen mener det forholder seg stikk motsatt.

Men Brandes’ virksomhet besto jo ikke bare i å kjempe for «fri kjærlighet» som en slags hippie. Eller i å underminere Kierkegaards filosofi ved å betone dens sammenheng med hans usunne oppdragelse, noe Skagen hisser seg opp over.

Brandes fremmet humanistisk dannelse gjennom en serie av heltebiografier både før og etter at han lanserte Nietzsches filosofi i 1888–89. Han skrev bøker om fremtredende jøder han identifiserte seg med, som politikerne Disraeli og Lasalle, og store monografier om Goethe og Shakespeare.

Får meg til å le

Skagen tar kritikken helt ut når han beskriver Hans Jæger som «Brandes’ monstrum»: «Hans Jæger er prototypen på den kulturradikale avviker som siden 1970-tallet er blitt masseprodusert og nå er standard overalt, bare vasket og frisert, tilpasset og justert etter forholdene, spredt jevnt over det sosiale landskap som sosialt akseptert gylle på tvers av alle grenser.»

Med slike overdrivelser og historiske analogier fikk boken meg til å le høyt mange ganger, og det er ment som en kompliment.

Mindre tydelig er Skagen når det gjelder sitt positive prosjekt om å forene tro og viten, der blant annet Ibsens Keiser og Galilæer, Monrads filosofi og selvsagt antroposofien står sentralt.

Er jeg et svin?

Er vi blitt en gjeng late olje-narsissistister?
Mennesket er mer enn det som veies og måles. Alle enten har eller søker en eller annen «tro» som gir retning og mening utover det vi helt sikkert vet. Lykken består ikke bare i materiell sikkerhet. Jo mer velstående et samfunn blir, jo mer påfallende er dette. Skagens fremstilling av den metafysiske tradisjonen er i dette perspektivet interessant lesning.

Undertegnede er kulturradikal ateist, og blir som sådan irettesatt i boken. Man spør seg uvilkårlig: «Er jeg virkelig det nihilistiske svinet Skagen portretterer, som attpåtil har erobret kulturelt hegemoni?»

Men heldigvis er ikke alt svart-hvitt. Skagen opplyser f.eks. at André Bjerke og Jens Bjørneboe «ikke bare var Steiner-tilhengere, men også kulturradikalere». Da er det kanskje håp for meg også, siden jeg aldri har vært positivist.

Kulturradikaler eller ikke: Man vil uvilkårlig rette ryggen og prøve å forbedre seg etter å ha lest Skagen. Vår olje-narsissistiske nasjon har et labilt selvbilde og går en usikker fremtid i møte. Norge trenger oppbyggelig litteratur. Det har vi fått med denne boken, som riktignok refser mer enn den frelser.

Aftenposten 18. mars 2018.

Les artikkelen på Aftenposten.no.

Forside >Sakprosa >Norge, vårt Norge >Kritikken av «Norge, vårt Norge» >Kaj Skagen svinger svøpen over norsk kultur