Helvete på Paradis
Av Kaj Skagen
Jeg kom til Bergen for nitten år siden, nærmest ved en tilfeldighet. Riktignok hadde jeg slektsrøtter her i byen; mine besteforeldre på farssiden var fra Blomsterdalen, og min far vokste opp på Minde. Som smågutt bodde jeg ett år på Askøy, og etter at vår familie emigrerte til Østlandet, besøkte vi årvisst farmor og farfar, først på Minde og siden på gamlehjemmet på Nesttun. Jeg har stadig et erindringsbilde av brolegningen jeg gikk på som tiåring, på veien fra min fars barndomshjem i Elvebakken til Fanahallen ovenfor den gamle jernbanestasjonen på Minde.
Så gikk atten år uten at jeg satte mine ben på bergenske brostein, og jeg drømte aldri om at denne byen skulle få en så sentral plass i mitt liv som den fikk.
Da disse atten årene var gått, hadde jeg bodd på tolv forskjellige steder i tre ulike land, og dessuten på tyve hybler i Oslo. Dette landstrykerlivet forhindret dannelsen av lokal identitet hos meg. Jeg føler meg nok som nordmann, men ikke som østlending eller bergenser. Enda mindre kjenner jeg meg som Oslo-væring, trass i at jeg frem til 1977 bodde ni år i byen eller i dens umiddelbare nærhet.
På den tiden gjennomlevde jeg store livsforandringer, og fikk trang til å komme meg vekk fra hovedstaden og over i nye omgivelser. Samtidig fikk jeg gjennom en bekjent av meg tilbudet om å leie en leilighet i Bergen. Dette tilfeldige tilbudet slo jeg til på. En dag stuet jeg mine få eiendeler inn i en varebil og kjørte over fjellet til en ukjent fremtid i en så godt som ukjent by.
Min første erfaring ved denne gjenkomsten til Bergen og Vestlandet, var forbløffelse. Etter timelang kjøring gjennom grisgrendte strøk og øde fjelltrakter, og etter hvert på høstmørke veier langs Hardangerfjorden, omgitt av nesten bare fjell og himmel, sjø og skog, kom jeg brått og uforberedt inn i en tett og gammel by. Etter milevis av villmark som etter alt å dømme måtte ende i intet, i en redselsfull vidde eller et umenneskelig hav, lå det under en krans av høye fjell, skjult i rå dis, en kontinentalt preget, tradisjonstung by med mennesker overalt, med kirker, parker og smug, med drønn fra havnen og klang av klokker. I et glimt ble den bergenske hemmelighet åpenbart for meg: At her, hvor det ikke burde bo mennesker, ligger landets fineste by.
Det forbløffende med Bergens eksistens oppstår særlig for den som kommer farende landeveien. Byen er jo bygget for havet. Den er vendt mot sjøen; den har torv og forsvarsverker mot sjøen. Beliggenheten og strukturen bærer tydelig preg av at bergenserne i århundrer ikke drømte om at noen kunne finne på å komme hit på noen annen måte enn i båt. Men fordi den er bygget på en halvøy og en strandstripe under fjellene, får byen en voldsom sårbarhet i en tid hvor mesteparten av ferdselen skjer over land. Denne adkomsten, først og fremst sørfra, er så unaturlig for Bergen at man ikke riktig kan tro at byen finnes, når man kommer over land. Det er også dette naturstridige med landveien som lar den besøkende først komme inn i byens bakgård og roterom, før man til sist får se dens ansikt ved å spasere mot øst langs Vågen, altså innover langs sjøveien. Bergen er som et hus hvor den praktfulle inngangsportalen vender mot ingenting og hverken ses eller benyttes, mens strømmen av gjester ramler gjennom stuene via utsprengte og gapende hull i den ærverdige bygningens tverrvegger og bakside.
I atten år bodde jeg i Bergen uten å bli særlig plaget av søndre bydel, hvor mye av innfarten til byen skjer. Jeg bodde og bor nederst på Fjellsiden, på grensen til Vågsbunnen. Så min by var nettopp Vågsbunnen og Fjellsiden, de middelalderske smugene, trehusbebyggelsen utover i Sandviken, området oppover mot Fjellveien og videre innover i byfjellene bakenfor. Dette strøket eier historisk stemning og et levende menneskelig miljø. Det er ikke videre plaget av trafikken; støyen man hører er dempet, og iblandet stillhet og byens forsonende ståk av fyllerop og barnelek, kirkeklokker og skipsfløyter. Hus og smug er vokst frem etter skogens prinsipp; ting grodde opp der det var plass og lys til dem. Nedenfor er torv og teater, universitet og forretninger, parker og kafeer; byen er så nær at alt kan nås til fots. Her bor man i en storby, i alle fall etter norske forhold, og nyter samtidig landsbyens fortrinn. Her kan man leve i et kulturelt sentrum, uten å fordyre sitt eget liv og forsure andres med bilens fornøyelser og forbannelser. Ryggen er fri: Man kan forlate huset, gå oppover og umiddelbart være i et miljø som plager hverken øret eller øyet, og etter en halvtimes rask vandring er man på fjellet, med et utsyn som kan oppveie enhver depresjon.
Ti minutter unna løper Fjellveien, kanskje landets beste promenade, men når man går her, forbi Fløibanestasjonen i sørlig retning, rammes man av et fryktelig syn. Med ett ser man alt det som kan fortrenges når man ferdes i smugene nederst på Fjellsiden: En stor sjø, hvis form er forkrøplet av pukk og grus, en grotesk parkeringsplass i flere etasjer og på størrelse med en provinsflyplass, svære asfaltflater overstrødd av henslengte containere og jernbanevogner og busser, og spent over dette ufattelig grelle landskapet: en enorm motorvei på betongsokler, styrtet inn i et kjempehull midt i fjellet, alt sammen nedsenket i et evig maskinbrøl og en sky av skitt og eksos.
Rent personlig ble jeg ikke berørt av denne arkitektoniske og samferdselspolitiske elendighet, annet enn i form av forbigående vemmelse på spredte morgenturer langs Fjellveien. Men da vår eldste datter nærmet seg fem år, søkte vi plass for henne i Steinerskolens barnehage, som ligger i skråningen over Fjøsangerbukten, mellom Storetveit og Paradis, bare ti minutters busstur hjemmefra.
Men naturligvis må femåringen følges til barnehagen. Og jeg følger. Det går ingen passende buss fra byens sentrum til Paradis. Så vi må spasere til busstasjonen fra sentrum, hvor vi bor. Hånd i hånd med et barn tar dette minst et kvarter, ofte mer. Og fra holdeplassen på Fantoft trenger vi nye ti minutter for å komme til barnehagen.
Litt etter litt innså jeg at vi hadde pådratt oss tre kvarters skolevei, halvannen time daglig, hver skoledag i år etter år, med en månedlig reiseutgift på nesten tusen kroner. Og hvilken skolevei! Den har sine lyse sider, for i denne halvannen time frem og tilbake mellom Vågsbunnen og Paradis, er jeg jo sammen med barnet. Som kamerat og samtalepartner er femåringen langt å foretrekke fremfor de fleste voksne; hennes visdom er uforstilt og uforutsigelig. Men effektiv og resultatorientert er hun ikke; tidsbesparelser og bussavganger har ingen særlig stor plass i hennes bevissthet. En flaskekork mellom brosteinene i Lille Øvregate, en forekomst av små papirstjerner foran domkirken eller en merkverdig utseende person i Marken kan reise absolutte krav om utforskning, innsamling eller utredning, og dermed har vi mistet bussen.
En oktobermorgen, etter at hun var blitt sendt ferdig påkledd ut for å vente utenfor huset, fant jeg henne stående i full og urikkelig beredskap under et stort, halvnaken lønnetre. Vi må skynde oss til bussen, ropte jeg. Nei, hun hadde ikke tid til å skynde seg nå. Hun stod med vottene kastet på bakken, med utstrakte hender, anspent stirrende opp mot den snart løvtomme kronen. Hva hun drev med der? Jo, hun ventet på det neste løvet som ville løsne i brisen, for å fange det i flukten.
Den morgenen mistet vi to busser.
Det er et ideal for meg å verdsette slike prosjekter som å fange lønneblader. Jeg vil at barnets verden skal være viktig for meg. Så mens vi haster langsomt mot Bystasjonen, stanser jeg på fortauet og bøyer meg ned for å høre, når hun har noe å si meg. Jeg må stanse og bøye meg, for i det øredøvende ståket fra trafikken omkring oss, hører jeg ikke hva hun sier, om hun ikke får ropt det rett inn i øret mitt. Ikke desto mindre er hele mitt nervesystem innstilt på å rekke bussen. Jeg trues av å tape fatning ved ethvert fra det voksne synspunkt unødig tidsspille. Stort sett klarer jeg å bevare verdigheten. Nå og da kan jeg praktisere den eneste gode løsning på dette problemet, nemlig å la være å se på klokken, og la det være en overraskelse hvilken buss vi rekker.
Jeg beundrer femåringens sans for det positive, hennes evne til å se det interessante der jeg først ser det frastøtende, hennes hang til å se vekk fra det grelle. Der jeg tenker på forurensing, støy og livsfare, tenker hun på at hun ikke må tråkke på strekene mellom hellene på fortauet. For meg er den underjordiske bussavgangshallen, denne lavloftede, rektangulære tunnel med reklamemonstre og videoskjermer og dødsdømte duer, et sinnbilde på helvete. For henne er den et utmerket sted til å leke sisten. Slik leker hun seg frem til Bystasjonen.
Men hva med meg? Hvor lenge kan jeg bevare leken trass i stresset, bevare fatningen midt i jaget, opprettholde samtalen i kamp mot støyen? Sikkert i et halvt år. Kanskje halvannet, Men i to, i fem, i sju år?
Brått slo det meg at mens jeg tidligere betraktet den skrekkelige Bystasjonen som en fjern ulykke, idet jeg så den i fugleperspektiv fra Fjellveien, så har jeg nå ikke lenger anledning til å gå på Fjellveien, og befinner meg hver dag i bunnen av denne audiovisuelle mødding. I virkeligheten har jeg mistet den byen jeg oppdaget for nitten år siden, og hvis skjønnhet overbeviste meg om at jeg ville bli her. Isteden har jeg fått det verste Bergen har å by på. Jeg begynte å tvile på om jeg kunne akseptere dette.
Vi tok til å tenke på å flytte, og begynte å gå på visninger av eiendommer til salgs i området rundt Steinerskolen, på Minde og Fjøsanger, Storetveit og Paradis, Fantoft og Tveiterås. En tusmørk aften tok jeg bussen til Paradis i det lysskye ærend å svikte Vågsbunnen, Fjellsiden og Fløyen, for å bli forstadsboer og villamenneske. Rede til å selge vårt hjem gjennom tjue år for en million sølvpenger, snek jeg meg som en tyv i natten inn i haven til en villa utlyst for salg, like ved Paradiskrysset. Det var utenom visningstid, og huset stod tomt. Jeg stanset under et epletre, og forsøkte å fornemme hvordan det ville være å bo på et sted som dette.
Da merket jeg plutselig et dumpt bulder, likesom bruset fra en mekanisk foss, eller som en fjern, vedvarende torden. Jeg gikk lenger opp i haven for å se hvor lyden kunne komme fra. Da steg bulderet til et drønn som fylte horisonten, og jeg så noe som lignet en digital og lysende slange, unaturlig av størrelse; uten hode og hale, endeløs i begge retninger, buktet den seg i høyt tempo langs Nordåsvannet nedenfor meg. Bilene! Jeg var reist ut hit for å unnfly dem, men nå innså jeg: Det er fremfor alt her de er.
I månedsvis gikk vi på visninger av eiendommer i disse strøkene som har så godt ord på seg. Til og med min fars barndomshjem i Elvebakken, som nylig ble ledig, var jeg og så på; men støvet og bråket fra Storetveitveien fylte den lille haven rundt huset. Ingen steder syntes jeg at man kom fri fra forbannelsen. Hele området fra Bergen sentrum til Nordås ligger nedsenket i en evig og påtrengende støy fra trafikkårene som gjennomskjærer den trange Bergensdalen. Denne byen, som ble bygget mot sjøen, har ikke tålt den nye adkomsten over landejorden. Hele stranden langs Nordåsvannet er ødelagt. Minde og Storetveit er blitt inneklemt mellom to dundrende motorveier. Store villområder ligger i bakker og åssider opp fra Fjøsangerveien, som i et amfi, og de som bor her må sperre seg inne i potetkjelleren for å få en erindring av den tapte stillheten. Gjennom det lille søkket rundt Fjøsangerbukten, hvor sjøen, Gamlehaugen, bondegårdene og Langeskogen til sammen skapte en enestående helhet, løper det ikke mindre enn tre tungt trafikkerte veier. Ståket trenger gjennom vinduer og vegger, og kan høres langt opp i liene mot Løvstakken.
Det finnes riktignok skjermede lommer, noen kvadratmeter her og der hvor synet og lyden av trafikken ikke er sjenerende. For eksempel var vi på nippet til å legge inn bud på en eiendom på Hop, inntil vi ble klar over at den prosjekterte veien fra Midtun til Hop ville gå i tunnel om lag åtte meter rett under huset. Og området rundt Fantoft stavkirke fremstår som en fredet plett, et reservat for dem som kan betale to millioner for en bolig. I Storetveitmarkens sørvestlige hjørne ligger en husklynge i lydskyggen mellom to høydedrag. Med tilstrekkelig tålmodighet og kapital, kan vi kanskje erverve oss et slikt skjulested midt i trafikken. Da blir det kort vei til barnehage og skole. Men samtidig blir det lang vei til steder hvor man kan gå på tur uten å ha bildrønnet i nakken. Langeskogen og Løvstakken er de nærmeste friområdene. For å komme hit fra Storetveit, må man holde seg for ørene i tjue minutter under kryssing av diverse bilveier, og deretter småløpe i en halv time, før støyen avtar. Naturligvis kan man vandre i «skogen» rundt stavkirkekopien, disse hundreogfemti trær på et område så lite at bare maur og makk kan oppleve en følelse av frihet. Selve Storetveitmarken er nærmest i bypark, inngjerdet av trafikk.
Snille mennesker har lånt meg et kvistværelse i Stamerbakken, slik at jeg kan ta dagens arbeidsøkt her, mens vår datter er i barnehagen, to minutters spasertur unna. Dermed slipper jeg å krysse Danmarksplass mer enn to ganger daglig. Fra vinduet i dette kvistværelset ser jeg Løvstakken, Langegården og rundkjøringen ved Fjøsangerbukten, hvor en syklist forleden ble overkjørt av bussen. Under betraktningen av denne herjede idyllen sitter jeg og måper over det dilemma mitt dagligliv er blitt hengende i.
Mens jeg sitter slik og koper mot skogen og rundkjøringen, rammes jeg av en forferdelig åpenbaring. Dilemmaets løsning består i selv å bli bilist! Hvor ofte har jeg ikke gått langs Fjøsangerveien denne høsten, med hendene for ørene, på vei mot Langeskogens skrøpelige utflukt, ør av brølet fra firhjulingene, og undret meg over de avslappende ansiktene i frontrute etter frontrute! Rolige og fattede fjes, behagelig tilbakelente skikkelser, noen i fortrolig samtale ved hjelp av mobiltelefon, noen som spiser smørbrød, andre som røker. Inne i kupeen hersker roen, det er utenfor som er helvete.
Med bilen kan vi bli boende i Vågsbunnen; jeg kan kjøre barna frem og tilbake mellom sentrum og Paradis på en drøy halvtime alt i alt. Med bilen slipper vi å løpe etter klokken. Fremfor alt slipper vi å se den redselsfulle Bystasjonen innenfra. Bare med bilen kan vi forene friheten til å bo hvor vi vil med friheten til å gi det skoletilbud som vi foretrekker. Bare med bilen kan jeg unnslippe trafikken!
Idet dette går opp for meg, forvandler Bergen seg som ved trolldom fra hva den alltid har vært for meg, fra en by hvor man kan leve uten bil, til en by hvor man ikke kan bo uten bil. Så når høsten kommer, da er jeg etter tretti års avvik tilbake i folden, da er jeg innenfor: inne i kupeen. Med avslappende ansiktstrekk i frontruten raser jeg frem og tilbake over Danmarksplass med barna i baksetet. Da er jeg ikke lenger vitne til det som skjer, men en del av det.
Bergens Tidende 27. april 1997.
Artikkel om Kaj Skagen i Norsk Biografisk Leksikon.
Videointervju om motkulturen i 1970- og 80-årene (2015). Publisert av Memoar, en organisasjon som arbeider med innsamling, dokumentasjon og deling av «muntlig kildemateriale og fortellinger om levd liv».