MENY

Forside >Sakprosa >Retten som ingen kunne målbinde >Ny utgave 2011 >Kritikken av ny utgave 2011 >Spionen som forsvant

Spionen som forsvant

Utklipp fra Klassekampen

Thrilleren: I Treholt-saken har juristene gått fra å være faglige eksperter til å bli romanforfattere.

Av Dag Eivind Undheim Larsen

Arne Treholt. En kynisk og kalkulerende spion. Det var slik vi så ham på åttitallet. Idet Treholt ble hekta på Fornebu i 1984 var det som om Norge mistet uskylden, og ble forvandlet til et kraftsentrum for verdenspolitiske verdensbegivenheter.

Endelig fikk vi vist verden at det virkelig sto noe på spill også i Norge. Den kalde krigen var nær bristepunktet, og det norske overvåkningspolitiet hadde så vidt greid å redde oss fra sovjeternes klør.

I dag er Treholt innhentet av populærkulturen og framstår som et indieikon med betydelig markedspotensial. Ikke bare har Treholts ansikt prydet eksklusive T-skjorter, men han er også blitt gjenstand for ironiserende portrettering i filmen «Kommandør Treholt».Vi har med andre ord fått åttitallets historiske begivenheter på en armlengdes avstand. Arne Treholt har selvsagt også en eksistens bortenfor filmlerretet og hipsternes T-skjorter, men skal vi tro Kaj Skagen er heller ikke historiebøkenes oppfatning av den spiondømte Arne Treholt uten en viss kunstnerisk verdi. I boka «Retten som ingen kunne målbinde» framstiller Skagen Treholt-dommen som en melodramatisk spionthriller som iverksetter kriminalsjangerens mest kjente litterære konvensjoner.

Treholt-saken setter fremdeles dagsorden i det norske samfunnet, til tross for at den endelige dommen falt i 1985. I den seinere tid er det kommet en rekke nye bøker som setter spørsmålstegn ved saksgangen og skyldspørsmålet, derfor er det heller ikke overraskende at Kaj Skagen relanserer sin bok som utkom første gang i 1985. Skagens bok har undertittelen «en forsvarstale for Arne Treholt», men i tillegg til å behandle Treholt-saken er dette også en bok om hvordan vi forholder oss til begrepet «sannhet». Skagens prosa virker tidvis pompøs og selvhøytidelig, som når han skriver: «Sannheten om Arne Treholt vil vi aldri få vite her i verden, like lite som vi noensinne vil få vite sannheten om oss selv». Det forpurrer likevel ikke bokas overordnede tema: Nemlig om hvor vanskelig, eller kanskje mer presist, hvor flyktig sannheten kan være.

Dommen mot Arne Treholt har vaklet rundt på leirføtter i 25 år, og det kommer stadig nye bøker som vil korrigere premissene dommen hviler på. Det er også siktemålet til Skagen. Han avslører de ulike kunstgrepene som dommen mot Arne Treholt er tuftet på. Han hevder saken utmerker seg ved en påfallende mangel på entydige beviser og mener dommen ikke var bygget på fellende bevis, men derimot konstruert ut fra en rekke ulike og sprikende indisier. Oppgaven til påtalemyndigheten, og i siste instans dommerne, blir dermed å etablere logikk og sammenheng hvor det i utgangspunktet ikke eksisterte en slik struktur. Og det er her de respektive juridiske instansene går fra å være faglige eksperter til å bli romanforfattere.

Skagen argumenterer overbevisende for at sannheten om Treholt ikke er noe som kan leses ut av fakta, men derimot produseres gjennom en rekke oppfinnsomme retoriske operasjoner. Det sentrale premisset i denne sammenhengen er selvsagt at påtalemyndighet og dommer er overbevist om Treholts skyld allerede før den endelige dommen foreligger. Ingen har beskrevet denne situasjonen bedre enn Treholt selv. I boka «Alene», hvor Treholt beskriver perioden i etterkant av pågripelsen, får vi demonstrert hvordan den spionsiktede havner i en umulig situasjon. Hver gang Treholt forteller noe som ikke er i tråd med påtalemyndighetens teori, blir han mistenkt for å fare med løgn. Det skyldes at påtalemyndigheten vurderer sannhet og løgn ut fra at Treholt faktisk er skyldig. Slik sett blir også Treholt tvunget inn i et juridisk paradoks. Han blir nemlig fristet til å komme med falske opplysninger for å styrke sin egen troverdighet. Derimot vil han bare svekke sin troverdighet dersom han fortsetter å snakke sant. Slik sett er det kanskje ikke så underlig at Treholt ble rammet av det han kaller et «tilståelsessyndrom».

Skagen er skjønnlitterær forfatter og det er ikke umiddelbart innlysende at han har relevante synspunkter på juridiske spørsmål. Men Skagen greier nettopp å illustrere hvordan den juridiske metodikken ikke tar høyde for innslagene av litteraritet i sine resonnementer. I dag er ikke dette spesielt oppsiktsvekkende, i USA har man for eksempel etablert et eget forskningsfelt kalt «Law and Literature», men Skagen skal ha honnør for å ha maktet å argumentere for disse innsiktene allerede i 1985 en god stund før poststrukturalistiske teorier fikk fotfeste i Norge.

I Bergen har litteraturprofessor Arild Linneberg initiert et forskningsprosjekt som nettopp tar for seg forbindelsen mellom litteratur og juss. Ikke overraskende har Linneberg og hans forskningsfeller vist stor interesse for Treholt-saken. I likhet med Skagen tar Linneberg utgangspunkt i indisierekken mot Treholt. Når det ikke foreligger fellende bevis, må påtalemyndighet og dommere gå over til å fortolke indisier. Med andre ord må retten lese mening inn i de ulike indisiene. Skagen viser hvordan fortolkningspraksisen i Treholt-saken ender opp med en fortelling som er forbløffende lik en spionthriller. Enhver handling Treholt har foretatt i årene forut for arrestasjonen blir gjennomgående tillagt en konspiratorisk karakter. Ethvert personlighetstrekk blir fortolket ut fra forestillingen om den kjølige og kalkulerende spionen Treholt. Det er ikke rom for inkonsistens og motstridende menneskelige følelser i påtalemyndighetens fortelling. Dermed skapes det også et svært så endimensjonalt bilde av personen Arne Treholt. Spionen Arne Treholt, slik han framstår i påtalemyndighetens fortolkning, ville neppe kunne fungert som en romanfigur til det er han altfor lite kompleks. Og det er enda mer tvilsomt om det er mulig å oppdrive en så enkel skikkelse også i den virkelige verden.

Ifølge Arild Linneberg er retten altfor lite oppmerksom på tolkningsaspektet i sin virksomhet. Tolkning er ingen skråsikker aktivitet, vi kan tolke riktig, men vi kan like godt tolke feil. Men Linneberg understreker at også rettens aktører må være klar over at «det som tolkes, når retten tolker, er tegn». Indisier, eller tegn om man vil, kan altså tolkes på en rekke forskjellige måter. Eksempel: Når en politimann registrerer at en gjest ankommer Treholts hotellrom tomhendt, men forlater rommet «med noe som ligner en avis», kan selvsagt ikke dette bare være en avis. «at det som lignet en sammenbrettet avis, faktisk var en sammenbrettet avis, forekommer ikke dommerne å være sannsynlig», skriver Skagen. Det er derimot en avis som skjuler hemmelige dokumenter. Boka viser med andre ord hvor galt det kan gå når slike «tegn» tolkes inn i en allerede fastlagt ramme. Her tror jeg Skagenfaktisk er på sporet av justismordets metafysikk.

Treholt-saken lever videre. Skagens fortjeneste er at han viser hvordan saken hviler på en kunnskapsteoretisk konflikt: På den ene side de som tror sannheten stiger uhildet opp fra fakta, på den andre side de som snarere tror sannheten skapes gjennom de juridiske talemåtene. Skagen har levert et overbevisende argument for sistnevnte posisjon. Og det ser ut til at den juridiske disiplinen har et ubegripelig naivt syn på språket, hvilket er oppsiktsvekkende siden jussen i stor grad hviler på den gamle retoriske tradisjonen.

Klassekampen 18. juni 2011

Forside >Sakprosa >Retten som ingen kunne målbinde >Ny utgave 2011 >Kritikken av ny utgave 2011 >Spionen som forsvant