Oscars gate 43. Litt lokalhistorie fra krigens dager

Av Kaj Skagen

Bortsett fra Steiners egne reiser i Norge, er vel Conrad Englerts foredrag om Goethe i Oslo under krigen den viktigste offentlige begivenhet i den norske antroposofiske bevegelsens historie.

Englert var en omstridt personlighet i det norske antroposofiske miljøet på slutten av 1930-tallet, på grunn av sin skarpe karakter og kompromissløse rolle i de uforsonlige konflikter som dengang herjet Antroposofisk Selskap på tvers av alle landegrenser. Noe av dette konfliktstoffet gjenspeiles i kampen mellom Englert og Johannes Hohlenberg om hvordan antroposofene burde forholde seg til de nasjonalsosialistiske makthaverne i Tyskland. Mens Hohlenberg gikk offentlig ut mot nazismen, var det Englerts strategi å føre det antroposofiske arbeidet videre uten å utfordre overmakten.¹

Uansett hvordan man idag vil se på Englerts rolle dengang, står det fast at hans foredrag skapte et helt nytt miljø av antroposofisk orienterte kunstnere og pedagoger. Det sterke antroposofiske innslaget i 1950-tallets norske kultur går tilbake til disse krigsforedragene; det samme gjelder steinerskolene i Oslo og Bergen, samt Oslogruppen av Antroposofisk Selskap, som har vært toneangivende i den norske antroposofiske bevegelsen i etterkrigstiden.

Argumentasjon og assosiasjon

Det er derfor litt av et slag for denne bevegelsen når Tore Rem i sin biografi om Jens Bjørneboe, Sin egen herre, ikke bare gjør Englert til en «antroposofisk misjonær» utsendt fra Antroposofisk Selskaps hovedkvarter i Dornach for å grunnlegge en koloni i Oslo, men også lar denne grunnleggelsen skje i hakekorsets tegn:

Foredragene finner sted i Oscars gate 43, i en sal Antroposofisk Selskap har leid av det nazifiserte Norsk Husmorforbund. Fremst i salen sitter en del eldre damer – eller i Bjerkes beskrivelse, «eldre damer av begge kjønn» – lenger bak en gruppe yngre mennesker, ikke alle like fortrolige med antroposofien. Og blant dem altså den 21-årige Vallen Bjørneboe. Lokalet er dekorert med nazisymboler. Mens tyske soldathæler klaprer i gatene utenfor, er en gruppe søkende sjeler samlet i håp om å redde tysk kultur.

(…) Her sitter de. Fredagskveld etter fredagskveld. Det er krig, men stort sett holder Englert seg unna det påtrengende dagsaktuelle – med unntak av enkelte markeringer. Som da han i et foredrag påpeker at befolkningen i Elsass (Alsace) og Lothringen (Lorraine) til tross for hva «løgnpropagandaen» sier, er «helt igjennom tysk og tilbunds germansk». Og som da han, etter at det oppstår rykter om at Steiners verker er blitt forbudt i Tyskland, sender ut et oppklarende rundskriv. Det dreier seg om en misforståelse. «Rassenamt i Berlin har for noen år siden bekreftet Rudolf Steiners ariske avstamning». (…)

Samtidig formidler han [Conrad Englert] et syn på folk og rase som har forbindelser til det som i disse tider bidrar til å føre tyskerne inn i bestialiteten. Idéenes røtter er de samme, dypt nede i tysk romantikk og idealisme. Steiner har vært sterkt påvirket av de gjengse tyske ideene om das Volk, men han har gått noen skritt videre. Han har hevdet at folkeåndene er individuelle erkeengler, og at de virker som folkenes inspiratorer og øverste ledere. Folkeslag er dessuten bærere av en form for kollektiv karma, deres skjebne er påvirket av folkets tidligere handlinger. Det finnes også vesentlige forskjeller mellom det steinerske og nazistiske synet på folk og raser, men slett ikke alle antroposofer var seg bevisst at disse burde betones. Englert holdt foredrag om «Jødeproblemet» i en periode da europeiske jøder var på vei mot katastrofen og da Aftenposten jevnlig trykte antisemittiske karikaturer. Vi vet at sveitseren var svært opptatt av ikke å støte makthaverne i Tyskland. Men vi vet ikke hva han sa under sitt foredrag i Oslo 18. oktober 1938.²

Til sammen danner denne teksten et bilde som er større enn den selv: Jens Bjørneboe og hans venner blir introdusert til den antroposofiske goetheanisme i en nazifisert sal pyntet med hakekors, av en offisiell antroposofisk utsending som omtaler Alsass-Lorraines befolkning som «germansk», er opptatt av at Steiner må være «arisk», formidler raseidéer som er beslektet med nazismen, og interesserer seg for «jødeproblemet». Det er et sterkt bilde, som sier mer enn mange ord. Hva bildet sier, behøver Rem heller ikke å bruke ord på. Ved at det står ved selve startpunktet for Bjørneboes interesse for antroposofi, kastes det lange skygger innover både denne interessen, hans motkulturelle aktivitet på 1950-tallet og hans første  romaner.

En innvending mot denne måten å fortelle på, er at den argumenterer med bilder som skaper kontroversielle assosiasjoner, men som fordi de ikke er begrepsmessig presentert i teksten,  heller ikke trenger å bli forklart og forsvart i den.

Conrad Englert og Norge

Det er riktig at Englert sommeren 1936 kom til Norge med fullmakter fra sentralt antroposofisk hold i Dornach, for å påvirke norske selskapskonflikter i en retning som Marie Steiner fant gunstig. Historikeren Terje Christensen har i et upublisert manuskript gitt en usminket skildring av hva som virker som Englerts nokså autoritære opptreden i disse konfliktene.³ Men Englert kom ikke til Norge for første gang i 1936 som offisiell utsending fra det internasjonale Antroposofiske Selskap. Han kom hit i 1921 gjennom sitt personlige bekjentskap med maleren Hallvard Blekastad, som han traff i Dornach og senere i Italia. Han ble med Blekastad til Gausdal, hvor han var familiens  huslærer. Senere var han lærer på gymnasier i Volda og Bergen. I løpet av dette første norgesoppholdet traff han den norske Anna Elisabeth Faye og giftet seg med henne. Han var den sentrale personligheten i dannelsen av den første norske steinerskolen i Oslo i 1926. Samme år vendte han med sin familie og på oppfordring fra venner tilbake til Sveits, hvor han deltok i oppbyggingen av Rudolf Steinerskolen i  Zürich, som han ledet frem til midten av 1930-tallet. I 1934 skrev generalsekretæren i Antroposofisk Selskap i Norge, Karl Ingerø, til Englert med spørsmål om han ville komme tilbake til Norge og overta ledelsen av selskapet og skolen, ettersom man lokalt manglet noen som kunne fylle disse oppgavene.⁴ Englert kom altså til Norge i 1936 også på forespørsel fra Oslo, ikke kun som utsending fra Dornach. Han kom med norsk bakgrunn, norske venner, norsk hustru og norske språkkunnskaper. Når Rem beskriver ham som en «antroposofisk misjonær med fullmakter fra Selskapets hovedkvarter», underslås det at Englert forlengst var kommet inn det norske miljøet gjennom personlige kontakter.

Husmorforbundets paradesal

Kilden for hvordan møtesalen i Oscars gate 43 så ut, er en erindringsartikkel av Torger Holtsmark, som skriver:

Oslogruppen leide på denne tid møtelokale i Oskars gate 43, av Husmor-forbundet, som var nazifisert og møterommet behørig utstyrt med politiske symboler og slagord.⁵

 Det lever ennå noen få mennesker som var til stede på Englerts foredrag i Oscars gate 43. Jeg har snakket med to av dem, foruten Holtsmark selv. Betty Clausen forteller at «salen» lå i en gammel villa. Det var også et kjøkken der, hvor man kunne lage kaffe og te. Hun avviser at det skulle ha vært nazistiske dekorasjoner i rommet. Johannes Smit sier at de eneste dekorasjoner rommet hadde, var noen «Gerhard Munthe-lignende» bilder med norrønne motiver på veggene. Konfrontert med dette sier Torger Holtsmark at han selv strengt tatt ikke husker annet fra salen enn at det «kanskje var et portrett der», og at han i sin minneartikkel er kommet i skade for å overdrive dekorasjonene for å understreke det som var hans poeng, nemlig den store kontrasten mellom foredragenes innhold og de militære omgivelser.

Brodersen og Bjørneboe

Nettopp kontrasten mellom Englerts foredrag og den tyske okkupasjonen er også et poeng i Karl Brodersens erindringer fra Oscars gate 43. Han forteller at han og Bjørneboe først gikk dit av nysgjerrighet:

Vi hadde knapt noen anelse om Englert og hans bakgrunn, annet enn at han skulle være sveitser, snakket godt norsk, og hadde en eller annen forbindelse med noe som var helt ukjent for oss og ble kalt antroposofi. Så famlet vi oss av den blotte nysgjerrighet og rent vitebegjær gjennom de mørklagte novembergater til lokalet hvor han skulle tale. Det lille forsamlingsrom var allerede overfylt da vi med nød og neppe fikk presset oss inn. Det rådde en forventningsfull stemning i den svært brogede forsamling av yngre og eldre mennesker som alle lot til å kjenne hverandre godt. Vi ble betraktet som fremmede som plutselig dukker opp i en liten landsby. Da reiste det seg en ungdommelig, mager skikkelse med en tykk og mørk hårmanke, skarpe ansiktstrekk og store øyne. (…) Det var ikke innholdet i hans foredrag, men måten han talte på, som gjorde et så dypt inntrykk på oss alle, om vi nå var unge eller gamle. (…) Man må forestille seg situasjonen: der ute trampet de tyske soldatene i sine svære støvler gjennom de dunkle gatene, mer og mer forgremmet og grepet av angst, i det store og hele noen elendige stakkarer! Innenfor satt vi og kunne heve våre sjeler til de udødeliges lyse høyder, til de store ånder fra et folk som hadde vendt dem ryggen og falt som ofre for en avgudsdyrkelse. Mot okkupasjonsmaktens dyriske omgangstone og kommandorop opplevde vi Englerts energiske resitasjon av Goethe og Schiller som den størst tenkelige kontrast.⁶

Man kan tenke seg muligheten av at Brodersen i sin beskrivelse har utelatt noe fra salen. Samtidig er det sikkert at Rem har utelatt noe fra Brodersen. I biografien sies det at antallet tilhørere var mellom 20 og 40. Sammenholdt med Brodersens skildring betyr det at rommet var overfylt med 40 tilhørere. Det var altså ingen paradesal, men en stue av middels størrelse.

Hos Rem mangler også en nærmere beskrivelse av Englerts publikum. Blant tilhørerne skal det natulig nok ha vært enkelte tyske soldater og offiserer i uniform; sikkert antroposofer, som det rimeligvis fantes noen av også i Wehrmacht, og som søkte hit på leting etter åndelig næring. Men det var flere aktive motstandsfolk der: Betty og Sophus Clausen, i hvis hjem i Oslo hjemmefrontmannen Gregers Gram lå i dekning, og milorgmannen Eyvind Thomassen. Av kjente kunstnere som hørte fast på Englert, vet vi om Kai Fjell og Per Arneberg.

Englert og okkupasjonsmakten

Når det gjelder Englerts forhold til okkupasjonsmakten, er det riktig som Rem skriver at han både før og under krigen la vekt på å ikke provosere de nazistiske makthaverne. Men privat lot han i 1939 den tysk-jødiske flyktningen Lissa Hartmann bo hjemme hos seg.⁷ Det foreligger vitneutsagn om at han under krigen oppfordret yngre tilhørere til å gå inn i motstandsbevegelsen.⁸ Rundskrivet der «Steiners ariske avstamning» blir nevnt, og som Rem henviser til, gjelder Englerts forsøk på å hindre beslagleggelse av Steiners bøker i biblioteker og bokhandlere.⁹ Steiners navn stod oppført på en liste over forbudte jødiske forfattere. Englert ville ha Steiner av denne listen ved å vise til at han ikke var av jødisk avstamning. Det gjorde han ved hjelp av et attest fra tyske myndigheter i 1933, som det antroposofiske lederskapet i Tyskland hadde innhentet som ledd i et forsøk på å unngå et forbud av Antroposofisk Selskap. Dette forsøket omfattet også flere andre elementer som i dag fremstår som kompromitterende, men som likevel ikke kunne hindre at selskapet ble forbudt i 1935.¹⁰ Englert hadde ikke ansvar for dette, og når han viser til Steiners «ariske avstamning», er det ikke for å fremheve noe «rasemessig» fortrinn, men for at Steiners bøker fortsatt skulle være tilgjengelige.

På bakgrunn av disse større sammenhengene synes Rems fremstilling å være bygget på mangelfullt kildegrunnlag eller selektiv omgang med kildene. Det er også bemerkelsesverdig at han ikke bare fremhever Englerts omtale av en fransk befolkning som egentlig «germansk» og av Steiners avstamning som «arisk», men kaller nettopp disse to utvalgte setningene for Englerts «markeringer» av sitt syn på krigen. Det er ikke mulig å si klarere og mer hørbart at Conrad Englert under krigen var tyskvennlig, uten å si det ord for ord. Men ord for ord kan ikke Rem si dette, for han har ikke dekning for et slikt utsagn.

Det er også pussig at Rem ikke på dette punkt trekker inn de referater av Englerts krigsforedrag som faktisk foreligger, samt et manuskript som Englert skrev mot slutten av krigen, og som det henvises til andre steder i biografien.¹¹ Både av sammendragene fra foredrag som Englert holdt i mai 1942, og som Bjørneboe sannsynligvis var til stede på, og av sammendrag fra et foredrag holdt i 1944, fremgår det tydelig at Englert eksplisitt viste til «det høyeste åndelige prinsipp som virker i mennesket» når det gjaldt å forstå Goethes biografi. Ideologisk tok han dermed åpent avstand fra nasjonalsosialismens biologistiske menneskesyn.

Man finner ikke i disse krigsforedragene provokative utsagn som ville ført Englert i fangenskap og avsluttet hans virksomhet. Men det er lett nok å se hvor han stod, når han sier:

Ølkulturen forsumpet Mellomeuropa.

Eller når han fremhever ikke det tyske, men det universelle hos Goethe:

Man vilde gjerne rose seg av at «den største dikter», «den geniale, altomfattende ånd», ete. tilhørte ens egen nasjon. Men hans verden vilde man ikke ha noe med. Hadde man betrådt den, da var man blitt menneske. Lettere var det å forbli tysker, englender. nordmann, osv.

Idet krigen og okkupasjonen nærmer seg slutten, blir også Englert helt tydelig. I manuskriptet «Individ, arv og miljø i Goethes liv», gjør han narr av nasjonalsosialistiske skribenters forsøk på å forklare Goethes geni ut fra de legemlige avstamningslinjene. I motsetning til den nazistiske rasetenkningen sier Englert at Goethes skaperkraft oppstod fordi han i så høy grad «hadde maktet å ta avstand fra sitt arvestoff» – dvs. at det geniale hos Goethe oppstod gjennom overvinnelsen av blodskreftene, gjennom det arvemessig uavhengige og rent individuelle.

Tar man med i betraktningen dette motsetningsforholdet mellom de goetheanske og nasjonalsosialistiske strømninger i tysk kultur, fremstår Englerts foredrag i Oscars gate 43 vinteren 1941-42 som en kulturell motstandshandling. Alt i alt synes det som om man kan se vekk fra den kompromitterende beskrivelsen av Oscars gate 43 i Sin egen herre.

Anklagen om antisemittisme

Heller ikke Rems anklager mot Englert om «antisemittisme», som ble reist i løpet av debatten som fulgte biografien, hadde hold nok til å kunne bli stående.  I debattens avsluttende innlegg, skrevet av idéhistorikeren Trond Berg Eriksen, en av forfatterne av Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til våre dager, avvises Rems tolkning av et avisreferat av Englerts foredrag om «Jødeproblemet» i 1938. Debatten ble dermed avsluttet med en full renvaskelse av Englert:

Imidlertid må han [Tore Rem] også takke for seg i Dag og Tid 23/10, noe han gjør med en repetisjon av det uhistoriske og uberettigede angrepet på Englert. Hvis ikke Rem har tilgang til en helt annen tekst enn meg, som må nøye meg med et avisreferat, sår det merkelige utfallet mot den arme Englert tvil om hans skjønn både som tekstanalytiker og som historiker. Jeg har arbeidet med antisemittiske tekster i årevis, og kan ikke se at Rems påstander akkurat i denne saken har noe hold.¹²

Lettferdig omgang med nazismens redsler

Allikevel er det grunn til å anta at denne tilbakevendende striden om antroposofi og nazisme vil fortsette. Jeg vil derfor avslutte denne gjennomgangen med etpar prinsipielle bemerkninger om dette temaet.

Både antroposofi og nasjonalsosialisme oppstod som tankeretninger i en svært mangfoldig tysk kultursituasjon i begynnelsen av forrige århundre. Det vil derfor alltid være mulig å finne enkeltelementer som går igjen i begge retninger. En dogmatisk antroposofi som kompromissløst fastholder hele Steiners skriftlige og muntlige verk til siste idé og formulering, vil følgelig også måtte stå inne for tanker og uttrykksformer som idag oppfattes som betente. Dermed åpnes det for en motsatt, anti-antroposofisk ortodoksi som heller ikke vil skille mellom de varige verdier hos Steiner og de tidsbundne innslagene som naturligvis også finnes hos ham.

Men de som ser vekk ifra det sentrale innhold i tankeretninger og vil finne identitet mellom dem på grunnlag av perifere sammenfall, fusker i sammenlignende idéhistorie. Slike perifere sammenfall forekommer mellom nær sagt alt som finnes. Den som slutter fra slike sammenfall til sentral identitet, dyrker den holbergske logikken som fikk den enfoldige Morlille til å gråte over «beviset» for at hun var en sten.

Nazisme er tro på rasekrig, industriell utryddelse av hele folkegrupper, kollektiv forførelse, antihumanisme satt i system, aggressive psykopater ved makten. Det finnes ikke antroposofer som støtter slike ting idag. Man blir ikke nazist av å tro på folkeånder og temperamentstyper. De som oppdager nazister straks de våger seg utenfor samtidens politisk korrekte innhegninger, omgås etter min mening nazismens redsler på lettferdig måte.

Libra 1/2010.

Noter

1) Terje Christensen, En kulturimpuls slår rot, Oslo 2008, s. 369-371.

2) Tore Rem, Sin egen herre, Oslo 2009, s. 125-128.

3) Terje Christensen, «‘De døde skylder man bare sannheten.’ Et kritisk blikk på Conrad Englert», manuskript.

4) Forschungsstelle Kulturimpuls/Biographien/Dokumentation (kulturimpuls.org)

5) Torger Holtsmark, «Fra mitt møte med Oslogruppen», Antroposofi i Norge 2/2006, s. 14.

6) Karl Brodersen, «Er sprach ‘als der Mensch, der er war’. Eine Lebenbegegnung mit C. Englert-Faye», Kaspar Hauser 5/1984, Zürich, s. 107.

7) Ursula Horn, f. Englert, «Åpent brev til Tore Rem», Dag og Tid 23/10-2009.

8) Kaj Skagen, «Biografi som gapestokk», Dag og Tid 2/10-2009.

9) Conrad Englert, «Meddelelse til de nyværende og tidligere medlemmer av Antroposofisk Selskap i Norge», november 1940, Antroposofisk Selskaps arkiv i Oslo.

10) Uwe Werner, «Anthroposophen in der Zeit des Nationalsozialismus (1933-1945)», München 1999.

11) Tidsskriftet «Mennesket» 3/1947; 3/1949.

12) Trond Berg Eriksen, «Ta dem, svina!» Morgenbladet, 11/12-2009. Oppsummering av Bjørneboe-debatten 2009.

Forside >Artikler >Oscars gate 43. Litt lokalhistorie fra krigens dager